Det hadde gått ni dager siden det italienske containerskipet kastet loss, gled fra kai og saktmodig fløt forbi Sukkertoppen. Bort fra Copacabanas strender og ut mot åpent hav. Med Rio de Janeiro i ryggen hadde Atlanterhavet vist seg fra sin beste side og fem tusen kilometer var tilbakelagt uten snev av dramatikk. Om dagen var havet blått og flatt. Om natten var himmelen stor og klar, og så stinn av stjerner at man nesten mistet pusten.
Det var et rustikt fartøy, Grimaldi Grande Africa. 214 meter langt fra baug til hekk, malt i gult og hvitt, men med spredte detaljer av rust her og der. Det lukta av olje og jern. Svære skorsteiner spydde ut tjukk røyk som etterlot seg en seig, svart film på de øverste dekkene. Motorduren var djup og inderlig, tilsynelatende aldri avtagende i styrke. I tjue år hadde skipet frakta stort og smått mellom de større havnene i Europa og Sør-Amerika. Nå var det imidlertid et annet kontinent som sakte åpenbarte seg i morgendisen.
Skipets kaptein sto på kommandobroen og så til at fartøyet navigerte trygt mellom tankskip og fiskebåter, oljeplattformer og containerskip likt hans eget. Tettheten til disse hadde økt nå i morgentimene, etter hvert som den evig blå horisonten ble erstattet av et sepiagult fastland. Kapteinen kom fra Polen. Han var i slutten av førtiårene, hadde et velstelt skjegg og et jovialt vesen. Og en forkjærlighet for finsk, symfonisk metal. Humrende snudde han seg rundt og henvendte seg til to langhårede fremmedelementer som også befant seg her oppe. “Det skjer ikke ofte, men fra tid til annen har vi med oss passasjerer på krysningene våre. Som regel reisende fra Europa til Brasil, som av ulike årsaker ikke ønsker å fly. Men Senegal?!? Aldri! Aldri har vi hatt passasjerer om bord som ønsker å gå i land i Dakar. Og nå er det til og med to av dere?”
Kontinentet der ankeret snart skulle senkes, bar altså samme navn som skipet. Afrika! Eventyrmarkør nummer én, tretti millioner kontrastfylte kvadratkilometer som alle som en fordrer til både forventninger og fordommer. For å sitere en annen polakk, forfatter og Afrika-farer Ryszard Kapuseinski:
“Kontinentet er alt for omfattende til å beskrive. Det er et veritabelt verdenshav, en separat planet, et sammensatt og umåtelig rikt kosmos. Det er kun med den groveste forenkling, bare for bekvemmelighetens skyld, vi kan si Afrika. I virkeligheten, utenfor den geografiske betegnelsen, eksisterer ikke Afrika“
Ryszard Kapuseinski
Om du ankommer det ikke-eksisterende Afrika vestfra på en Atlanterhavsbølge, er Kapp Verde-halvøya gjerne stedet du skyller i land. Det triangelformede landområdet har gitt navn til øynasjonen som ligger 570 km lenger vest, og har siden portugiserne kom hit i 1444 vært et svært viktig handelsområde. Først og fremst innen slaveri, og når denne ondskapen omsider opphørte ble hovedeksporten heldigvis peanøtter. I 1887 etablerte franskmennene havnebyen Dakar på sørspissen av halvøya. I dag er dette hovedstad i Senegal, og det afrikanske fastlandets vestligste by. Havnebyen er fortsatt et betydelig finanssenter, men er kanskje historisk mest kjent som den endelige destinasjonen til et populært ørkenrally. Nå viste det seg også å være destinasjonen til to passasjerer på et italiensk lasteskip.
Passasjer nummer en het André, men han foretrakk Andy. En sveitser midt i trettiårene med skjegg og halvlangt, bustete hår. Han var på vei hjemover nå, godt forsynt etter seksten måneder på reisefot i Latin-Amerika. Helt fri fra hippie-stereotypien gikk han nok ikke, men Andy ga uttrykk for å trives i den rollen. Med denne rollen kommer det gjerne en overbevisning om at når man reiser (og det er gjerne ofte) så skal dette foregå så miljøvennlig som mulig. Det var derfor han hadde valgt å ta sjøveien hjemover. Nå var nok Grimaldi Grande Africa alt annet enn et miljøfyrtårn der skipets skorstein forsøkte å svartmale hele atlanter-himmelen. Men det vil nok ubønnhørlig krysse havet helt uavhengig om en hippie har haik. Sånn sett var denne reisemåten kompatibel med Andys idealisme.
Passasjer nummer to var meg.
Det var mars, og jeg var kommet åtte måneder ut i det konseptuelle prosjektet jeg hadde døpt “Den Store Krisereisen”. En reise jeg startet i juli 2017, på samme dag som jeg fylte førti. I dundrende bakrus etter en formidabel bursdagsfeiring hadde jeg forlatt Lademoen, Trondheim og Norge på en østgående buss-for-tog. Hensikten var å fortsette i østlig retning både langt og lenge. Faktisk så langt og lenge at jeg nøyaktig ett år senere, på dagen jeg ville fylle enogførti, atter ville befinne meg ved utgangspunktet på Lademoen. Der ville brødsmulene etterlatt underveis ferdigstille en slags sirkel. En skjev og vinglete sirkel som skulle kunne tilsvare omkretsen av en jordklode. Komiker og reiseprogram-legende Michael Palin hadde en benevnelse for reisende med slik hang til geometri: En Circumnavigator. Det var det som sto på diplomet jeg hadde sett for meg.
Jorda rundt kan jo i og for seg være enkelt nok. Velger man seg en håndfull nøkkeldestinasjoner rundt omkring på kloden og kjøper seg noen flybilletter, så vil en slik rundreise kunne gjøres både raskt og relativt komfortabelt. Men denne tilnærminga appellerer ikke voldsomt til meg. Jeg liker premieringen som ligger i å nå fram til et bestemmelsessted, et eller annet obskurt sted, etter å ha taklet all slags eventualiteter og utfordringer underveis. Virkelig følt, sett og opplevd den strekningen som er tilbakelagt. For er det ikke på disse strekningene de fineste reisefortellingene genereres? Det var i hvert fall min overbevisning. Derfor måtte floskelen rett og slett bli et mantra. Det er reisen som er målet! En Krisereise må ha et element av utfordring for å være interessant, derfor så jeg meg nødt til å etablere et ubrytelig dogme.
Fly var strengt forbudt.
En Krisereise jorda rundt, fullstendig blottet for fly, forutsetter timesvis med tog. Mil etter mil med buss, båt og bil. Marshrutka, teleférico og tuktuk. Stadige praktiske problemstillinger. Bristende logistikk i møte med hårete grenseoverganger og manglende infrastruktur. Støv og skitt, folk og fe. Og før eller senere ender man opp i fjæresteinene til et verdenshav som må forseres. Med flyforbud blir reisealternativene derfra fort rimelig begrenset.
Av de utallige lasteskipene som krysser de syv hav, finnes det forsvinnende få fartøy som tillater passasjerer om bord. Det er sikkert ikke så overraskende. Mer overraskende er det kanskje at enkelte rederier faktisk fasiliterer dette. Et såkalt “container cruise” har ganske så lite til felles med et tradisjonelt cruise, utover at også dette koster flesk. Her er det derimot fint lite luksus for pengene. Det tilbys kost og losji, utover det er man rett og slett flue på skottet til en flytende fabrikk. Et lokalsamfunn i miniatyr omsluttet av et uendelig hav. Opplevelsen er enestående og absurd. Og muligens den eneste måten å krysse de ubegripelig gigantiske havene på, om man skal leve etter Krisereise-dogmer. Det var slik jeg kunne forsere Stillehavet fem måneder tidligere. Og det var derfor jeg nå befant meg på dette italienske containerskipet sammen med Andy. Sakte seilende forbi fangeøya Île de Gorée, Cape Verde-halvøyas historiske transitthavn fra slavetidas “gullalder”. Den første påminneren om europeisk, imperialistisk jævelskap, allerede før jeg rakk å sette min fot på kontinentet. Vi forlot kapteinen på kommandobroen og tok oss til øverste dekk for å iaktta innseilingen derfra.
Dette var altså Afrika. Himmelen var blek og lufta flimret. Minutt for minutt ble Dakars detaljrikdom avdekket. Alt framsto så overraskende fremmed. Fargene føltes annerledes. Skyldtes dette de ni dagene fanget i en flytende sardinboks? Eller var det fenomenet Afrika som forvirret? Et kontinent som ikke eksisterer? Det fremsto i hvert fall fysisk nok idet skipet skrapte mot kaikanten i containerhavna, og sjauere stimlet til fra alle kanter for å hale i land fortøyningene.
En drøss av administrative ritualer venter når et containerskip legger til kai. Klarering av passasjerer blir fort sekundært. Etter å ha betraktet havnearbeiderne en god stund, tuslet vi tilbake til våre respektive lugarer for å vente på vår tur. Andy hadde blitt utålmodig, og gikk for å stikke hodet inn i møtet mellom kapteinen og havnevesenet. Det hadde visst falt i svært dårlig jord. Dynket i verbale skyllebøtter sto han og smilte tappert i døråpningen min. Det var blitt middagstid, og nå levnet det liten tvil om at vi hadde god tid til et siste måltid ombord.
Som to ostefysne labrotter i labyrinten hadde vi for lengst memorisert ruta til messa, og vi manøvrerte raskt på kryss og tvers gjennom de smale gangene. Den lille og noe slitne spisesalen var folketom. Vi forsynte oss med kylling, ris og salat. Den vesle filippinske byssegutten dukket opp i døråpningen. Han spurte på sitt sedvanlige og karakteristiske vis: “Hellååååå, wine today sir?” Under hele overfarten fikk vi dette spørsmålet to ganger daglig. For første gang takket jeg nei. Jeg følte hodet måtte være fullstendig klart til hva enn det var som ville møte meg på land. Bysseguttens respons var uansett den samme som alltid: “Åååååkei”.
Rett etter måltidet kom en offiser inn og sa at tiden var inne.
Passene våre, som kapteinen hadde beholdt under overfarten, kom oss atter i hende. Vi signerte noen papirer. Vi var fri til å forlate skipet nå, men kapteinen presiserte at dette bare innbefattet kaiområdet nedenfor inntil videre. Der måtte vi pent vente på havneagenten som skulle eskorte oss ut av havneområdet og inn til Dakar by. Han var også nysgjerrig på om vi følte oss forberedt på Afrika. Hadde vi nok kontanter? For det kunne være lurt å ha et par hundre dollars lett tilgjengelig, sånn i tilfelle problemer skulle oppstå. Ja, eller om man bare ville ha fortgang i forskjellige greier. Med dårlig skjult snusfornuft fortalte jeg hvordan jeg hadde klart å komme meg helt hit uten en eneste krone i bestikkelse. Jeg hadde ingen intensjon om å begynne nå. Kapteinen bare gliste og trakk på skuldrene. Han ønsket oss lykke til, og vi tok farvel. Sekunder senere hadde vi og sekkene våre trykket oss sammen den lille heisen som sakte senket oss til laveste dekk.
I tillegg til containerskip, var Grande Africa også et såkalt roro-skip. “Roll on – roll off”. En akterport med rampe tillot enkel lossing og lasting av rullende last. Dette prinsippet var i full sving da vi steg ut av heisen. En kolonne med militær-jeeper dundret bortetter dekket foran oss, og forsvant dypt inn i lasterommets mørke. Vi holdt oss så godt vi kunne unna veien idet vi beveget oss ned den brede lasterampen og ut på selve kaiområdet. Her befant vi oss plutselig midt blant en gruppe soldater av åpenbar europeisk herkomst. Hoiende, tilsynelatende på fransk, sendte de motorvogn etter motorvogn inn i skipets buk. Midt i dette spetakkelet fikk vi øye på skipets bulgarske overstyrmann. En underfundig karakter jeg under overfarten hadde lært litt å kjenne, og fått stor sans for. Med sine senete lemmer gestikulerte han last og personell hit og dit. Han flirte mot oss da vi kom gående. “Belgian military!” ropte han, og slo om mulig enda mer ut med armene. “Back from Mali fighting the terrorists!” Det gikk et lite gys nedover ryggen min. Faen.
Det var egentlig aldri min hensikt å komme hit til Senegal og det vestlige Afrika. Den planlagte Krisereise-ruta var riktignok ment å gå innom Afrika, men jeg hadde sett for meg å anløpe en helt annen havn enn Dakar. Denne havnen befant seg nå over 10 000 km unna. Det var åpenbart at jeg måtte belage meg på å legge nye planer.
Jeg sto i praksis ved et veiskille. Hvor skulle jeg ta turen herfra? Jeg kunne gjøre som Andy og reise nordover fra Senegal, gjennom Mauritania, Vest-Sahara og Marokko. Krysse Gibraltarstredet og befinne meg i Europa på relativt kort tid. Nesten hjemme.
Eller… Eller så kunne jeg forsøke å innhente de 10 000 kilometerne jeg hadde bommet med, etter hvert hekte meg på den opprinnelige reiseruta, og fullføre derfra. Slik jeg hadde tenkt og planlagt det. Men det ville være galskap. Nå var det ikke mange ukene igjen til Krisereisen skulle være over, og jeg skulle feire førtiettårsdagen hjemme i Trondheim. 10 000 km er koko langt. Kanskje spesielt langt i denne delen av verden.
Det var vel egentlig aldri et reelt valg, dette. Jeg hadde jo for lengst dratt i spaken markert galskap. Jeg var rett og slett for innbitt, for sta til å forkaste de fantastiske stedene jeg hadde fantasert om under planleggingen. Det ville være et nederlag. Dessuten, var ikke dette en gyllen anledning til virkelig å sette Krisereise-filosofien ut i live? Det burde ligge potensiale for en opplevelse eller to i løpet av tusen afrikanske mil?
Men det var den knappe tida da. Jeg måtte bevege meg raskt. Den største tidstyven underveis var ikke nødvendigvis de lange etappene. Nesten samtlige land i denne regionen krever visum for innreise, og søknadsprosessene for disse er ofte omfattende, kompliserte og tidkrevende. Sånn sett var det avgjørende at reiseruta innbefattet færrest mulig land, så jeg kunne bruke minst mulig tid på krøkkete visum-byråkrati, og mest tid på forflytning. I praksis var det kun ett land jeg kunne reise videre til fra Senegal.
Faen.
“Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Mali utenfor Bamako. Utenriksdepartementet fraråder alle reiser som ikke er strengt nødvendige til Bamako.” Tydeligheten til norske UD var både avskrekkende og nedslående. En rute utenfor Mali ville bety atskillig flere land. Atskillig flere visum. Atskillig mere knot. Heldigvis fantes det andre kilder! Jeg nedla flerfoldige timer med å gå gjennom reiseråd fra andre nasjoner. Saumfarte alternative reiseblogger, nyhetskilder, sosiale medier og diverse fora. Til slutt kunne jeg konkludere med at en reise gjennom Mali ville være sikkerhetsmessig forsvarlig, så lenge jeg opererte årvåkent og med stor selvsikkerhet.
Jeg fikk et par timers anledning til å stå på kaikanten og kjenne på denne selvsikkerheten. I et fremmed land, på dørterskelen til et kolossalt og overveldende kontinent. Blant sjauere, soldater og en hengslete bulgarer som la ut om terrorkrig i nabolandet. Mitt neste reisemål. Naturlig nok begynte tankene å kverne. Hadde jeg tatt riktig avgjørelse? Kanskje var jeg naiv? Jeg ristet på hodet og omrokkerte tankene. Naivitet kan også ha en praktisk funksjon. Med pragmatisk overbevisning konkluderte jeg med at når den belgiske hæren forlater landet må det bety at oppdraget er utført og faren over.
Dagslyset var på helt på hell da havneagentens hvite bil omsider dukket opp mellom containerne. En smilende senegaleser steg ut, bukket og ønsket oss velkommen til Dakar. Sekkene ble stuet i bagasjerommet. Andy hoppet inn i passasjersetet foran, mens jeg gled inn i baksetet. Vi kjørte ut av kaiområdet, og i bakspeilet kunne jeg se containere, soldater og Grimaldi Grande Africa forsvinne i solnedgangen. Foran pratet Andy og agenten tett sammen på fransk. Jeg forsto fint lite. Bilen passerte portene til det gigantiske havneområdet, og på utsiden myldret det av unge menn. Jobbsøkende muligens? Stemningen blant dem var intens, men tilsynelatende munter. Vi svingte ut på en lang boulevard og fortsatte langsetter havneområdet inn mot sentrum. Det ble stille et øyeblikk i front, så jeg henvendte meg til agenten for å høre hvordan ståa var i Mali nå om dagen. “All of Mali is safe.” Jeg lente meg tilbake i setet. Myste ut bilvinduet. De sprukne gatene var støvete og forsøplet, men de glødet i kveldssola. Greit, tenkte jeg. I samsvar med den etablerte overbevisningen min syntes jeg havneagenten hadde full oversikt over den diplomatiske og sosiopolitiske situasjonen i det gigantiske nabolandet.
Mørket hadde senket seg når bilen stanset foran politistasjonen. Som Senegals nyeste gjester måtte vi registreres og stemples inn i landet. Inne i den dunkle murbygningen ble jeg raskt plassert på en lav krakk foran skrivebordet til en usedvanlig høy politikvinne. Hun var nesten ikke synlig i det svake lyset fra bordlampen, men jeg kunne øyne en alvorlig mine idet hun sa “Passeport s’il vous plaît”. Jeg rakte henne mitt flunkende nye pass, anskaffet bare to uker tidligere på det norske konsulatet i Rio de Janeiro. Med unntak av ett eneste visum var passet helt tomt. Politikvinnen bladde seg gjennom de blanke sidene. Selvsikkerheten min fikk atter litt å jobbe med. Jeg hadde riktignok fått forsikringer hos det senegalesiske konsulatet i Rio, Senegal ville ikke kreve visum av meg som nordmann. Bakerst i det svarte rommet syntes jeg å skimte gliset til en polsk kaptein som heiste på skuldrene.
Sansebedraget ble brått avbrutt av et kort og kontant smell, og jeg satt der med passet i neven. Det inneholdt sitt første afrikanske stempel. Kvinnen smilte og jeg fikk fortumlet takket. Du verden. Et håndfast indisium på å ha tiltro til sine indre formaninger om at alt kommer til å gå kjempebra!
Havneagentens jobb var nesten over, han ville bare vite hvor vi skulle slippes av. Andy hadde allerede en avtale om overnatting hos en kompis (alle har jo en kompis i Dakar), mens jeg var litt i villrede. Agenten visste råd, kort tid etter parkerte vi foran Hôtel Faidherbe.
Hotellfoajeen hadde en helt spesiell duft av treverk, men virksomheten framsto helt kurant med sine tre stjerner. Agenten forhandlet litt med resepsjonisten, og jeg forsikret meg om at internettet fungerte. Prisen var egentlig i overkant i forhold til budsjettet mitt, men dette fikk skure inntil videre. Jeg var veldig klar for innlosjering, og kunne alltids skifte til noe rimeligere senere. Dermed var tiden inne til å ta farvel med Andy. Vi ga hverandre en klem, takket for det gode selskapet og lovte å holde kontakten. Kanskje rakk vi til og med å møtes igjen her i Dakar, før vi satte avgårde i hver vår himmelretning. Jeg strenet opp trappene til værelset mitt, nykronet som ensom majestet.
Småskjelven slengte jeg all bagasje utover senga. Jeg fikk koblet opp laptopen, og kunne melde min vedvarende eksistens til mine nærmeste. Jeg fikk endelig pratet med kjæresten Sofie på Lademoen. Sjekket siste nytt og sosiale medier. Kveldsmaten ble inntatt i hotellets restaurant, og da jeg gikk til sengs hadde pulsen roet seg betraktelig. Jeg kjente etter, og skjønte at jeg hadde vært anspent hele dagen. Det var en overveldende øvelse å plutselig befinne seg på et såpass nytt og fremmed sted. Dette ble ytterligere forsterket da den sprakende, sørgmodige bønnesangen ljomet fra minaretene utenfor. Jeg var i hvert fall ikke i Sør-Amerika lenger, det var helt sikkert.
Grytidlig neste morgen kom den samme bønnesangen vekkerklokka mi i forkjøpet. Dagene starter altså halv seks i Dakar. Etter en dusj og en frokost fikk jeg brukt noen timer på pc’en, før jeg ikledde meg langbukse og hvitskjorte. Ambassadehabitten min. Ambassadebesøk er en formell affære, og det forventes at man ser ut som folk. Tiden var inne for å søke visum til Mali.
På gata utenfor hotellet var sollyset blendende hvitt. Mennesker hastet til og fra. Rett over veien sto to gulsvarte drosjer parkert, begge bulkete 80-talls Peugeot’er. Akkurat det jeg var på utkikk etter, Malis ambassade lå et godt stykke utenfor sentrum. Jeg bet tennene sammen og krysset gaten. Jeg hadde lenge gruet meg til å måtte prate fransk, og hadde forsøkt å forberede meg så godt jeg kunne under reisen hit. Men i bunn og grunn visste jeg at jeg var sjanseløs med tullefransken min. Sjåførene var veldig imøtekommende, og gitt at “L’ambassade du Mali” ikke er alt for avansert å formidle, ble det heldigvis en myk start.
Motorveien slynget seg langs kysten ut av sentrum, og etter omlag tjue minutter var vi fremme ved ambassaden. Nabolaget fremsto fullstendig folketomt. Det var nok lurt å takke ja til taxisjåførens tilbud om å vente på meg. Jeg ble sluset inn i det sandfargede ambassadebygget av en streng portvakt, og videre henvist til et kritthvit venteværelse kun innredet med en klam skinnsofa. Jeg slapp å sitte der lenge, sekretæren som hentet meg pratet til og med litt engelsk. Jeg forklarte mitt ærend, og hun spurte om hvor raskt jeg trengte visumet. Jeg gjorde den grimasen som signaliserer tøying av grenser: “Så raskt som mulig?” Kvinnen sukket.
Tilbake i drosjen var jeg euforisk. Fire timer skulle visumbehandlingen ta! Det var utrolig. En perfekt start på den forestående maratonen. Det var fredag, og jeg hadde vel egentlig ikke regnet med å få kloa i noe visum før over helga. Ambassaden har helgestengt og visumsøknader tar gjerne minst et døgn. Hvis alt klaffet nå kunne jeg reise fra Dakar i morgen tidlig, og kanskje være i Bamako allerede på søndag. Det var fenomenalt, jeg hadde jo som kjent ingen tid å miste!
Taxisjåføren hadde valgt en annen rute tilbake, hvor gatene var tettere og mer trafikkerte. Innimellom måtte vi stanse helt opp i mylderet, og jeg kunne ta det senegalesiske dagliglivet nærmere i ettersyn. Den oppspilte følelsen min ble mer bittersøt. Jeg ville jo ikke få anledning til å se stort av Senegal nå, og siden jeg sikkert aldri ville komme tilbake hit var jo det litt trist. Det var bare å venne seg til denne vemodige tanken først som sist, denne reisen var jo dømt til å ha et kronisk hastig preg. Roll on og roll off. Den største skuffelsen lå kanskje i at jeg ikke ville rekke Dakars “Le Monument de la Renaissance Africaine”. En gigantisk gyllen statue jeg hadde gledet meg til å se. Den forestiller en muskuløs afrikansk mann. I ene hånden holder han et barn pekende mot havet og i den andre en halvnaken kvinne. Herlig vulgært og tilsynelatende helt malplassert. En såkalt “anatopisme”, estetikk man forventer å se i helt andre deler av verden. Det ga derfor noe mer mening da jeg leste at monumentet faktisk var bygd i Nord-Korea.
Tilbake på hotellet, vel vitende om at visumet var innen rekkevidde, var neste sak å beslutte reisemåte til Bamako. Krisereisen hadde sin egen skala på foretrukne transportmiddel. Der fly befinner seg i den den ene enden, altså den forbudte enden, så vil vi i motsatt ende finne jernbanen. Mitt favorittreisemiddel. Går det et tog er det så godt som påbudt å velge dette. Franskmennene ferdigstilte jernbanen mellom Senegal og Malis hovedsteder allerede i 1924. Men mangelfullt vedlikehold over årene førte til at toget dessverre parkerte for godt i 2009. Dermed var langdistansebuss det mest naturlige transportmiddelet. Det ville nok sikkert bli en aldri så liten påkjenning. Det er langt til Bamako. Over tusen kilometer i luftlinje. Jeg forventet slitne og snirklete veier. I praksis ville nok distansen være betydelig lengre.
Før jeg forlot Rio hadde jeg hatt god tid til å drive research på reiseruta, og jeg besluttet tidlig hvor jeg ville bo i Bamako. Vertshuset “The Sleeping Camel” var i flerfoldige blogger og fora omtalt i så positive ordelag at det bare måtte bli der. Jeg sendte en mail for å booke meg inn på søndagen, og spurte samtidig om tips til busselskap og reiserute fra Dakar.
De fire timene jeg var forespeilet ved ambassaden, gikk med til kontorarbeid. Det var viktig å samle alle løse tråder før det ble forvansket med et intenst reiseregime. Så praiet jeg enda en bulkete taxi og troppet håpefullt opp på ambassaden. Som lovet var visumet klart for bruk! Jeg fant det ganske fascinerende at det besto av tre frimerker og noen penneskriblerier på et stempel. Sånn gjør de det altså her.
Atter tilbake på hotellet ventet en hyggelig mail fra Phil på Sleeping Camel. Han mente jeg burde ta sikte på busselskapet African Star og ta “den nye ruten”. Dette ga mening. Jeg hadde tidligere snappet opp noen rykter om en splitter ny asfaltvei sør for den tradisjonelle traseen mellom Senegal og Mali, og her bekreftet Phil dens eksistens. Den var så ny at den ikke fantes på noen kart ennå. African Star hadde visst daglige avganger på denne strekningen, og var angivelig et veldig pålitelig busselskap. I tillegg til å være betydelig raskere, fremsto denne ruta også mye tryggere. Valget var enkelt. Verre var det å finne ut hvor bussen gikk fra. Jeg fant ingen informasjon, verken på nett eller fra de ansatte i resepsjonen.
Siden startskuddet for avreise ble så nært forestående, ble resten av dagen brukt til research og kontorarbeid. Godt utpå kvelden dristet jeg meg ut på en spasertur til nærmeste supermarked. Gatene var stummende og nesten urovekkende mørke, men inne på Auchan Supermarche badet velkjente europeiske merkevarer i lyset av grelle lysrør. Å se Wasa knekkebrød i butikkhyllene var fornøyelig etter åtte måneder. Jeg basket veldig med forberedelsene til reisen foran meg. Hjemme på hotellet viste det seg at det eneste jeg hadde handlet med av turproviant var et par pakker kjeks og to flasker brus.
Morgenen etter hadde jeg besluttet å kjøre wing-it-strategi for mysteriet African Star. Jeg pakket sekken, sjekket ut av Hotel Faidherbe, og satte all lit til mine venner i de bulkete Peugeotene over gata. Det var ingen bred enighet sjåførene imellom, men etter noe blidspent krangling og kverulering skar en av dem gjennom. Han slengte sekken i baksetet, meg i passasjersetet og vi satte avgårde ut av sentrum.
Iblant har hjernen en rar metodikk for å orientere seg i et fremmed bybilde. Hjembyen blir plutselig kartreferanse, og nå kjentes det som om vi kjørte E6’en ut av Midtbyen, forbi Tempe og Sluppen, og opp Okstadbakken. Vi hadde nok passert City Syd da drosjen svingte til venstre, og inn på en stor og åpen grusplass med spredte skur og titalls parkerte busser.
Drosjen trillet bort til en guttegjeng som sto og hang og røykte sigaretter. Jeg stakk hodet ut vinduet. “Bonjour! African Star? Bamako? Mali?” Guttene nikket iherdig, pekte og viftet med armene. Perfekt, sjåføren min var visst hel ved. Jeg betalte ham for turen, skråsikkerheten hans var verdt litt ekstra tips. Med sekken på ryggen slo jeg følge med guttene over den store plassen. Vi gikk langs enkle skur av blikk, mur og tre. Utenfor satt det ventende passasjerer på stabler av bagasje, striesekker og pappesker. Vi endte opp foran en bitteliten blåfarget murbygning. På veggen var det et enkelt håndmalt bilde av en skjev buss med African Stardekor langs siden. Bingo!
Inne i skuret var det enkelt å kjøpe seg billett til Bamako, og mannen bak skranken førte navnet mitt opp i en lurvete bok. Avreise var om fire timer. Det synes jeg var et ganske vellykket wing-it-resultat. Likevel meldte utålmodigheten seg raskt. Jeg fikk en innskytelse om å rekke å besøke det stormannsgale monumentet, men i min leten etter en drosje ble jeg avskåret av guttegjengen fra tidligere. “Where are you going?! Bus will leave!” Usikker på avreisepraksisen her lot jeg meg overtale til å bli. Jeg fikk tildelt en egen krakk og intensiverte ventingen ytterligere.
Etter hvert som klokken tikket seg nærmere to-tallet begynte blå busser som lignet veggmaleriet å dukke opp. Heldigvis med et mer intakt perspektiv. Etter noe fram og tilbake ble jeg henvist til riktig buss. Før avgang rakk jeg å knipse en selfie utenfor. Jeg kostet på meg litt av den svindyre datatrafikken for å oppdatere sosiale medier. “Jupp. Dette blir nok en av de røffere turene…”
Tre unge gutter hadde tilsynelatende jobb på bussen med å laste bagasje og gjete passasjerer som meg til riktig sted. Jeg delte opp bagasjen min, ryggsekken min besto egentlig av to sekker. Storsekken med klær og mindre nødvendige greier ble plassert i lasterommet, mens den lille “stridssekken” med proviant og verdisaker ble med meg til setet jeg hadde blitt tildelt nesten helt bakerst i bussen. Den var virkelig i ferd med å fylles fullstendig opp av både folk og fraktegods nå. Motoren ruste og mørkeblå eksos veltet ut over plassen. Mine medpassasjerer pratet høyt og oppspilt seg i mellom. Med et rykk var vi plutselig underveis.
Bussen svingte ut av stasjonsområdet og ut på den brede asfaltveien. Vi la Senegals Tiller bak oss. Med hyppige stopper i Dakars forsteder fyltes midtgangen ytterligere opp av varer og bagasje, og den var nå blitt nærmest umulig å forsere. Hoiende gateselgere kom inn i bussen for å tilby enkle matvarer, frukt og vann. Om de ikke rakk å komme seg av bussen før den kjørte videre måtte de plent bli med videre til neste stopp. Jeg avventet shoppingen. Fra min plass bakerst i bussen var det i overkant vanskelig å nå fram, og jeg følte meg heller ikke selvsikker nok til å styre med dette ennå. Jeg håpet det ville komme flere anledninger underveis, for kjeksen hadde allerede fått bein å gå på.
Etter fem timer, litt over syvtida på kvelden nådde vi byen Kaolack. Det var tydelig at det ble en lengre pause her. Da ble det omsider anledning til å klatre seg gjennom midtgangen, strekke på beina og kanskje finne seg en middag. Bussen var omringet av all slags folk og selgere. Blant de prospektive kremmerne observerte jeg en ung kvinne med et stort fat og en sekk med baguetter på ryggen. Baguetter! Det måtte jo være midt i blinken. Trygt og greit. Jeg signaliserte min interesse og hun banet seg fram til meg. Fatet hun bar på viste seg å være dekket med grillet kylling, og hun var allerede i gang med å klargjøre måltidet mitt. Åja. Kyllingbaguett ja. Okei. Hun delte loffen på langs med kniv, og fylte den med kyllingkjøtt som hun rev fra hverandre med fingrene. Jeg kvalte raskt en hygiene-tanke før den fikk utvikle seg til en reell bekymring. Så spurte hun om jeg ønsket hot sauce på, noe jeg takket ja til. Med hånden som ikke holdt baguetten fikk hun fisket opp en flaske fra lommen i forkleet. Denne førte hun så til munnen, åpnet tuten med tennene og sprutet rikelig med oransje hot sauce over middagen min.
Usikker på hvor lenge bussen kom til å vente, klatret jeg inn igjen for å fortære middagen i mitt trygge lille sete. Og kyllingbaguetten, den var ikke så verst, altså! Saftig, sterk og sabla svær! Jeg var godt forsynt etter å ha satt til livs halve måltidet. Den andre halvdelen pakket jeg pent inn i papiret sitt, og puttet den i stridssekken mellom beina. Mett og fornøyd var jeg nå klar for flere timer i buss-setet. Magen viste ingen tegn til misnøye over fingergnidd kylling eller munnåpnet hotsauce. Passasjerene kløv tilbake til setene sine og bussen fortsatte ferden mot øst.
Kveld ble til natt, og jeg nikket meg inn i sporadiske søvnbolker. En høvelig sovestilling var uoppnåelig. Den lave men tilfredse snorkelyden til kvinnen i nabosetet vitnet om at noen hadde lettere for dette enn meg. Med litt mer trening ville nok også jeg bli mer vant. Dette var tross alt langt fra den første omstendelige nattbussturen på Krisereisen. Men nå hadde jeg vært lenge bortskjemt med egen seng og greier. Med et bredt utvalg av aparte positurer fikk jeg tilrøvet meg noen små kvarter med søvn her og der gjennom natta.
I femtiden på morgenkvisten nådde vi Moussala, Senegals siste utpost før grensa til Mali. Bussguttene samlet inn passene fra samtlige passasjerer, ga dem videre til bussjåføren som tok dem med seg inn i en provisorisk oppmurt grensebod i veikanten. Kort tid etter hadde de senegalesiske grensevaktene stemplet oss alle ut av landet uten noen dikkedarier. Bussen kjørte så videre et par kilometer før vi nådde den malisiske grensestasjonen. Her ble alle kommandert ut av bussen, og i tur og orden måtte vi vente på å bli kalt inn i det mellomstore blikkskuret. Jeg var blitt veldig trøtt. Halvt i svime sto jeg og svaiet for meg selv i mørket. Offiserene måtte rope “STROMM” flere ganger før jeg skjønte det var mellomnavnet mitt de henviste til når det ble min tur. Inne i skuret var det imidlertid kort prosess. Passet ble hurtig stemplet, og jeg kunne gå ut og gjenoppta koma-stillingen uten ytterligere forklaringer eller tilløp til bestikkelser. Etter en liten time ble bommen hevet. Igjen befant vi oss i bussen som omsider kunne bykse over på malisisk side. Det begynte såvidt å lysne i horisonten.
