En oker støvsky iblanda blågrå eksos fotfulgte den vesle, skramlete mopeden langs stien som snirkla seg gjennom den kongolesiske jungelen. Med meg og den tunge sekken på baksetet var det sannsynligvis et svare strev å styre klar av røtter og steiner, grøfter og hull. Men tenåringsmopedisten hadde kontroll. Manøvrene var en desto større påkjenning for passasjeren. Jeg stønna og grynta suksessivt etter hvert som lår og legger stivna. Da jeg var sikker på at jeg kom til å ramle av, bråbremsa mopeden og stoppa helt opp. Eksosrøret hadde visst kommet meg i forkjøpet.
Jeg hadde kommet i skade for å sparke av røret da mopedens brå bevegelser fikk meg til å miste festet, og føttene famla med å finne tilbake. Den unge mopedisten var svært lite imponert. Med agiterte fakter ga han meg et fransktalende lynkurs i korrekt beinplassering, samtidig som han festa røret til mopeden med en rusten stålstreng. Om så bare fra et barn er det selvsagt begredelig å få kjeft. Men for å få en liten pause i styrketreningsøkta som turen hadde utvikla seg til, var det nesten verdt det.
Pausen ble riktignok kort, eksosrøret var kjapt på plass og vi humpa og hakka videre. Jeg gjenopptok min gutturale medley av anstrengte stønn, der ferden fortsatte gjennom den stadig varmere formiddagen. Sola skar tynne stråler gjennom de få åpningene som fantes i toppen av vegetasjonen, mens jeg skar grimaser og tenner. Da den tette jungelen endelig begynte å åpne seg ble også underlaget jevnere, og det ga meg anledning til å atter puste mer normalt. Sammen med økende forekomster av mur- og trehus langs veien ble allmenntilstanden straks mye bedre. Jeg kjente på en iver og genuin glede over at jeg var i ferd med å nå et lenge etterlengta delmål.
Dette var Mbinda. En landsby nord i det sørvestlige segmentet av Republikken Kongo, like ved grensa til Gabon, som jeg nettopp hadde kryssa.
Republikken Kongo må forøvrig ikke forveksles med Den Demokratiske Republikken Kongo, også kalt Kinshasa-Kongo og DR Kongo. Nabolandet i øst er adskillig større, adskillig drøyere og adskillig mer kjent gjennom media, kanskje spesielt for oss nordmenn. Det var DR-Kongo som før het Zaïre og enda tidligere: Belgisk Kongo. Men jeg befant meg altså i Republikken Kongo, også kalt Brazzaville-Kongo, tidligere en del av Fransk Ekvatorial-Afrika. Begge forhenværende kolonimakter, som i likhet med Kongo-navnet delte en historie fylt av lidelse og overgrep.
Mbinda markerte at jeg var kommet midtveis i etappen mellom Gabons hovedstad Libreville og Republikken Kongos nest største by, Pointe Noire. En deletappe på en omfattende afrikansk gjennomreise, som jeg starta på i Senegal fire uker tidligere. Som i sin tur var en del av en enda mer omfattende ettårig reise jorda rundt. En reise med ett dominerende dogme: Å ta fly er strengt forbudt! Sekundært, og ikke fullt så rigid: Tilstrebe å ta toget der det lar seg gjøre. Dog skulle det vise seg å bli temmelig få anledninger til å ta tog på min reise gjennom Vest- og Sentral-Afrika.
I Republikken Kongo visste jeg imidlertid at det fantes jernbane. På kartet over landets tognettverk kan man se to linjer som til sammen danner en opp-ned T. Bunnlinjeaksen går fra hovedstaden Brazzaville i øst til Pointe Noire og Atlanterhavskysten i vest, og utgjør den opprinnelige og historiske Congo-Ocean-strekningen som ble bygd på 1920- og 30-tallet.
Et stykke vest for midten av denne strekningen ligger Dolisie, Kongos tredje største by. Og ikke langt derfra, ved Mont-Belo, slynger det seg en annen linje nordover, i retning Gabon. Med endestasjon i nettopp Mbinda. Bygd på sekstitallet var det denne linja som ble brukt av gruveselskapet COMILOG for å frakte mangan fra Gabon til Pointe Noire, før Gabon fikk sin egen jernbane i 1986. Da eksproprierte Republikken Kongo jernbanen for eget bruk.
Her i 2018 fantes det imidlertid få spor som tyda på at COMILOG-strekningen fortsatt var operativ. På nettet var det ingen informasjon, ingen rutetider, og de få anekdotene jeg fant i blogger og reiseforum omtalte kun Brazzaville-linja. Like fullt hadde jeg tatt en råsjans og gått for denne innlandsruta, framfor den mer opplagte bilveien mellom Libreville og Pointe Noire lengre vest. Første delstrekning gjennom Gabon hadde nemlig også vært med tog, og muligheten for ikke bare én eksotisk togtur, men to, ble alt for fristende for en togferie-fanatiker. Dette til tross for sannsynligheten for at det ikke fantes noe tog i Mbinda, noe jeg også var blitt fortalt i Gabon like før jeg kryssa grensa.
Men en tussete cocktail av intuisjon, ønskedrøm, naivitet og eventyrlyst ga meg like fullt tro og håp. Tro på at dette unnvikende spøkelsestoget eksisterte. Helt siden jeg for fire måneder siden innså at jeg måtte legge den planlagte Krisereiseruta i Afrika gjennom Republikken Kongo, hadde jeg daglig saumfart nettet etter informasjon om denne jernbanen. Noen små fragmenter av informasjon og løse anekdoter klarte jeg å oppdrive her og der, men langt fra noen håndfast bekreftelse på operativ virksomhet.
Rett før avreise Libreville i Gabon fant jeg imidlertid en to måneder gammel artikkel i en kongolesisk nettavis som skulle bli avgjørende. Artikkelen var på fransk, men med den automatiske nett-oversetteren var det uproblematisk å forstå innholdet. Overskriften var tydelig nok: “CFCO: Mbinda-toget sporet av og etterlot én død og flere alvorlig skadet”.
Mbinda-toget, altså!? Jeg leste interessert videre:
“En ulykke på et CFCO-tog, kjent som Mbinda-toget, inntraff mellom stasjonene Moubotsi og Mont-Belo i Niari, og etterlater minst én død (Harcel Mampassi, 20 år) og flere alvorlig skadet. Toget, som fraktet flere passasjerer rundt klokken 08.00, hadde for stor fart, sporet av, og forårsaket betydelige ødeleggelser. De skadde ble evakuert til Pointe Noire for behandling, ifølge en politikilde. Vi vet at togulykker ikke er sjeldne i Kongo-Brazzaville, hvor mangelen på investeringer i jernbanenettet har blitt sterkt kritisert. Både på Brazzaville – Pointe Noire-linjen (510km) bygget mellom 1921 og 1934 og Dolisie – Mbinda-linjen (285 km) bygget mellom 1959 og 1962.”
Germaine Mapanga / Les Echos du Congo Brazzaville
Med fare for å fremstå i overkant ufølsom, må jeg innrømme at jeg hytta med neven i nyvunnen overbevisning. For å kunne spore av må jo et tog faktisk eksistere!
Artikkelen var strengt tatt også et frapperende rødt flagg! Det var jo ingen tvil om at toget potensielt var livsfarlig. Men skylappene var så til de grader på, etter min lange og omfattende søken. Denne artikkelen var den lille bekreftelsen som skulle til. Kvaler av mer logistisk art, kom fort foran i bekymringskøa. Var toget tilbake på skinnene etter ulykka? Og om det var tilfelle, hvor hyppige avganger kunne jeg forvente? Ukentlige, i beste fall? Dette var det umulig å finne ut av.
Mopeden stoppa foran en lav, sandfarga murbygning som, lik de øvrige bygningene hittil, lå litt for seg selv. Dette var etter alt å dømme politistasjonen som grensevakta ved den bittelille grenseovergangen hadde informert om. Her måtte jeg stemple pass og visum for å kunne fortsette ferden lovlig gjennom landet. Jeg steg skjelvende av setet, for begge beina var gjennom-marinerte av melkesyre. Jeg fiska passet fram fra topplokket i sekken, og skritta duknakka inn gjennom den lave døråpninga.
Inne på det mørke kontoret befant det seg to unge politimenn. Den ene bak et skrivebord, den andre like bak, romsterende i et arkivskap. Begge nærmest kvapp til da de så meg. Stemninga ble raskt gjestmild, jeg ble ønska velkommen og bedt om å ta plass på benken ved skrivebordet. “Maintenant…” kremtet offiseren bak skrivebordet. “D’où venez-vous?” Hvor var det jeg kom fra!?!
Jeg holdt fram passet mitt, og forklarte famlende på ubrukelig fransk-engelsk at jeg kom fra Norge. At jeg var underveis på en reise jorda rundt, uten å benytte meg av fly. For noen dager siden hadde jeg forlatt Libreville i Gabon, tatt toget til Franceville hvor jeg hadde funnet en sjåfør som kjørte meg til grensa. Og nå var jeg altså på vei gjennom Republikken Kongo, mot kystbyen Pointe Noire. Politimannen så på meg med et noe perpleks uttrykk før han spurte, temmelig direkte, hvordan jeg hadde sett for meg å komme meg videre herfra. Jeg ble brått nervøs. Antyda han at jeg hadde nådd en blindvei? Jeg trakk pusten før jeg responderte: “Jeg har hørt… Går det ikke et tog?”
“Vel, jo” svarte politimannen. “Det går i morgen.”
Jeg kjente ansiktet sprekke opp i et ukontrollert og overvelda glis. Hjertet hoppa opp og ned i brystkassa! Ikke bare eksisterer toget, ikke bare opererer toget, men det hadde altså avgang allerede neste dag?! Det var ikke så aller verst et resultat for et såpass rått sjansespill! “Mais… ” advarte politimannen. “C’est tres dure”. Det er veldig krevende. Jeg kasta litt på hodet, kimsa rett og slett. “Javel, jo” svarte jeg smilende. “Jeg hadde vel strengt tatt ikke forventa noe annet… Når i morgen går det?” Politimannen heiste på skuldrene. “Ce n’est pas spécifique”. Toget går når det går.
Dynamiske avgangstider til tross, det måtte jo sies at jeg hadde truffet jackpoten her. Å vente et døgn i landsbyen var sannsynligvis overkommelig. Altså, det man fikk anta var et døgn. Var det noe jeg hadde lært på den afrikanske gjennomreisen, var det å moderere forventningene underveis.
Etter at politimannen noe famlende stempla pass og visum slo han følge med meg utenfor, hvor mopedisten satt på huk og fikla med eksosrøret på mopeden. Jeg skjønte at jeg ville trenge et auberge, et gjestgiveri, mens jeg venta på toget, og spurte offiseren. Han tenkte seg raskt om, og henvendte seg til mopedisten. De utvekslet noen replikker før han snudde seg tilbake til meg. “Han kjører deg dit”.
Slik ble det altså enda en tur, en siste sjarmøretappe, med den unge mopedisten. Jeg gjenopptok den strevsomme posisjonen på setet bak guttungen, og med den tynne, puslete motorduren fortsatte vi videre på stien vår, langs det som nå var blitt hovedgata gjennom Mbindas sentrum. Skjønt, hovedgate og sentrum var vel å ta i. Skur og enkle hus av tre og mur lå godt spredt langs den enkle, støvete landeveien, og omgivelsene var både gjengrodde og uregjerlige.
Der hvor bygningene lå nærmest hverandre, stoppa vi foran det siste huset. Det var bygd i tre og kunne minne om en slags landhandel. Et tilbygg hadde en stor veranda med et overbygg og så ut til å fungere som kafé. En rund, flashy og temmelig malplassert telecom-kiosk sto utenfor, dog helt ubetjent.
Jeg betalte guttungen for skyssen fra grensa, og han viste meg inn i butikken. Det ligna mest et lite lagerrom. Det jeg antok var eieren sto travelt opptatt og stabla esker og bokser med hermetikk på hyllene. Han hadde knapt tid til å snakke når mopedisten forklarte at passasjeren trengte et rom for natta. Uten å se vekk fra arbeidet, smilte og nikka han bekreftende og ropte mot naborommet som antageligvis var kjøkkenet.
En tjenestepike dukka opp, henta en nøkkel fra ei skuff og ba meg følge etter. Vi gikk utenfor, opp de tre trappetrinnene til den overbygde verandaen og gjennom det som var kafeen. Serveringsstedet var dandert med enkle trebord dekt av brune voksduker og blå plaststoler. Det var helt fritt for gjester. Til tross for at vi befant oss midt i april var kafeen omstendelig pyntet til jul. På veggene hang det girlandere og bannere med “Joyeux noël” i glitrende bokstaver.
Vi gikk gjennom en passasje bakerst i kafeen som førte ut i en sliten bakgård. I gjørma hoppa det viltre geiter rundt restene av en gammel Mitsubishi pickup, som sto fotlaus og rusta bort i den klare dagen. Bak vraket var det bygd et inngjerda anneks i grått tre.
Jenta åpna ytterporten, låste opp tredøra og viste meg inn i et lite, mørkt rom. Med et høylytt, mekanisk klikk fra lysbryteren på veggen ble rommet tilført minimalt med blekt lys fra den enslige lyspæra hengende fra taket. Men nok til å avslørte at vegger og tak var innkledd med en vokstapet i et syrete mønster av grønt og hvitt.
Inventaret besto av ei seng, en krakk og ei gulvvifte. Over senga hang en myggnetting ned fra taket som ei tjukk pølse. I hjørnet ved senga var det murt opp en enkel dusjalkove, også den innkledd i samme psykedeliske vokstapet. Før hun forsvant pekte jenta ut toalettet tvers over bakgården. Jeg slengte av meg sekken og gikk for å inspisere.
Mot slutten av nittitallet hadde jeg militærtjeneste i Indre Troms, og på en av de aller første øvelsene fikk jeg ansvaret for å lage utedo. Denne besto i all enkelhet av et utgravd hull i bakken og en tverrliggende stokk fungerende som dosete. Like fullt ble doen så godt mottatt av mine medrekrutter at den ble oppkalt etter meg. Spjøtt’n.
Den kongolesiske Spjøtten ligna. Men var hakket mer sofistikert i å være bygd under tak.
Etter militær-mimrestund og tissepause tusla jeg tilbake ut i kafeen. Sulten hadde for alvor begynt å gnage, og jeg var spent på hvilke lunchretter vertskapet kunne by sin nye gjest. Det ble raskt åpenbart at dette ikke akkurat var en operativ restaurant. Butikkeieren leste nok skuffelsen i ansiktet mitt, og visste råd. Han henta en hermetikkboks med skinke ned fra hylla, svippa innom kjøkkenet, og kom tilbake med en papptallerken med oppskjærte baguetter. Dette fungerte fint for min del, og jeg bar med meg herremåltidet til kafeen for konsum. Komisk nok var dette den andre dagen på rad at lunchen min besto av baggis og spam.
Kneggende forsøkte jeg, uten resultat, å dikte opp en “manglende spamfilter”-vits.
Med måltidet fortært begynte det å demre for meg: Det kunne bli lite å finne på i Mbinda i påvente av togavgang. Jeg burde sikkert utforske landsbyen mer. Men jeg starta altså med en liten lur på rommet.
Etter en time på øyet sto jeg opp og begynte å sortere litt i bagasjeinnholdet. Tøyposene med skittenklær hadde vokst seg store, runde og stramme, og opptok nå mesteparten av bagasjeplassen. Optimalt burde jeg ha fått til en klesvask, nå som jeg uansett hadde tid å anvende. Mbinda var nok temmelig fri for vaskeritjenester, jeg måtte sannsynligvis selv ty til håndvask. Borte i dusjhjørnet, hvor de velbrukte såpestykkene lå klare på det nakne betonggulvet. Til tross for at jeg umiddelbart ikke hadde noe bedre å gjøre, valgte jeg selvfølgelig å utsette dette prosjektet.
Jeg relokaliserte meg til kafeen, og ble sittende i en plaststol og fikle med telefonen. Som forventa fantes det ikke spor av noe som helst nett her. Slettes ingen wi-fi-punkt. Heller ingen mobilnett. Verken for internett, SMS eller samtaler. Mbinda var fullstendig off-grid. Telefonen var slettes ikke ubrukelig uten, jeg hadde forberedt meg og lasta ned en del greier på forhånd. Masse musikk, bilderedigeringsverktøy og den franske oversetteren. Samt iOverlander, kart-appen der overlandere og andre reisende la inn hoteller, herberger, restauranter, severdigheter og andre tips. Der fantes det absolutt ingen oppføringer i mangfoldige mils omkrets.
En åpning i veggen inn til landhandelen så ut til å fungere som disk, og jeg kunne se eieren holde på der inne. Lempa han rundt på ølkasser? Jeg øyna håp, tusla bort og stakk hodet inn. Var det kanskje mulig å kjøpe seg en øl?
Strålende fornøyd satte jeg meg bakover i plaststolen mens jeg granska den gule etiketten på den grønne flaska: Ngok’ – Bière du qualite du Congo! Jeg tok en slurk og lukka øynene. Nøt den kalde ølen, den varme formiddagen og det faktum at jeg befant meg på et sted jeg aldri i mitt liv hadde forestilt meg å komme til.
Ølflaska var nesten tom da en mann kom gående langs veien. Han var litt fillete kledd i beige og grått, og strakk hals mot kafeen hvor han så meg sitte. Han vinka, gliste bredt, strena gjennom kafeen og deisa ned i stolen ved sida av meg. Serge hette han, og snakka på hektisk fransk. Jeg forsto selvfølgelig bare en brøkdel, men oppfatta at han angivelig var politimann fra Pointe Noire og at han var i Mbinda for å ta toget dit. Innimellom glosene forsøkte jeg å fortelle min historie, men også formidle at jeg tenkte å ta en øl til. Ville han ha?
Om han ville!
Bærende på to Ngok’ var jeg raskt tilbake i den sprø, blå plaststolen, og en ivrig Serge gjenopptok den frimodige monologen mellom hyppige munnfuller av kongolesisk øl. Først nå slo det meg at politimester Serge etter alle solemerker sannsynligvis var god og full fra før av.
Vi ble sittende og prate, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å holde tritt med hjelp av oversetteren. At Serge framsto litt brå og skrytete trengte man imidlertid ikke tolk for å forstå. Karakteristikkene ble ikke akkurat mindre distinkte med påfyll av Ngok’.
Når man er på en ettårig reise jorda rundt, borte fra sine venner, setter man umåtelig pris på nye bekjentskaper underveis. Selv om dette kan være persontyper man vanligvis ikke ville hengt så mye med hjemme. Én ting har vært påfallende under reisen: Uten felles språk kan det være vanskelig å oppfatte om vedkommende er sosialt forkvakla, full eller splitter pine gal.
Da jeg for noen måneder siden kryssa Stillehavet etter til dels å ha kava meg gjennom Asia, gikk jeg i land i USA. Der ble jeg overrumpla over hvor mange gærninger jeg støtte på. Dette var ikke nødvendigvis fordi USA er så full av gærninger. Eller, det er det jo… Men poenget mitt er: Gærningene er mye lettere å identifisere når man snakker språket. I fremmedspråklige land havna jeg rett som det var i litt tvilsomme lag før jeg visste ordet av det.
Og noe var helt klart litt étrange med Serge. Han prata i ett sett, uten å bry seg særlig om jeg hang med på det han sa. Han var herjete og fysisk, reiv og sleit i kroppen min med jevne mellomrom. Da tjenestepiken gikk forbi, mangla det ikke på vulgære oppfordringer om hva jeg burde gjøre med henne. Selv om han var pådriver for stadig mer øl, forventa han at det var jeg som skulle kjøpe. De gangene han tilbød seg å hente påfyll måtte jeg sende med han penger, og som i den gamle, norske pizzareklamen ble det aldri igjen noe veksel.
Jeg kjente på en uunngåelig fatigue. Selv om motvilje til å spandere øl er gnieri jeg forsøker å ikke befatte meg med, utløste den kjipe og utakknemlige stemninga en tiltagende vegring. Jeg ble mer og mer forsynt av faktene til Serge. I et forsøk på å markere oppbrudd antyda jeg at jeg måtte gå og ordne en klesvask. Serge lo. Det skulle han fikse for meg. Han hadde sine kontakter.
Istedet for den proverbiale engelen og djevelen, satt det bare en latsabb på skuldra mi. Og med økende ølkonsum satt han godt, og fikk meg på gli. Klesvask kosta riktignok penger, og jeg ga han de siste sedlene av sentralafrikanske francs jeg hadde på meg, tilsvarende en norsk femtilapp. Jeg ba han vente i kafeen mens jeg henta skittentøyet.
Jeg gikk gjennom bagasjen inne på det klamme rommet mitt, og samla de mest akutte plaggene. Og så måtte jeg etterfylle lommepenger, så jeg dro fram dokumentmappa med kontantene. Nå bugna den ikke akkurat av cash. Etter å ha betalt Carl, den gabonske sjåføren, for å kjøre meg til grensa, hadde reisekassa blitt temmelig slunken.
Mens jeg plukka et knippe sedler fra mappa fikk jeg plutselig se Serge i sidesynet, stående i den åpne døra med langstrakt hals.
I det minste fikk han nå se med egne øyne at jeg ikke satt på utømmelige rikdommer her inne. Men jeg var irritert da jeg grep skittentøysposen, gikk ut og stengte døra. Der så jeg at Serge hadde tatt med seg tjenestepiken, og han ba meg gi klesvasken til henne.
Fortærende… Jeg kunne jo strengt tatt bare ha spurt henne selv. Ikke at jeg ville vært utadvendt nok til det… men likevel! Jeg betrodde henne skittentøysposen, og plutselig gjorde magen et skarpt byks. “Un moment…”, klynka jeg og ba dem ha meg unnskyldt. Kombinasjonen av hermetisk skinke og øl hadde etter alt å dømme gjort underverker for systemet. Tida var visst moden for en uglamorøs visitt på Le Spjøtt’ Congolais.
Primitive forhold til tross ble det langt fra noen reprise på den lignende seansen jeg hadde i Mali. Spjøtten var av grei konstruksjon, og jeg rakk å forberede alt jeg trengte. Selv om omgivelsene ikke var veldig innbydende så jeg ingen grunn til å skynde meg heller. Forhåpentligvis ble Serge lei av å vente og lunta videre. Så etter en god stund gjorde jeg meg ferdig, vaska meg med den veggmonterte krana på utsida, og tusla tilbake til kafeen.
Der var politimester Serge fortsatt på plass under juledekorasjonene, sittende som et lys. Brennende parat for mer øl på min regning. Jeg måtte visst komme opp med flere finter.
“Jeg tenkte jeg skulle gå meg en tur”, forsøkte jeg. Han så overraska ut, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg hen? Jeg fikk formulert at jeg hadde lyst til å se stasjonen hvor fra toget går i morgen. Han slo ut med armene: “Pas de problème!” ropte han og reiste seg brått, om enn med en aldri så liten svai. Jeg smilte skjevt og ettergivende.
Så ble det til at vi sammen tusla langs hovedveien som fortsatte videre sørover fra landhandelen. Den leda opp en liten åsside i en slak bakke. En flokk flaksende høns spankulerte rundt beina våre. Ute i villnisset på sida av veien reiste det seg noen massive, men rustne og forfalne jernkonstruksjoner.
På andre sida av bakketoppen var det et bredt platå. Frodig og gjengrodd med noen mindre skur spredt utover et ganske så åpent område. Også her flaksa det klukkende høner omkring. Var det dette som var stasjonen? Det var lite som minte om det. Ingen åpenbare stasjonsbygg, slettes ingen perronger. Ikke engang jernbanespor var det å se, før jeg rett og slett snubla i dem, der de lå skjult langt nede i det høye gresset.
Jeg gikk litt rundt på området og så meg om. Alt så unektelig avvikla ut. Forlatt og glemt, jernbanesporet gjengrodd. Det ligna de nedlagte industritomtene man oppsøkte og utforska som barn. Jeg så meg ut noen motiv og komposisjoner for fotografering, men med en utålmodig Serge luntende rundt var jeg for sjølbevisst til å starte på noe. Jeg fikk heller komme tilbake på egen hånd senere.
På tur tilbake insisterte Serge på at vi burde ta en omvei, han ville vise meg mer av landsbyen. Jeg hadde forsåvidt lyst til å se meg mer rundt, og hadde ingenting bedre å foreta meg. Det ble til at jeg fulgte Serge inn på en sidesti som leda gjennom et skogbryn. Kort tid etter kom vi ut i en lysning hvor det lå en liten gård. På en krakk i skyggen utenfor det hvite hovedhuset satt det en middelaldrende mann, som Serge hilste på. Jeg holdt meg litt på avstand for å markere intensjon om videre bevegelse. Så kom Serge bort til meg og satte seg på huk i en slags ventestilling, mens bonden forsvant inn i huset.
Litt etter kom han ut igjen, bærende på en hvit plastdunk som han satte fra seg midt på gårdsplassen. Så fant han plassen sin på krakken igjen. Serge spratt opp, løp bort til dunken, løfta den opp og inspiserte den. Lukta på innholdet. At dette var alkohol var ikke spesielt vanskelig å forstå. Det var med stor sannsynlighet “Lotoko”, kongolesisk hjemmebrent! På folkemunne også kalt “pétrole”.
Serge så på meg med røde øyne, og uten en mine kommanderte han: “Betal mannen”.
Jeg surna. Fullstendig. Nå var det definitivt nok. Indignert og selvrettferdig hamra jeg løs på oversetter-appen, at han ikke hadde noe med å utnytte mitt vennskap! Med bestemte steg begynte jeg å marsjere tilbake, i retning herberget. Serge dilta etter, umiskjennelig furten.
Mulig det kunne vært spennende å prøve seg på pétrole. Men for at jeg skulle hive meg med på en kongolesisk heimertfest måtte det ligge litt andre forutsetninger til grunn. Hovedsakelig triveligere selskap, men også en morgendag som ikke impliserte en “tres dure” togtur.
Da vi var fremme ved kafeen skilte våre veier seg, Serge trampa videre uten å si adjø.
Jeg gikk på rommet mitt, og holdt meg der ei god stund. Forsøkte å få tida til å gå. Brukte et par timer på å sortere litt i bilder. Forberedte tekster til sosiale medier, begredelig utålmodig etter nettilgang. Så huska jeg telecom-kiosken utenfor, og bestemte meg for å sjekke om det fantes noen muligheter der.
Det hadde samla seg ei lita gruppe med unge gutter og jenter i kafeen. De satt og drakk øl. Det kom noen slengbemerkninger da jeg passerte, men det skjønte jeg ingenting av. Telecom-kiosken utenfor var fortsatt ubemanna, og da jeg så landhandleren holde på med sitt like ved, spurte jeg om muligheten for eksempelvis simkort med data-trafikk. Uten å forstå forklaringa hans var det visst ingenting der å hente for meg. Funksjonen til kiosken forble et mysterium, og jeg trakk på skuldrene. Jeg fikk vel bare kjøpe meg en øl, jeg også.
Så ble jeg sittende der i plaststolen, fikla med offline-telefonen, drakk øl og overhørte de andre gjestene flire og småskråle på vekselvis uforståelig fransk og uforståelig bantu-språk. Om de var gærne var dermed altså ikke godt å si.
En ung kar i rød fotballtrøye trådte inn i kafeen og videre bort til meg. Han spurte på perfekt engelsk om han kunne slå seg ned. Jeg aksepterte gladelig, som om seansen med Serge ikke hadde lært meg noen ting. Men Rikard, som han presenterte seg som, hadde en ganske annerledes aura. Og de engelske strofene var hyggelige og vitna enn så lenge ikke om vanvidd.
Han fortalte at det gikk rykter i landsbyen om en “hvit mann sittende på kafeen”, og at han ble oppfordra til å hive seg rundt, dra ned og snakke engelsk med meg. For han hadde studert språket i Brazzaville, og nå var kanskje vi to de eneste i hele landsbyen som snakka engelsk.
Vi satt og prata ganske lenge. Det var trivelig. Behagelig fritt for språklig fomling og kav. Rikard var nysgjerrig på reisen min, og jeg fortalte. Selv håpte han å reise til Amerika en gang. Etter ei stund måtte han hjem, men vi avtalte å møtes neste morgen for en spasertur før toget forhåpentligvis kom.
Mens Rikard gikk ut av kafeen, kom tjenestepiken inn med en balje. Til min glede var klesvasken min ferdig, og hun fortsatte ut i bakgården hvor hun hang plaggene til tørk på klessnorer som var trukket over det gamle bilvraket. Til slutt kom hun bort til meg og ba om betaling for arbeidet. Siden jeg allerede hadde betalt Serge, sukka jeg lett. “Jeg antar du ikke ble betalt av han som ga deg oppdraget?”
Nei, naturligvis ble hun ikke det.
Jeg ble sittende på kafeen litt utover kvelden. Tok noen flere forsiktige øl. Stemninga blant de øvrige gjestene var god, om enn noe intens etter hvert. Jeg holdt meg for meg selv, fortsatt språklig uvitende om det var en splitter pine gal gjeng som satt der. En av jentene avslørte i hvert fall et tilløp da hun plutselig hadde tilstrekkelig engelskferdigheter til å brøle “Buy beer!!!” i fjeset mitt.
Mett av inntrykk følte jeg for å ta tidlig kveld.
Natta inne i vokskabinettet som utgjorde værelset mitt ble naturligvis rar, varm, klam og klaustrofobisk. Men om et lummert soverom og moderat ølkonsum ikke sørga for den beste søvnkvaliteten, følte jeg at jeg fikk lada opp tilstrekkelig til den store reisedagen som forelå ved morgengryets ankomst.
Etter noen timer med insisterende hanegal sto jeg til slutt opp. Tok morgenstellet og spjøtt-visitten før jeg spaserte innom kafeen og landhandelen i håp om å fange frokost. Der fantes det ikke en sjel, alt var skalka og stengt. Det var bare å lunte tilbake.
Jeg plukka de tørre klærne fra tørkesnora og beslutta å utnytte rommets dusjmuligheter. Utvilsomt tiltrengt, etter trilogien av svette reisedøgn. Ved hjelp av ei bøtte med kaldt vann fra kranen utenfor ble det et keitete og slarkete bad, men helt greit gjennomførbart. Valget av reiseplagg falt på den nyvaska Black Sabbath-skjorta.
Utover venting på tog hadde jeg i hvert fall ett konkret gjøremål for dagen. Fotoshoot på stasjonen! Jeg hadde jo nettopp gjenopptatt instagram-føljetongen #garesdumonde, hvor jeg dokumenterte togstasjonene jeg besøkte underveis. Nå måtte jeg passe på å få med det som definitivt var Krisereisens mest obskure stasjon så langt.
Et kvarters gange seinere var jeg tilbake på den unnselige stasjonen, og rigga meg til med kamera og gorillapod. Der var det slettes ingen tegn til forestående togankomst, området så like forlatt ut som dagen før. Bortsett fra en arbeidskar i blå uniform ved en nærliggende trafostasjon, hvis nysgjerrige blikk jeg forsøkte å ignorere der jeg sto og poserte og dumma meg ut.
Med dagens fotoplikter unnagjort, returnerte jeg til herberget hvor jeg møtte på engelsk-Rikard utenfor. Han var kledd i en ganske så iøynefallende, blendende hvit, heldekkende kjortel, og klar for en spasertur rundt Mbinda. Landhandelen så fortsatt stengt ut. “Kan jeg spandere lunsj på deg?” spurte jeg raskt. Muligens mer ut av sulten desperasjon enn spandabel vennlighet. “Vet du av et spisested?”
Et kvarters tid etter befant vi oss på verandaen hjemme hos en storfamilie. Om dette faktisk var en restaurant var den i så fall temmelig provisorisk. Jeg fikk uansett kjøpt lunsj til oss der, bestående av en ganske bitter stuing av ferskvannsfisk og ris.
Etterpå tok vi en spasertur på de gjengrodde stiene rundt Mbinda. Over tretoppene raga de gamle, rustne rudimentene av COMILOGs industrielle taubane. Den hadde sin endestasjon her. “Det var mange bosser i Mbinda før i tiden”, kunne Rikard fortelle. “Både svarte og hvite”. I gamle dager ble manganmalmen fra Gabon lasta over til jernbanen her, for så å fraktes til havna i Pointe Noire og videre ut i verden. Et industrieventyr, både for Mbinda og Kongo. Som altså brått tok slutt på åttitallet, da Gabon bygde sin egen jernbane. Den jeg fikk benytte to dager tidligere, mellom Libreville og Franceville.
Det var lett å forestille seg en helt annen landsby da manganet fløt gjennom Mbinda.
Utover industriskrot, buskas og skur var det strengt tatt ikke mye å se, og vi satte kursen tilbake mot herberget. Underveis møtte vi på politimannen som stempla passet mitt. Han var i sivil, og virka litt indignert over at jeg ikke umiddelbart kjente han igjen uten uniform. Rikard omtalte han som broren sin, men jeg mistenkte at de neppe var i familie. Før vi skilte lag ved herberget lovte Rikard å hente meg straks toget var i anmarsj, og følge meg til stasjonen.
De neste timene forløp svært sakte. Jeg tilbrakte dem inne på værelset mitt i lettere resignasjon da det selsomme toget aldri manifesterte seg. Så et par filmer jeg hadde lagra på pc’en, som jeg forøvrig hadde sett flere ganger før. La kabal. Stura og venta. Formiddagen kom og gikk, og ettermiddagen var heller ingen ungfole lenger da klokka nærma seg fem. Jeg må ha døsa av, for brått våkna jeg til av en tjenestepikens stemme fra utsida: “Monsieur, monsieur! Le train arrive!”
Toget kommer!
Jeg klemte ut av meg en ukontrollert, oppspilt lyd, før en umiddelbar frykt for å komme for seint skylte over meg. Panisk raska jeg sammen pikkpakket, og sjekka ut av herberget i rekordfart. Jeg betalte landhandleren den beskjedne summen for oppholdet, og snart befant jeg meg i innbitt kappgang opp den slake bakken i retning stasjonen. Min tredje utflukt langs den støvete veien var i adskillig større selskap enn tidligere. Landsbyboere bærende på tung bagasje og mopedister kasta lange skygger i den lave ettermiddagssola på vei opp mot stasjonen.
Etterhvert som jeg nærma meg kunne jeg høre oppstemt festmusikk fra et høyttaleranlegg. Jeg kjente pulsen øke betraktelig, neppe bare på grunn av den beskjedne stigningen i bakken. For Ferré Golas kongolesiske rumba ble i blant brått og støtvis overdøva av ei skingrende togfløyte. Da jeg kom over bakketoppen og skua utover platået, måtte jeg utbryte et “dæven!” til meg selv.
Der sto sannelig toget! Spøkelsestoget! Le train fantôme!
Jeg hadde allerede døpt toget Le train fantôme, og konkluderte med at det virkelig så spøkelsesaktig ut der det åpenbarte seg foran meg. Malplassert og merkelig, nesten uforskamma i sin likegyldighet til omgivelsene. Den forlatte og forfalne industritomta var plutselig blitt til en stasjon full av mennesker og stabler av assortert bagasje. Overalt blant godsvogner og gamle passasjervogner i rødt, gult og blått.
En ung herremann i smårutete skjorte som jobba på toget kom rett imot meg, smilende og imøtekommende, som om han var velkomstkomite. Han hadde formodentlig lagt merke til den litt uvanlige passasjeren, og var nå raskt på plass for å etablere seg som min guide, Jean. Da han fikk bekrefta at jeg ikke hadde fått kjøpt billett, tok han meg med til bygningen hvor jeg hadde stått og posert tidligere på dagen. Skuret var nesten ugjenkjennelig der det hadde blitt et travelt og fungerende billettkontor. Jeg betalte funksjonæren den nærmest symbolsk lave summen for togreisen mellom Mbinda og Pointe Noire. På manuelt og møysommelig vis ble navnet mitt håndskrevet både i ei diger bok samt på den lille billettstumpen jeg fikk i handa.
Deretter kunne vi spasere bort til toget og klatre ombord. Det var spesielt å se det på nært hold! Dette var altså det gåtefulle COMILOG-toget. Et lys levende relikvie fra en annen tid. Fullstendig utslitt, riktignok, men i mine øyne simpelthen vakkert. Jeg var nok en smule inhabil fra ekstasen over at de tulleruske reiseplanene mine plutselig kunne se ut til å lykkes.
Med en kraftanstrengelse klatra jeg etter Jean opp stigen i enden av den ene passasjervogna. Da vi kom inn i kabinen ble det åpenbart at dette var ny krisereise-rekord i lav tog-standard. Alt inventar så ut til å ha gått mer eller mindre i oppløsning. En eim som fortona seg som råtten fisk hang tjukt i den varme lufta. Sitteplassene var et eneste stort sarv. Flere av plassene mangla sete, bare stålramma sto igjen.
Jean fant et intakt sete til meg midt i vogna, hvor et tau var hengt opp som sperrebånd mellom setene. Men to av Jeans arbeidskamerater kom raskt løpende til og presiserte at plassen ettertrykkelig var opptatt. Trespannet kjekla litt, før Jean motvillig flytta meg videre bak i vogna hvor vi fant et kurant sete på siste rad.
Jeg lempa storsekken på bagasjehylla oppunder taket. Stridssekken med fotoutstyr, laptop og kontanter fikk som vanlig plass mellom beina, hvor jeg kunne overvåke den til enhver tid. Nattestid kunne jeg binde den fast til leggene og låse den med en hengelås.
Jeg hadde knapt rukket å sette meg i det slitne setet før det rykka i toget, og vi begynte å bevege oss. “Drar vi allerede nå, ja?” mumla jeg til meg selv. Da var det sannelig flaks at jeg gassa på! Det hadde blitt for teit å somle bort denne avgangen!
Det knaka og skrangla i de medtatte vognene. Kontrasten fra forrige togtur i Gabon og denne var virkelig påfallende. Der de gabonske passasjervognene bare var noen uker gamle, var nok dette de samme vognene som ble innsatt da jernbanen ble tatt i bruk på starten av sekstitallet. “Tres dure” og veldig hardt ga helt klart mening. Men jeg var langt fra overvelda eller motløs. Dette skulle gå helt fint! Jeg hadde godt med plass, eget sete til og med.
Ti minutter senere gled vi inn på Mbinda stasjon igjen. Toget hadde fulgt sporet videre nordover, der det gikk inn i ei løkke som sendte oss rett tilbake der vi kom fra. Selvfølgelig. Toget skulle bare snu. Omplassere lokomotivet til sin mer naturlige posisjon, helt forrest i sydlig retning. Det var såklart enda ei god stund til avreise.
Og nå strømma adskillig flere passasjerer ombord. Vogna ble gradvis fylt opp av damer og herrer, unge og gamle. Skrålende ungdomsgjenger, hektiske barnefamilier og sovende spedbarn. Ei ung jente kom haltende nedover midtgangen, og med demonstrativ akking og uffing tok hun sidelengs plass overfor meg med foten i setet.
Så dukka engelsk-Rikard opp i vogna, noe andpusten. Virka han litt fornærma, kanskje? Han hadde vært innom kafeen, men fant meg ikke der. Jeg forklarte at jeg bare måtte løpe, da jeg ikke visste hvor travelt jeg hadde det. “Tydeligvis ikke veldig” fortsatte jeg, og titta demonstrativt rundt om i vogna. Rikard ønska meg en god reise, og introduserte jenta med foten i setet ovenfor meg: “Dette er søsteren min. Hun kommer til å passe på deg.“ Jenta forholdt seg like uttrykksløs, samtidig som hun fortsatte å klemme på foten sin. Rikard ga meg et håndtrykk og forsvant.
Toget fyltes helt opp. En annen ung jente tok plass ved min side, og en eldre mann kom og forlangte å få sitte der vondfoten til jenta hadde tatt plass. Etter en kort og høylytt krangel, måtte hun motvillig ha den stakkars foten sin i gulvet.
Endelig begynte det å knirke, skrape og kvine. De gamle jernhjulene hadde begynt å rulle. Reisen var i ferd med å starte. Jeg lente meg ut vinduet for å kaste et siste blikk på dette utrolige stedet jeg hadde bodd i det siste døgnet. Fra togvinduets synsvinkel, ligna Mbinda stasjon faktisk litt på en ekte stasjon der den sakte forsvant ut av syne.
Jeg var underveis! Sakte, men sikkert. Tja… tilstrekkelig sikkert. Det rista og skrangla i hvert fall noe infernalsk. Stemninga blant passasjerene var uansett upåklagelig, sosial og lystig. Selv om vi satt trangt. Jean dansa seg gjennom midtgangen og folkemengden rett som det var. Når han fikk blikkontakt med meg ropte han spørrende: “Ça va, le blanc?”. Jeg holdt fram ei gyngende hand som endte i en vibrerende tommel opp.
Utenfor togvogna var det tilsvarende trange forhold. Villnisset ble tettere og tettere, og det smalt godt når buskas og vegetasjon uavlatelig trengte seg inn gjennom luftespaltene øverst i vinduet. Jungelen ville visst ikke uten videre godta det åpne såret som jernbanekorridoren utgjorde, og med sine millioner av fingre forsøkte den å kvele den gamle, skramlete jernormen som snodde seg gjennom dens grønne innvoller.
Etterhvert som ormen åla seg sørover fulgte jeg framdriften med jevne mellomrom på mobilkartet. Den var, som forventa, ikke voldsomt imponerende. Samtidig sjekka jeg mobildekninga, som til stadighet glimra med sitt fravær.
Sola mønstra av den kongolesiske himmelen. Nattemørket kom fort og plutselig, og omfavna jungel, tog og passasjerer. Snart var det nesten ikke mulig å se noe som helst inne i vogna. Men innimellom ga de skiftende lyssøylene fra et fåtall lommelykter korte glimt av de tålmodige ansiktene til mine medpassasjerer.
I gangen like ved plassen min samla det seg en liten guttegjeng. Der sto de og sang seg inn i natta med beskjedne dansesteg. Lange serier av melodier i afrikansk call-and-response-tradisjon. Det ga en helt spesiell stemning. Jeg gled inn i en rar og hypnotisk tilstand. Mørket, skrallingen, trengselen, den trykkende varmen, den konstante ristinga og nå denne sangen hadde en nesten meditativ effekt i all sin intensitet.
Etter midnatt kjentes det som om hastigheten økte betraktelig. Toget raste og hvinte inn i det stummende mørket. Gjennom den svarte natta og den tette jungelen. Gjennom vinduene ble vi kontinuerlig pepra av blad, kvister og små insekter fra den altomsluttende vegetasjonen. Hele greiner havna i fanget mitt rett som det var. Jeg forestilte meg et scenario der et eksotisk vesen legger seg til på en kvist for kvelden, hvorpå kvisten treffes av dette ubarmhjertige toget. Dyret slynges inn gjennom togvinduet og rett i fjeset på en forskrekka nordmann.
Det var med andre ord ikke videre enkelt å sovne der inne i den svære skinnegående hekketrimmeren. Minnet om en viss avisartikkel bidro også til å holde meg klar og våken. Når det skramla som verst tenkte jeg at artikkelen var som mal å regne, når morgendagens nyhetssak skulle forfattes. Et lite hjelpsomt mantra kverna gjennom hodet:
“Nå sporer vi av… Nå sporer vi av… Nå sporer vi av….”
Vi spora ikke av. Ikke en eneste gang gjennom den lange og utmattende natta. Til tross for nevrotiske tilløp med tanker om avsporing, gled jeg etterhvert tilbake i den meditative tilstanden. Det var litt som om tid og sted opphørte I mørket og kaoset.
Da dagslyset beskjedent begynte å jage nattemørket ut av kabinen rundt fem-tida på morgenen var toget fortsatt på sporet. Jeg kjente meg letta og tilfreds, om enn ikke spesielt uthvilt. Omgivelsene ga seg gradvis til kjenne, og vi befant oss åpenbart fortsatt i tett regnskog. Jeg myste på mobilkartet. Vi hadde ikke akkurat tilbakelagt en sjokkerende lang distanse gjennom natta. Kanskje var det ikke farta, men det tjafsete jernbanesporet som fikk ferden til å virke så vill.
Uansett forklaring, ristinga avtok betraktelig utover morgentimene. Jeg sovna til innimellom, faktisk. Mellom et par av duppene ble jeg oppmerksom på at vi tilsynelatende hadde stoppa helt opp, midt inne i jungelen. Jeg sto opp og lente meg ut av vinduet for å se. Neida, vi var faktisk fortsatt i bevegelse, men farten oversteg neppe 2 km/t. Jeg kunne såvidt skimte et arbeidslag der framme, med spader og hakker oppe ved lokomotivet. Gravde de fram banen fortløpende, samtidig som toget sakte skred framover? Det så definitivt sånn ut!
Jeg måtte bare anta at jeg hadde vært usedvanlig heldig med timingen da jeg troppa opp i Mbinda. Med begravd spor og sammengrodd banekorridor var det vanskelig å se for seg at toget opererte hyppig. Og om toget skulle holde denne hastigheten måtte det ta ei uke hver vei mellom Mbinda og Pointe Noire.
Tempoet gikk i rykk og napp utover morgenen, og ut på formiddagen ble det en lengre stopp på en bitteliten stasjon. Det ble anledning for passasjerene å strekke litt på beina. Jeg og jenta ved siden av meg delte nå setet vårt med et lite jentebarn, og sammen betrakta vi den hektiske aktiviteten utenfor.
Jean og arbeidskameratene hans begynte å stable abnorme mengder med Chikwangue rundt omkring i vogna. Chikwangue er et matprodukt som er veldig vanlig i hele sentral-Afrika. Det er en slags fermentert deig av kassava som rulles og knyttes inn i bananblader for oppbevaring. Karene stua de organiske, grønne presangene inn i enhver åpning og sprekk de fant, under seter og hvor enn det var plass rundtom i vogna. Samt der det strengt tatt ikke var plass, jeg fikk min egen stabel på gulvet mellom beina. Følgelig ble jeg pent nødt til å ta sekken i fanget.
Vi lirka oss stadig sørover utover dagen. Jeg begynte å bli akklimatisert og vant med tilværelsen inne i vogna. Her og der stoppa toget på avsidesliggende stasjoner, og jeg fikk iakta dagliglivet i de provinsielle delene av Kongo. På en av stoppene ble jeg sittende og se på noen som gikk rundt med en pangolin. Det stakkars skjelldyret er det dyret som er mest utsatt for smugling og tjuvjakt i hele verden.
I firetida på ettermiddagen nådde toget Makabana, som så ut til å være en av hovedstasjonene langs COMILOG-ruta. Det var tydelig at vi kom til å bli stående her ei stund, så jeg beslutta å klatre ut og strekke litt på beina.
Det rumla godt i magen nå, og da jeg så Jean komme slentrende langs sporet spurte jeg om han visste hvorvidt det fantes noe å spise her. Han nikka og leda meg opp mot stasjonsbygningen, hvor et arbeidslag drev og kobla ei ekstra godsvogn bakerst på toget. Vi lette rundt stasjonen uten hell. På baksida av bygget frøs plutselig Jean til, øynene låst i retning jungelen. Jeg fulgte blikket hans.
Der, ut av den tette skogen kom et uhyggelig følge.
Leda av tre menn i uniform kom det gående en prosesjon på om lag femten unge menn, noen av dem bare tenåringer. Alle lenket sammen i kjetting, og kledd i ingenting annet enn lendekleder. Lenkegjengen subba sakte avgårde nedover veien mot stasjonen, mens vaktene vifta med lange kjepper.
“C’est des criminels?” nærmest hvisket jeg til Jean. Han nikka alvorlig. “Bandits…” svarte han. Det var altså dette som var lasten til godsvogna de drev og kobla til.
Vaktene kjefta og skråla, og slo etter fangene med kjeppene.. Det klirra noe voldsomt fra lenkene. Opptrinnet var surrealistisk. Uvirkelig. Det ligna et amatørteater, nybegynnere som uten subtilitet overspilte rollene sine og overdrev de dramatiske virkemidlene. Det framsto rett og slett som et spel.
Jeg trakk meg raskt unna da følget begynte å nærme seg. Jeg kjente på ubehag og til dels fare, og bana meg vei gjennom folkemengden som hadde flokka seg sammen ved stasjonen. Videre framover langs toget, i retning vogna mi. Idet jeg klatra ombord kasta jeg et blikk over skuldra. Lenkegjengen hadde nådd fram til stasjonsbygget, og der ble fangene dytta ned på bakken slik at de måtte krype den siste biten inn til jernbanevogna. Derfra vanka det spissrotgang, hvor også sivile fikk lov til å dele ut kilevinker.
Jeg fant setet mitt og venta videre i stillhet. Med fangene på plass i bakerste godsvogn kunne toget tydeligvis fortsette ferden, så etter den to timer lange stoppen knirka vi oss videre. Jeg forsøkte å samle tankene etter det voldsomme inntrykket. Skjedde det virkelig?
Det blir vel ikke et ordentlig spøkelsestog før det risler-rasler i lenker.
Videre utover formiddagen begynte omgivelsene å endre seg. Vi var omsider ute av den tette regnskogen, landskapet åpna seg og sporet gikk gjennom et vakkert savanne- og slettelandskap. Dette var Niari-dalen. En fruktbar region med godt jordsmonn, og følgelig en viktig landbruks- og industriregion i Republikken Kongo.
Toget hadde selvfølgelig ikke toalett. Det eneste som kunne ligne var rommet i enden av vogna, men det fungerte som lagerrom og var fylt til randen med chikwangue. Så da et visst behov gjorde seg gjeldende, skyndte jeg meg å ta affære på en av stoppene.
Jeg hoppa ut og bana vei gjennom kaoset av kjerr og kratt som omslutta togsporet. På huk langt der inne i buskaset fullførte jeg det tiltrengte, og fikk baksa meg tilbake før toget kjørte videre. Jean sto og så på meg fra toppen av togtrappa, og spurte hva i all verden jeg holdt på med. Han kniste barnslig når jeg like barnslig mima hva slags ærend jeg hadde der inne.
Plutselig peip det fra lomma. Jøss, en SMS! Var jeg omsider ute av utkantstrøket uten dekning? Det kunne virke sånn! Meldinga var fra faren min, som skrev at han begynte å bli “ilhaua”. (“Bekymra”, om du ikke snakker hemnværing) For nå hadde jeg ikke gitt livstegn på fire dager. Jeg forsikra han om at alt sto relativt bra til på togtur gjennom Kongo, og sendte tilsvarende meldinger til mamma og kjæreste. Kanskje var dette tegn på at sivilisasjonen var innen rekkevidde?
Sola begynte å gli ned ned i horisonten. På sin ferd sørover hendte det at toget senka hastigheten i noe som lignet ingensteds. Ut av det høye gresset og buskaset kom det byksende og baksende passasjerer. Med toget i gangfart fikk de klatra ombord, og gjerne videre opp på taket.
Videre utover ettermiddagen virka det som om stemninga inne i vogna ble tiltagende lystig. Noe jeg konklusivt kunne tilskrive de grønne Ngok-flaskene som hadde begynt å sirkulere blant både passasjerer og ansatte. Jean så ualminnelig pigg ut. Han foreslo at jeg burde kjøpe meg en øl. Og i samme slengen rive i en til han også.
Etter ei stund ville Jean bli giftekniv. Han konstaterte at jeg burde gifte meg med tenåringsjenta som satt ved siden av meg, og insisterte på å fotografere oss sammen med kameraet mitt. Jeg smilte blygt og beklemt.
Snedig hvordan tilførselen av Ngok’ utløste etterhvert en oppførsel som kunne minne om en viss politimester.
Og sannelig dukka ikke originalen opp der inne i trengselen! Smygende gjennom mengden, med umiskjennelig langstrakt hals. Han møtte blikket mitt, men monsieur Serge hadde visst ikke tenkt å anerkjenne meg. Det var helt greit for min del.
Vi var fortsatt på savannen da nattemørket atter forlangte sin plass i passasjervogna. Fra taket hørtes tunge dunk og lyden av løpende føtter. Klokka var blitt åtte, og jeg var skrubbsulten og utmatta. Likevel var det all grunn til å juble. Kvittere “Heisann Mont-Belo” idet toget ble pensa over på et nytt spor. Det var her, ved landsbyen Mont-Belo, at COMILOG-linja nådde veis ende. Vi var kommet over på sporet til Le Congo-Ocean. Kongos første jernbanelinje mellom Brazzaville og Pointe Noire.
Nå var det virkelig med rette at man kunne snakke om spøkelsestog. Om bare en brøkdel av alle menneskene som gikk til grunne under bygginga av denne jernbanelinja skulle finne på å gå igjen, ville man ha grufulle menneskeskjebner nok til å danne en hær av spøkelser.
Mellom 1910 og 1960 var Republikken Kongo, den gang Mellom-Kongo, under fransk kolonistyre. Noe det forsåvidt hadde vært siden 1885. Men gjennom akkurat dette halve århundret var området en del av Fransk Ekvatorial-Afrika sammen med Gabon, Ubangi-Shari (som nå kalles Den Sentralafrikanske Republikk) og Tsjad. Et gigantisk territorium hvor franskmennene helt siden 1600-tallet hadde oppretta et bredt nettverk av handelsstasjoner.
Fra koloniens administrasjonssenter Brazzaville, som lå dypt inne i landet ved Malebodammen (også kalt Stanley-Pool), var Kongofloden navigerbar og ga viktig og utmerket tilgang til hjertet av Afrika og dets rike ressurser. Men mellom Brazzaville og Atlanterhavskysten, hvor floden rant ut, var den umulig å forsere med sine ville stryk. Dermed anså man det nødvendig å bygge en jernbane og opprette forbindelse mellom Brazzaville og Pointe-Noires planlagte dypvannshavn.
Man visste imidlertid at dette ville bli en uhyre vanskelig oppgave, blant annet på grunn av en ekstremt kompleks topografi. Spesielt strekninga mellom Pointe Noire og Dolise framsto ugjennomtrengelig. Her lå den fryktede Mayombe.
Mayombe er en urgammel og massiv regnskog som ligger over en fjellkjede som strekker seg nordover fra Kongoelvas utløp, til et godt stykke inn i Gabon. Den ville tropenaturen er prega av kraftige regnfall, ustabil jord, bratte berg og dype daler. Mayombe ble under planlegginga av jernbanen omtalt som en “naturens triumf”, som utviste et evig “opprør mot det menneskelige framskritt”.
Dermed var det ikke uten enorm stolthet Frankrike i 1934 innvia og tok æren for den ferdigstilte jernbanen, tretten år etter byggestart. Uten å i det hele tatt nevne hva denne bragden hadde kosta av afrikanske liv.
Det har nok ikke vært allment kjent at dette ble et av verdens dødeligste byggeprosjekter. I boka “In the Forest of No Joy” (utgitt i 2021, tre år etter denne togturen) beskriver J.P. Daughton lidelsene i møysommelig detalj. Hvilken tragedie jernbanens konstruksjon i fransk kolonialistisk regi egentlig var. Det var i praksis afrikansk slavearbeid som bygde Le Congo-Ocean. Eksersert av en nasjon hvis motto er ”frihet, likhet og brorskap”. Og utrolig nok: så seint som på 1920- og 30-tallet.
Flesteparten av arbeiderne ble helst “rekruttert” lengre nord i kolonien. De som overlevde den harde reisen ned til Mellom-Kongo, ble møtt av en uutholdelig tilværelse når de kom til Mayombe og arbeidsleirene som lå langs det påbegynte jernbanesporet. Her venta vold og mishandling fra europeiske såvel som afrikanske formenn. Fravær av arbeidsredskaper og verktøy. Et uutholdelig tropeklima. Det ble ansett som like greit å bare la arbeiderne dø fortløpende, for så å erstatte disse med nye kandidater, framfor å sørge for tilstrekkelig mat, losji og helsehjelp.
I tillegg var arbeidsleirene naturligvis enorme kloakkbrønner av sykdom og smitte. Omlag halvparten av alle arbeiderne som ble henta fra nord i kolonien døde av dysenteri. Innvollsmarken var durabel og drepende. I tillegg hadde det fra jungelen oppstått en ny, ukjent og uforklarlig immunsvikt-sykdom som legene på den tida ga navnet Mayombe-kakeksi.
Dette var kanskje de aller første tilfellene av det som noen tiår seinere skulle vokse til en dødelig og global epidemi. En troverdig teori er at det vitterlig var HIV-viruset som dukka opp der inne i Mayombe, under byggingen av Le Congo-Ocean.
I 1934, da første tog gikk fra Pointe-Noire til Brazzaville, hadde et sted mellom 15.000 og 23.000 mennesker mista livet under bygginga. Dette er offisielle tall. Uoffisielle målinger er adskillig høyere, kanskje opp mot 60.000. Det er flere enn på “Dødens Jernbane” i Thailand og Burma. Flere enn på Kvitsjøkanalen under Stalin. Flere enn på Giza-pyramidene, som det til sammenligning tok 80 år å bygge. Kanskje kan bygginga av Panamakanalen måle seg i sin nådeløse umenneskelighet.
Dette var historie, tall, og lidelser jeg ikke visste noe om der jeg humpende befant meg i noe jeg trodde var et mørke. Om jeg hadde visst, ville kanskje selvmedlidenheten rundt hva jeg opplevde som sult, tørst og utmattelse, vært mindre.
For jeg var sliten nå. Svært sliten. Det som natta før hadde arta seg som hypnose, ligna nå mer på en apatisk feberdrøm.
Plutselig kjente jeg en fot mot min fot, sakte gnikkende. I alle dager! Satt jenta ovenfor meg å initierte en eller annen flørt? Med den foten som hun angivelig hadde så vondt i? Flau og forskremt forholdt jeg meg urørlig i mørket og lata som ingenting. Dette kompletterte feberdrømmen.
To timer før midnatt rulla toget endelig inn på stasjonen i Dolisie.
Da hadde det brukt 28 timer på ca like mange mil, og det gjensto fortsatt en tredjedel av turen før det nådde Pointe Noire. Men jeg hadde for lengst innsett at min togtur kom til å ende i Dolisie. Uten mat på over tredve timer, minimalt med søvn og et fullstendig utmatta legeme var jeg klar for å kaste inn håndkleet.
Besluttsomt lirka jeg sekken fram fra bagasjehylla, bukka farvel til passasjerene og stavra meg ut av vogna over hauger av strisekker, pappesker og chikwangue. Slettes ikke uten sympati for passasjerene som fortsatt hadde flerfoldige timer foran seg før ankomst Pointe Noire.
Selv om jeg var dødssliten da jeg klatra stigen ned til plattformen, erkjente jeg der og da at dette måtte være mitt livs togtur. Og nå feiga jeg altså ut, her i Dolisie. Men toget hadde definitivt gjort jobben, og brakt meg ut av den kongolesiske periferien. Nå befant jeg meg tross alt i landets tredje største by, langs hovedåra mellom Brazzaville og Pointe Noire. Herfra ville det antageligvis ikke bli altfor komplisert å finne transport til Pointe Noire neste dag. Å måtte bryne seg på den hjemsøkte Mayombe-regnskogen i natt framsto særs lite fristende.
Jeg kunne såvidt skjelne den koloniale byggestilen til Dolise stasjon der jeg vandret over skinnegangen i nattemørket. Ved stasjonsbygget venta et knippe taxisjåfører. Jeg fikk engasjert en av dem til å ta meg til første og beste hotell med internettforbindelse.
På det første hotellet vi kom til, nølte den kvinnelige resepsjonisten. Men hun måtte tilslutt medgi at de ikke hadde fungerende internett. Hun ble synlig indignert da jeg takka nei og ba sjåføren kjøre videre til neste hotell.
“Så klart” svarte den gamle mannen i resepsjonen på La Chaillu da jeg spurte om det samme. Og med det hadde jeg funnet hotellet mitt for natta. Til min fortvilelse var kjøkkenet for lengst stengt, og ifølge resepsjonisten var det dessverre heller ingen mat å oppdrive i nærheten. Men han kunne i det minste selge meg vann og appelsinjuice. Dette var sårt tiltrengt, skulle man dømme etter fargemettheten på urinen i toalettskåla inne på værelset mitt etterpå.
Den gamle mannen bekrefta at det gikk buss til Pointe Noire, uten å presisere tidspunkt nærmere enn “på morgenen”. Min utmattelse til tross, den etterlengta nettforbindelsen førte til at leggetida ble adskillig seinere enn den burde. Jeg fikk endelig oppdatert sosiale medier, og chatta med kjæresten hjemme i Norge.
Det ble en tidlig lørdagsmorgen. Jeg sto opp lenge før kroppen hadde lyst til det, og sjekka ut av hotellet. Jeg ville forsikre meg om at jeg kom meg med morgenbussen til Pointe Noire. Minst like viktig var det å snarest få i seg noe næring, etter nesten to døgn uten. Første besøk ble på bakeriet Le Pain Sar, hvor jeg fikk måltidet jeg lenge hadde fantasert om. Speilegg, bacon og nybakt brød.
Uvitende om hvor bussen gikk fra, fikk jeg hanka inn en taxisjåfør for å hjelpe meg. Han kjørte meg til den lille terminalen til busselskapet Ocean du Nord som lå midt inne i byen. I billettskranken fikk jeg vite at bussen nettopp hadde kjørt, men at den neste gikk om to timer. Litt utgjort, men to timer på de mintgrønne trebenkene inne på stasjonens venterom var strengt tatt ingenting for en med såpass mange studiepoeng i ventefaget.
Klokka 11 kjørte den lysegrønne bussen ut av stasjonen og Dolisie, og ut på No.1 National Highway mellom Brazzaville og Pointe Noire. Og kort tid etter befant vi oss i den sagnomsuste Mayombe. Regnskogen var massiv og overveldende, men holdt god avstand til den splitter nye motorveien.
Det skulle ta mange år fra Congo-Ocean-jernbanens ferdigstillelse før man prøvde seg på noe lignende igjen. Det sier tross alt litt om den prestasjonen prosjektet faktisk var. Det ble riktignok bygd en slags vei på åttitallet, men denne var i så ussel forfatning at man måtte regne med å bruke minst en uke på den 60 mil lange kjøreturen mellom de to byene.
I 2008 startet kinesiske utbyggere arbeidet på “Drømmenes vei”. Ett av mange infrastruktur-prosjekter Kina har hatt i Afrika de siste par tiårene. Og i 2016 sto firefelts-motorveien ferdig. Heldigvis i tide til at jeg to år etter fant det for godt å hoppe av toget i Dolisie. Veien var virkelig glimrende. Helt upåklagelig, og hjalp definitivt på busshavari-statistikken, som i Afrika fikk utslag på nesten annehver buss. Men denne bussturen forløp udramatisk og ualminnelig behagelig. Kineserne hadde virkelig klart å temme Mayombe
Det var nok de hyppige stoppene og ikke veikvaliteten, som gjorde at reisen tok såpass lang tid som seks timer. Utpå kveldinga var jeg framme på terminalen til Ocean du Nord i Pointe Noire. Før sola hadde rukket stupe ned i det nærliggende Atlanterhavet sto jeg endelig foran Hotel L’Edens tilsynelatende fornemme fasade.
Jeg var framme! Etter fem dager var jeg i mål på det ualminnelig spennende strekket Libreville – Pointe Noire. Det som i luftlinje var 635 km, ble med to togreiser, en busstur, en privatbil og en tenåring på moped totalt 1289 km. Definitivt en av de mest intense etappene på Krisereisen så langt. En jeg hadde vært spent på siden reiseplanens unnfangelse. Og som, til alt overmål, hadde gått bortimot som planlagt.
Jeg valgte hotellet med en baktanke om at hvis jeg virkelig kom meg fra Libreville til Pointe Noire, ville jeg garantert sette pris på det lille ekstra. Hotellet framsto herskapelig og kolonialt. De hvite, doriske søylene sto i sterk kontrast til de seineste dagers omstendigheter, og ga meg egentlig en flau bismak. Etter inntrykkene fra tidenes togtur, ble jeg her og nå enda mer bevisst på at jeg var en privilegert nisse fra nord.
Jeg ble nesten litt letta over å se at hotellet ikke var så luksuriøst som fasaden ga inntrykk av. Like fullt fikk jeg meske meg i sivilisasjonens middelmådige gleder. Burgeren i hotellrestauranten var slapp, svidd og smakløs, men uendelig kjærkommen. Sigaretten på altanen med avgrensa utsikt over et lite spektakulære nabolag en sann fryd. Og om jeg bare holdt meg der på altanen var internettet faktisk så godt at jeg kunne gjennomføre en hakkete videosamtale med Sofie hjemme i Norge.
Jeg var selvfølgelig ivrig etter å fortelle om togreisen, samtidig som det var fint å høre om hverdagen hjemme. Sofie spurte om jeg kunne unne meg å slappe av i Pointe Noire nå. Men jeg var stadig bak skjema. Jeg hadde en intensjon om å fortsette reisen til nytt land allerede neste dag.
I sør grenser Republikken Kongo mot to land. Det ene er Den Demokratiske Republikken Kongo. Det andre er Angola. Eller nærmere bestemt, den angolanske eksklaven Cabinda. Midt inne i eksklaven ligger byen med samme navn, og det var dette som var min neste destinasjon. Fra Pointe Noire var det bare 130 km dit.
En annen grunn til at jeg kunne reise videre allerede neste dag, var at jeg for en gangs skyld slapp å styre med visumsøknader. Slapp å vente over helga til ambassadene åpna. Ikke fordi Angola er visumfritt. Tvert imot, landet er etter sigende et av de vanskeligste i verden å oppdrive visum til. Men passet mitt inneholdt faktisk allerede visum til Angola. Innvilga etter en lang og omstendelig prosess i Rio de Janeiro en halvannen måned tidligere.
Det tok ikke lang tid fra samtalens slutt før jeg henrykt henga meg til myk seng, hvite laken og dyp, gjenoppbyggelig søvn. Morgenen etter tillot jeg meg selv å ligge ekstra lenge før jeg sjekka ut og starta på reisen videre. Som vanlig var det vemodig å dra fra en by jeg knapt hadde fått sett.
Pointe Noire var med sine 1.3 millioner innbyggere det kommersielle senteret i Republikken Kongo. Dette på grunn av den omfattende petroleumsvirksomheten i området. Det var ingen åpenbare severdigheter jeg visste jeg gikk glipp av ved å dra. Men jeg skulle gjerne likt å sett en sapeur, den kongolesiske dandyen som med sin fargerike, flashy bekledning lyser opp de grovkorna gatene.
Jeg forlot Hotel L’eden, og på den nærliggende hovedgata fikk jeg hanka en taxi. Til tross for at det kun var tre mil til grensa, var det visst uvanlig langt unna for den litt fortumla, unge drosjesjåføren. Han hadde ikke kjørt drosjen ut av selve byen før. Kanskje var det derfor han ga meg såpass grei pris.
Den timelange turen var hyggelig, sjåføren var nysgjerrig og snakkesalig. Da han slapp meg av ved grensa, måtte jeg imidlertid raskt justere mitt blide oppsyn. For å holde de pågående guidene og pengevekslerne på armlengdes avstand tok jeg på en maske av selvsikkerhet og verdensvanthet. Denne sprakk selvfølgelig like etter jeg ble stempla ut av Kongo og gikk meg bort i ingenmannsland.
Med Angolas strenge visumregime var jeg spent på møtet med grensevaktene. De viste seg imidlertid å være både muntre og effektive. Med tanke på hvor omstendelig og rigorøst det var å framskaffe visumet, var det nesten skuffende hvor lite spektakulært, uformelt og ukomplisert det var å få stempla passet og få fritt leide inn i landet.
En drosjesjåfør sto tett ved min side under hele stemplingseansen, og var dirrende klar for å kjøre meg inn til Cabinda by. Jeg var litt avventende til den tilsynelatende høye prisen hans. Grensevakta forsikra meg om at det var en helt vanlig drosjesats, og flira ristende på hodet da jeg spurte om det ikke fantes noen buss.
Som den føyelige grensekrysseren jeg var, tok jeg plass i mannens blå drosje. Han ga grundig gass, og med det var jeg underveis i Angola. Krisereisens førtiende land i rekken.
