Perlekjedet av logistiske lykketreff som oppsto fra øyeblikket jeg kryssa grensa til Gabon var både uventa og uforklarlig. Det var nesten til å bli mistroisk av. Hvordan alt kontinuerlig korresponderte, hvordan det ene transportmiddelet helt sømløst kunne avløse det neste. Var ikke dette påfallende enkelt til at jeg ikke hadde lagt særlig detaljerte planer?
Mistenksom men håpefull satt jeg i den lille bussen, fullstendig omgitt av glinsende tropenatur, nesten fluoriserende i sin grønnfarge. Under hjulene dampa det fra asfalten. Det hadde regna tett, men nå hadde den kraftige sola knuffa seg til rette mellom de svarte skyene for å gjenoppta jobben med å fordunste fuktigheten som bygene hadde tilført naturen og veibanen under. Innenfor bussens slunkne skrog flagra frankofone strofer fram og tilbake. Mine medpassasjerer hadde til stadighet noe prinsipielt å debattere, og dette ble gjort med vigør, patos og stor overbevisning.
Jeg var underveis til Libreville, hovedstaden i Gabon. Fra den kamerunske grensa var dette en reise jeg hadde beregna to dager på. Om jeg gløtta på kartet anslo jeg strekninga til om lag 600 km. Vanligvis overkommelig på en dag, men jeg hadde i utgangspunktet ingen anelse om hvordan denne distansen kunne traverseres, eller hvilke ruter som var aktuelle. Jeg hadde belaga meg fullt og helt på improvisasjon, og følte jeg trengte den sjenerøse tidsbufferen.
Når man planlegger krisereise-traseer gjennom Sentral-Afrika, må man innfinne seg med at det i blant er umulig å forberede detaljert rute og kjøreplan. Det foreligger simpelthen ikke tilstrekkelig forhåndsinformasjon, verken om når, hvorhen og hvordan man kan tilbakelegge foretrukken etappe. Dette er smått frustrerende for en som elsker å møysommelig strikke finmaska reiseruter og tilrede minutiøse timeplaner på forhånd. Men på den annen side, når alt bare klaffer slik som dette, var det befriende bare å gi seg hen til den afrikanske frijazzen. Slippe remmene. Flyte med langs strømmen. “Se laisser porter par le courant”. I dag var denne strømmen ualminnelig sterk og effektiv, det kunne se ut som de to reisedagene jeg hadde budsjettert med kunne barberes ned til én.
Turte jeg virkelig å tro på det? Det ville i så fall være en hyggelig bonus. Det var ikke fullstendig avgjørende for Krisereisen at jeg nådde Libreville samme dag. I den store sammenhengen hadde jeg det riktignok travelt, med bare én måned på å nå det sørlige Afrika fra Senegal. Men i dag var det lørdag. Ambassaden hvor jeg skulle søke visum til neste nasjon, åpna uansett ikke før mandag morgen. Men, én ekstra hviledag fullstendig fri fra forflytning er alltid kjærkomment, så jeg tillot meg forsiktig å fantasere om det. Bare det logistiske perlekjedet nå ikke fant det for godt å briste.
Alt hadde vært absolutt ad-lib hele dagen. Med blanke ark troppa jeg tidlig opp på grensa mellom Kamerun og Gabon. Etter et raskt og relativt nøkternt ordskifte med de gabonske grensevaktene om hvorvidt jeg burde ha bevilga dem pengegaver, henviste de meg (smått molefonkent) til en brun bush-taxi som sto og venta på siste passasjer. Altså meg. Jeg klemte meg inn mellom to voluminøse damer i baksetet, og den tilårskomne Mitsubishien satte øyeblikkelig fart i retning landsbyen Bitam. På forespørsel fra sjåføren fikk jeg formidla at Libreville var reisemålet. Han nikka, og jeg kunne fornemme at han la en plan for hvordan reisen skulle fasiliteres videre fra Bitam.
Fornemmelsen ble bekrefta da vi var fremme en halvtime seinere. På den lille parkeringsplassen ble jeg praktisk talt lempa over i neste bil, en svart Toyota som på samme måte sto og venta på en siste passasjer. Umiddelbart var jeg atter underveis. Alt skjedde så hastig og automatisk at det føltes fullstendig utenfor min egen kontroll. Et hendelsesforløp jeg har opplevd flere ganger på Krisereisen. Situasjoner der språklig samhandling ikke er mulig, men like fullt løser logistikken seg. Jeg kan for eksempel ikke gjøre rede for hvordan jeg kom meg fra det nordlige Pakistan ned til hovedstaden Islamabad. Men inne i den kaotiske bikuben var det stadig en slags felles bevissthet, som i usynlig samhandling visste å dytte meg i riktig retning: Plassere meg i riktig minibuss, deletaxi eller rickshaw. Jeg lot meg liksom falle baklengs ned fra scenekanten. Publikum tar i mot, og på ubegripelig og ukontrollert vis crowdsurfer man fram til destinasjonen. Det er helt uvirkelig.
De to sjåførene hadde prata sammen, og jeg forsto det slik at den siste av dem skulle slippe meg av på busstasjonen i landsbyen Oyem, hvorfra jeg måtte finne transport videre i retning Libreville. Det var en halvannen times lang tur, og drosjen var fullsatt av unge menn. Vi satt alle som en med blikket vendt fremover uten å ytre et ord, for sjåføren hadde skrudd volumet på bilstereoen så høyt at den intense teknomusikken fikk høyttalerne til å skramle. Store, tunge regndråper var begynt å hamre tett på frontruta. Kanskje en påminnelse om en potensiell utfordring jeg skulle stå overfor etterhvert.
Regntida i Gabon er fra februar til mai. Siden det nå var april, befant jeg meg midt i perioden minst egna for gjennomreise. For Krisereisen var ugunstig timing temmelig typisk. Ut fra det jeg kunne lese om Gabon i ulike reisefora, så var transitt i regntida forbundet med usikkerhet og til dels fare. Det var slettes ikke uvanlig at bruer og veier bare ble skylt av gårde av de kraftige vannmassene. Skulle uhellet være ute kunne jeg bli flomfast i dagevis. Eller i verste fall sjøl bli tatt av strømmen, og forsvinne i kaskadene av flomvann, vei og bru. Enn så lenge, langs den fine, asfalterte veien, bekymra ikke dette meg så mye. Lyttende til hvordan regndråpene lagde rytmiske underdelinger til teknomusikken, følte jeg det mer presserende å engste meg for at bussterminalen i Oyem ikke hadde tak. At jeg måtte vente lenge på en eller annen buss under åpen himmel i styrtregnet.
Vel framme i Oyem ble det en liten rundtur i landsbyen for å slippe av de unge medpassasjerene, før sjåføren stoppa opp foran den provisoriske bussterminalen. Bekymringene mine viste seg å være like berettiga som de var grunnløse. Busstasjonen var riktignok bare en liten kvadratisk grusflekk omringa av jungel, men der sto det allerede en liten buss med motoren i gang. Beige, blid og beskjeden, med en langside med “Le Transporteur Voyages” i blå bokstaver. Avreise var åpenbart omgående, og jeg fikk vite at destinasjonen til alt overmål var Libreville! Jeg rakk knapt å bli småfuktig i håret før jeg fikk plass i doningen som i samme sekund trossa sølepyttene og la avgårde på N2, hovedåra sørover. Mot Libreville! Det var åpenbart at logistikkens skytsengler hadde et godt øye til meg denne dagen.
I flere timer snodde bussen seg gjennom det rullende landskapet. Over frodige åser, ned i dype daler, gjennom irrgrønne korridorer av tykk jungel. Veiene var overraskende gode. Langt fra det marerittet internett hadde advart om. Angivelig var bare 20 % av Gabons veinett asfaltert, så da var det kanskje denne femtedelen jeg gjorde unna nå, først som sist? Jeg tenkte at det nok var etappen etter Libreville som andre reisende hadde beskrevet i foraktende ordelag. Der kunne jeg visstnok forvente utfordringer på rekke og rad. Horribel veikvalitet. Truende naturkrefter. Ingen kollektivtransport. Jeg var imidlertid spent og oppspilt. For om jeg nå bare kom meg til Libreville hadde jeg en listig plan for å tildels omgå alt dette.
Jeg registrerte at bussen ikke kjørte den absolutt strakaste veien mot hovedstaden. Ikke så veldig rart, siden akkurat den ruta svingte innom nabolandet Ekvatorial-Guinea. Afrikas eneste spansktalende land har et temmelig strikt visumregime, så dette var egentlig forventa. Like fullt var flyten og framdriften upåklagelig. Om jeg nå faktisk nådde Libreville til kvelds, måtte jeg sette min lit til at frijazz og impro ville fungere for overnatting også. “La Pirogue”, motellet hvor jeg hadde booka meg inn på forhånd, var tilgjengelig først fra i morgen.
Etterhvert senka mørket seg sakte over palmetrærne som til stadighet suste forbi utenfor bussvinduet. Jeg duppa av i rykk og napp. Magen rumla, det begynte å bli lenge siden frokost. Logistikk-perlene hadde kommet så tett at det ikke hadde blitt tid til verken matpauser eller innkjøp av proviant. Men denne sulten gikk det forholdsvis greit å ignorere. Jeg lytta sporadisk til musikk og fikla med ledningen til øreproppene hvis hvitfarge hadde blitt mer og mer gråbrun av det endeløse reisestøvet jeg ble eksponert for nesten hver dag. Når jeg ble for svett i ørene av Bowie og Bloodbath og nappa proppene ut av ørene, lot jeg meg umiddelbart fascinere av det konsekvente lydbildet som stadig regjerte inne i bussen. De innbitte diskusjonene mellom medpassasjerene tok åpenbart aldri slutt.
Klokka viste åtte på kvelden da jeg våkna fra en av mange småblunder av at bussen hadde stoppa opp i en lengre periode. Jeg satte meg opp i setet, titta på telefonkartet og kunne gledelig konstatere at vi befant oss omkring Kango, bare 9 mil unna Libreville. Dette lovte unektelig godt. Men nå som bussen bare ble stående, og flesteparten av passasjerene så ut til å ha forlatt setene sine, blussa mistenksomheten atter opp. Jeg væra komplikasjoner.
I mørket utenfor var det satt opp sperringer og jeg kunne skimte uniformerte menn der framme. Det var, som vanlig, vanskelig å få en konkret forklaring på hva oppholdet skyldtes. Men et ungt søskenpar som snakka godt engelsk henvendte seg til meg, da de var nysgjerrig på hvorfor akkurat jeg befant meg her i Gabon. Jeg fortalte om prosjektet mitt, og fikk følgelig anledning til å vite hva den påfallende lange stoppen skyldtes. Jenta sukka og forklarte at det var politiet som hadde stoppa bussen. Av en eller annen grunn kunne de ikke tillate bussen å fortsette etter mørkets frembrudd. Dette betød at vi måtte parkere her, og vi fikk tidligst lov til å fortsette klokka fire på morgenen.
Jeg sank sammen på stedet, og kjente skuffelsen sno seg gjennom kroppen. Her tok altså reiseflaksen slutt. Det var tydeligvis flere enn meg som var skuffa. Inniblant sperringene foran bussen kunne jeg høre hvordan sinte og fortvilte medpassasjerer protesterte og krangla med politiet. Jeg sukka tungt og satte meg på en betongblokk i grøftekanten. Tok opp telefonen, stirra mismodig på kartet. Så nært… Men nå vanka altså bare et slitent, støvete bussete til seng. Og til middag, ingen verdens ting.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der med hengenebbet i min ynkelige apati. Kanskje en halvtime. “Kom igjen, skynd deg!” Jenta jeg snakka med tidligere kom plutselig løpende: “Vi har fått tillatelse til å kjøre videre likevel, alle må inn i bussen nå!” Jeg spratt opp, unektelig imponert over forhandlingsevnen til mine medpassasjerer. Tørrtreninga inne i bussen hadde sannelig gitt resultater! Tilbake i setet, hvor jeg nå forhåpentligvis slapp å tilbringe natta, pusta jeg letta ut idet motoren brølte og den lille bussen fikk fortsette ferden mot Libreville. En aldri så liten støkk der altså. Det hadde vært for trist om perlekjedet skulle ryke nå, sånn på tampen.
Dessverre tok det ikke lang tid før åndedrettet endra karakter igjen, fra lettelsens sukk til å holde pusten i anstrengt spenning. Gradvis, men fullstendig ubønnhørlig, ble veistandarden verre og verre. Helt utrolig ille, faktisk. Gjørmete og jævlig, bombardert med brutale, gigantiske hull og brede, dype spor. Bussen strevde noe voldsomt, velta hit og dit, og mange ganger føltes det som om vi var på nippet til å tippe helt over.
Dette var absurd! Man skulle tro at det var i den gabonske periferien vi kom kjørende i fra at veiene var så ubrukelige. At infrastrukturen straks ville bli bedre nærmere sivilisasjon og hovedstad. Her var det vitterlig helt motsatt, og det overgikk alt jeg hittil hadde sett av afrikansk veistandard. Sneglefarten var i seg selv frustrerende nok, men med et så til de grader umulig underlag ble jeg overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før alt gikk til helvete.
Bussen fortsatte å svaie faretruende gjentatte ganger. Etter å ha forsert noen dype grøfter kom det brått et høylytt smell. Det gikk et søkk i bussen, og den klarte såvidt å skumpe seg ut i veikanten før motoren ga seg med et utrangla hulk. Jeg nikka bekreftende og forståmegpående, men like fullt misfornøyd med at de pessimistiske profetiene ble oppfylt.
Det var bare å følge den mutte flokken som på nytt tumla ut i veikanten. Det var liten tvil om at bussen hadde havarert fullt og helt. Jeg tusla bort til sjåføren som sto duknakket borte ved bakhjulene. Han vendte seg mot meg og gliste oppgitt. I hendene holdt han et slags stag, svart og skittent, men enden lyste opp med metalliske sår hvor det tydeligvis var brukket tvers av. Jeg stirra på den brukne bestanddelen med smale øyne og kremtet: “That doesn’t look so good”. Sjåføren bare lo, og med ristende hode bekrefta han lekmanns-diagnostikken min. Dette var ikke bra.
Det var med andre ord bare å innstille seg på ny langtekkelig venting. Dette var mitt fjerde havari på afrikansk langdistansebuss, av i alt åtte mulige. Sjåføren plasserte det brukne staget inntil sida av bussen. Der fikk det stå til utstilling. Tidenes tussigste kunstinstallasjon. Et problem som ingen medpassasjer kunne debattere oss ut av.
Det hele var strengt tatt tragikomisk. Her befant vi oss bare tre mil fra destinasjonen, men den eneste synlige progresjonen var de langsomme og standhaftige viserne på uret. Hensynsløst passerte de midnatt, og så ut til å fortsette videre inn i natta uten at noe som helst skulle skje. Jeg gikk og håpa på reprise fra tidligere havarier. At det ville dukke opp en minibuss. En bush-taxi. En reddende Lucifer. Men situasjonen forble like uforandra. Det var tydelig at det var på oppløpssida av dagens transport-maraton at strømmen skulle opphøre og jeg skulle strande.
I et rastløst innfall gikk jeg for å se meg rundt i det nærliggende området, men i nattemørket var det ikke stort å få med seg. Jeg forsøkte å krysse en bred dreneringskanal av betong i veikanten, men uten å se hvor sleip denne var gikk jeg naturligvis rett på ræva i sjetikken. Jeg kava meg desperat opp på beina igjen, og kasta et blikk mot bussen i frykt for at noen hadde fått med seg fadesen. Tilsynelatende hadde akrobatikken gått ubemerka hen. Skamfull og selvmedlidende måtte jeg bare klemme fram et smil. Nå kunne jeg legge våt og skitten buksebak til allmenntilstanden som allerede romma sult, utmattelse og monotoni.
Etter nesten tre timer med langdryg venting blinka det omsider i frontlykter, og ut av mørket kom erstatningsbussen. Liten, skitten og skramlete var den påfallende lik den gamle. Men vi ble alle både letta og ivrige, og med nytt mot satte vi raskt i gang med å bære bagasjen mellom bussene. Like hurtig fant vi fram til våre nye sitteplasser. Derfra gikk det ikke lang tid før bussen kunne vende hundre og åtti grader rundt og vralte seg videre langs den fullstendig forderva veien inn mot Libreville.
Til alt hell og all lykke klarte den nye bussen alle brasene som lå tett dandert hele veien fram til Transporteur Voyages’ terminal. En busstasjon som så ut til å befinne seg et stykke utenfor Libreville sentrum. Mens jeg henta ut bagasjen var jeg spent på hvor krevende det ville bli å finne overnatting herfra. Det så kanskje ikke helt håpløst ut. Til tross for at klokka var nærmere tre på natta var det en del aktivitet her.
Rødhvite drosjer gled sporadisk forbi terminalen på hovedveien like ved. Passasjerene ropte ut destinasjoner, og de forhandla fortløpende med sjåførene som stoppa, før bilene forsvant videre ut i natta. En etter en. Jeg prøvde meg på samme metodikk, men til min ergrelse ble jeg stort sett ignorert. De drosjene som faktisk stoppa opp kjørte bare videre straks jeg begynte å snakke til dem. Uten en konkret destinasjon eller adresse var det blant sjåførene høy terskel for et utvidet passiar, der jeg med min frankensteinske fransk-engelsk forsøkte å spørre om noen visste om et tilgjengelig og rimelig hotell med døgnåpen resepsjon.
Etter en serie med prøving og feiling fikk jeg omsider napp hos en ung drosjesjåfør som beherska tilstrekkelig engelsk til å ta på seg oppdraget. Vi suste gjennom Librevilles tomme, mørklagte gater i den støvete drosjen, og jeg ble bare økende komatøs i det dype baksetet. Vi kjørte heldigvis ikke veldig langt før vi stoppa foran Hotel Lotus Bleu. Sjåføren førte an, og vi gikk inn dørene til resepsjonen som fremsto helt tom. Det tok imidlertid ikke lang tid før en gjespende, asiatisk dame dukka opp fra et siderom og vi kunne iverksette forhandlingene om et rom for natta. Det viste seg så klart å være i overkant kostbart. Jeg hadde lite overskudd til akkedering, og innså raskt at det var like greit å bare punge ut først som sist. Drosjesjåføren visste også å ta seg klekkelig betalt. Klokka tre på natta var det åpenbart at jeg ikke satt med de aller beste forhandlingskortene, med et oppsyn som antageligvis avslørte både utmattelse og ettergivenhet. Det fikk bare skure med både sjåfør og resepsjonist, og jeg lot sedlene flagre.
Til tross for de sure kostnadene var følelsen av en hotellnøkkel i hende nærmest uvurderlig. Jeg tusla letta ned i kjelleren, gjennom korridoren av glitrende rene fliser, og inn på det enkle, hvite værelset. Hele innredninga besto av ei alminnelig, lav seng i tre. Og det var strengt tatt alt jeg trengte. Utmattelsen trumfa sulten uten motstand, jeg rakk nesten ikke kle av meg før jeg henfalt til dyp søvn.
Ikke mange timene etter, mens søndagsmorgenen enda var ung, ble jeg vekket av alarmen på telefonen. Før nattens kollaps rakk opportunisten i meg å sørge for at jeg for enhver pris måtte utnytte den inkludert frokosten i den stive prisen. Så jeg brøt meg opp av senga, opp trappene til resepsjonen, og fant frokostsalen der jeg hadde stått og svaia noen timer tidligere. Driverne av hotellet var kinesiske, og frokosten besto av et rikt utvalg kinesiske småretter som smakte helt fantastisk for en skrott som ikke hadde fått særlig næring på bortimot et døgn. Etter måltidet sørga jeg for å benytte all tilgjengelig tid på rommet, og småsov videre helt fram til jeg var pent nødt til å sjekke ut i tolvtida.
Med storsekken på ryggen strena jeg ut i den blendende, gabonske ettermiddagen. De rødhvite drosjene kjørte på kryss og tvers foran fasaden, men jeg hadde lite lyst til å streve med denne gjengen igjen. Jeg hadde jo ingen hastverk. Det neste motellet, som jeg hadde booka en god stund i forveien, lå bare tre kilometer unna. Det var like greit å bare spasere. Jeg svippa innom supermarkedet like opp i gata og fant noen forfriskninger, før jeg tok beina fatt gjennom Librevilles støvete gater.
Motel La Pirogue de Louis lå oppe i en tettbebygd åsside. Stigningen opp dit ble en svært svett affære. Sola kunne ikke stått mer sentrert på himmelhvelvingen. Skyggen min var nesten ikke-eksisterende, redusert til et bittelite punktum midt mellom skoene mine. Forfriskningene fra supermarkedet fikk bein å gå på i den intense varmen. Da jeg endelig sto foran fasaden til motellet, dryppa det tett med tunge svettedråper fra nesa.
Jeg steg inn i et åpent og luftig barområde. En kjærkommen vind fra et knippe hvite gulvvifter hilste meg velkommen. Et fåtall gjester satt sporadisk rundt i møbler av tykk, solid bambus og fulgte med på den europeiske fotballen som flimret fra strategisk plasserte tv-skjermer. Bak baren sto en hvit, kjederøykende mann i sekstiårene med tjukt, gråhvitt hår og buskete øyenbryn. Han tilbød meg en tidlig innsjekk etterfulgt av crepe med speilegg til lunch. Etter det velsmakende måltidet rigga jeg opp reisekontoret på det tildelte rommet mitt. Siden det var søndag forelå det ingen strengt nødvendige gjøremål utover det å gjennomgå planene jeg hadde lagt for reisen videre gjennom Sentral-Afrika.
Den neste destinasjonen av betydning nå var byen ved navn Pointe Noire.
Havnebyen ligger helt sørøst i Republikken Kongo. Den er landets nest største by, etter hovedstaden Brazzaville. Av de to landene som heter Kongo er Kongo-Brazzaville det minste av dem. Det framstår ikke fullt så truende og voldsomt som storebroren, Den demokratiske republikken Kongo, også kalt Kongo-Kinshasa. Det var et land jeg hadde beslutta å unnlate på min ferd gjennom kontinentet, hvis det kunne la seg gjøre.
Første ledd i prosessen med å komme seg fra Libreville til Pointe Noire var å innhente turistvisum til Republikken Kongo. Det innebar atter å ta fram, vaske og stryke ambassadeskjorta. En ukomplisert prosedyre på det lille baderommet. Ellers var internett veldig behjelpelig med informasjonen jeg trengte før ambassadebesøket. Kartet viste at ambassaden lå bare en tjueminutters spasertur unna hotellet, og ambassadens nettsider var ryddige og oversiktlige, med mulighet for å laste ned søknadsskjema for visum. En hotellbooking i Kongo var påkrevd, så jeg lette meg greit fram til et lovende overnattingssted i Pointe Noire og gjorde en tentativ bestilling. Etter å ha ordna alt det øvrige jeg trengte, fikk jeg bistand fra Monsieur Buskebryn i baren til å printe ut dokumentene. Jeg la dem i en mappe, og følte meg sikker på at ryddigheten til både meg og ambassaden ville gjøre visumprosesseringen neste dag ukomplisert.
Når det kom til valg av videre transportkorridor var alt betydelig vanskeligere. Det fantes etter alt å dømme ingen offentlig transport mellom Libreville og Pointe Noire. På reiseforum leste jeg at den vanligste reisemåten mellom disse byene var å haike med lastebil. Jeg klarte ikke å bli helt fortrolig med den tanken. Jeg hadde så langt på Krisereisen fint lite erfaring med lastebilhaik. Kun en liten etappe på grensa mellom Kirgisistan og Kina åtte måneder tidligere. Det føltes i overkant uforutsigbart, og hele denne ruta framsto temmelig krevende. Reisende på internett rapporterte om ekstremt dårlig veikvalitet. Med gårnattas veistrekning inn til Libreville friskt i minne, var det enkelt å forestille seg de potensielle prøvelsene underveis. Til sammenligning var distansen til Pointe Noire over tredve ganger så lang! Nesten tusen kilometer. På like umulige veier? Med en sliten lastebil? Midt i regntida? Var det i det hele tatt gjennomførbart?
Men så hadde jeg altså funnet et alternativ. Den listige planen! En ide jeg klekka ut i Rio de Janeiro et par måneder tidligere, og helt siden unnfangelsen hadde jeg sett fram til øyeblikket hvor planen kanskje kunne settes ut i live. Den krevde riktignok videre improvisasjon og en god porsjon flaks. Og forutsatte at den logistiske strømmen fortsatt sto meg bi, og sendte meg riktig vei. I likhet med lastebilruta, var det en høyst usikker og tilfeldig rute, men den hadde én spesiell og utslagsgivende faktor.
“Å fly er strengt forbudt” er Den Store Krisereisens første tese. Den andre kunne like gjerne lyde “Går det et tog, så tar du det toget”. Og fra Libreville går det faktisk et tog. Le Transgabonais er Gabons eneste jernbane, og den starter i Librevilles sørlige havneforstad Owendo. Derfra fortsetter den 669 km sørøstover og ender opp i innlandsbyen Franceville. Dette var riktignok ikke i direkte retning Pointe Noire, men Franceville ble likevel et delmål som ga mening om frijazzen fortsatt fungerte. Derfra var det nemlig ikke fryktelig langt til den kongolesiske grensa. Med litt flaks I Franceville kunne jeg finne en bushtaxi, eller en moped, en lastebil eller et esel som tok meg til grensa. Og like over grensa, inne i Kongo, ligger landsbyen Mbinda. Om jeg kom meg dit, da begynte reisen virkelig å bli interessant for denne togentusiasten!
Nesten fire uker med venting på containerskip i Rio de Janeiro hadde gitt meg god tid til å planlegge ruta gjennom Afrika. I sin helhet, temmelig vanskelig. Men spesielt denne delen av reisen var blitt en gordisk knute. Jeg fikla og nøsta etter beste evne i alle slags kanaler. Lette gjennom den ene nettsida mer obskur enn den andre. Fant forskjellige kart og zooma inn på satellittbilder. Langsomt hadde et løsningsforslag begynt å manifestere seg. Kunne det ikke se ut som at det gikk en jernbane også fra Mbinda i Kongo? En mystisk jernbane, som tilsynelatende gikk hele veien fram til Pointe Noire?
Nettet ga imidlertid ingen indikasjoner på noe som kunne verifisere dette. Uten snev av offentlig eller offisiell informasjon fant jeg bare små, anekdotiske drypp her og der, sammen med et og annet aldrende apropos. Rutetider var det siste man kunne håpe å finne. Like fullt hadde jeg en merkelig forutanelse av at jernbanelinja var operativ, samtidig som jeg tenkte at forutanelsen nok egentlig bare var en ønskedrøm. Fantasi eller intuisjon, fascinasjonen hadde blitt en besettelse. Jeg kjente at jeg var villig til å ta en råsjans. Villig til å kaste meg ut i eventyret med å forsøke å finne dette unnvikende spøkelsestoget.
Til sammenligning var Le Transgabonais, toget til Franceville, helt problemfritt å finne informasjon om. Internetts beste togblogg, The Man in Seat 61, så ut til å ha oppdaterte og riktige detaljer. De to togtypene “Express” og “Omnibus”, hadde avgang fra Libreville fire ganger i uka: Mandag, onsdag, fredag og lørdag. “Omnibus”-avgangen på onsdag så ut til å bli min kandidat, jeg antok at det ville ta tid å rekvirere visumet.
Tilfreds med beslutninga om rute, brukte jeg hele for- og ettermiddagen på ekstrapirk i den logistiske knuten og videre søken etter togfakta. Og jeg klarte utrolig nok å oppdrive et par avisartikler av nyere dato som ga ytterligere håp om Kongo-togets eksistens. Etterhvert som det ble kveld og middag, relokaliserte jeg meg til baren. Jeg var fortsatt klistra til laptopen, men arbeidet var nå av mer fritidsmessig karakter. Jeg chattamed Sofie. Hun var noe oppgitt over dramatiske nyheter på Dagsrevyen fra Sentral-Afrika, som så ut til å følge reisen min hakk i hæl. Men her i Libreville følte jeg meg trygg og selvsikker, der jeg slappa av med et par Castel-øl. Eneste tilløp til drama var at pakken min med Dunhill-sigaretter lignet så mye på et norsk pass, at jeg kvapp til rett som det var over at jeg hadde passet mitt liggende fremme og slenge.
Så ble det mandag, og rundt nidraget på morgenen befant jeg meg foran portene til den kongolesiske ambassaden. Blid, forventningsfull og med dokumentmappa under arma. Gåturen var så kort som forventa, og det var uproblematisk å finne fram. En sikkerhetsvakt kom og åpna den svarte smijernsporten, slapp meg videre inn i ambassadebygget og leda meg til et kontor hvor en mild og avslappa ambassadør tok imot meg bak sitt blanke, brede skrivebord. “Hva kan jeg hjelpe med?”, spurte han høflig. Jeg forklarte mitt behov for kongolesisk visum og presenterte pass og papir fra mappa. Han bladde sindig gjennom dokumentene.
“Joda, dette ser bra ut”, sa han mens han studerte oppføringene på søknadsskjemaet en etter en. Så stoppa han opp, smilte, og pekte ned på arket. “Hvordan uttaler du etternavnet ditt?” Jeg småflirte, og forsøkte å artikulere navnet mitt så tydelig det lot seg gjøre. Ambassadøren så oppriktig fascinert ut, og gliste om mulig enda bredere da han spurte “Får jeg lov til å kalle mitt neste barn for Spjøtvold?”
Jeg vandra plystrende gjennom gatene, storfornøyd med det vellykka ambassadebesøket. Reisens hittil triveligste! De kunne i tillegg, til min store glede, ferdigstille visumet allerede samme dag. Klokka 14 kunne jeg returnere til ambassaden og plukke opp passet mitt, som da formentlig ville inneha et kongolesisk visum. Dette var av stor betydning! Nå kunne jeg faktisk hoppe på toget til Franceville allerede i kveld! Denne togavgangen var av typen “Ekspress”, noe som var å foretrekke framfor melkeruta om to dager. Gitt at rutetidene på nettet stemte… Og at det fantes ledige billetter. Bare et besøk på billettkontoret kunne gi pålitelig svar på det.
Etter en kjapp tur innom hotellet for å skifte skjorte, fikk jeg etter noen famlende forsøk til å praie en drosje. Det var tross alt noe enklere med en konkret destinasjon. “Le bureau de la Setrag, s’il vous plaît.” Dessverre var jeg åpenbart ute av stand til å lære meg den helt grunnleggende rutinen med å alltid avtale pris på forhånd. Ved ankomst i sentrum ble dette naturligvis gjenstand for kjekling. Til slutt betalte jeg overprisen sjåføren forlangte, men var blitt temmelig forsynt av drosjene i Libreville nå. Hjemturen til hotellet skulle definitivt foregå til fots.
Setrag Agence Premium sto det på skiltet som hang over inngangen. Innenfor døra sto jeg i et avlangt, hvitt rom, foran en bred skranke betjent av tre herremenn i hvite skjorter. På veggen bak skranken hang togrutene, og de bekrefta oppføringa på togbloggen. Toget til Franceville hadde altså avgang samme dag, klokka 18:50. Det var ingenting å dvele ved, jeg kjøpte straks billett. Prisen var noe overraskende, jeg hadde ikke helt forventa å betale så mye som 800 kroner. Enda en grunn til å spare inn på taxikostnadene og ta beina fatt tilbake. I tillegg var det en gyllen mulighet til å få sett litt mer av det kommersielle sentrumet av den gabonske hovedstaden. En by som så ut til å være i god vekst, nybyggene reiste seg tett i tett i en ganske modernisert bykjerne.
Libreville ble grunnlagt i 1849, da først som hovedstaden i Fransk Kongo. Byen ble gitt navnet Libreville siden den, i likhet med Freetown i Sierra Leone, ble en koloni for rømte og frigitte slaver. Fra 1960 ble den hovedstaden i den nye republikken Gabon, og har kontinuerlig og eksponentielt vokst og utvidet seg fram til at den nå huser om lag halvparten av Gabons befolkning.
Jeg vandra mellom høyhusene i et forretningsdistrikt da himmelen med ett plutselig åpna seg, og jeg ble overrumpla av et kraftig regnskyll. Jeg løp småpanisk mot et nærliggende kjøpesenter for å søke tilflukt. Der inne, i påvente av bedre vær, titta jeg rundt i forskjellige forretninger. Behovet for smykker, klær og klokker var ikke veldig presserende for tida. Jeg fant imidlertid en fungerende minibank, og tenkte at transportbehovet de neste dagene kom til å kreve sitt av kontantbeholdninga. Dermed gjorde jeg et større uttak av CFA, sentralafrikanske francs, som praktisk nok var fungerende valuta i både Gabon og Kongo. Regnværet avtok like brått som det begynte, og jeg kunne gjenoppta spaserturen tilbake til hotellet.
Ved å la mobilkartet plotte ut den strakaste ruta ble jeg ført ut på litt ville veier. Nybyggene ble erstatta av betydelig beskjednere nabolag. Gatene med fortau gikk gradvis over til å bli veier av rødt støv som snodde seg mellom enkle skur av treplanker og bølgeblekk. Veier som etter alt å dømme også var skoleveier, da puljer av uniformerte barn spratt omkring, smilende og hilsende mot den noe malplasserte nordmannen som labba gjennom nabolaget deres. Et temmelig uoversiktlig sted. Jeg forvilla meg ned i en forsøpla dal, der jeg måtte hoppe over en bekk som var så grønn av forurensning at den var selvlysende. Hele tida rant svetten i strie strømmer. Etter regnskyllet hadde sola selvsagt gjenerobra sin rettmessige og absolutte plass i senit, og derfra var den fullstendig nådeløs. Da jeg omsider kom fram til hotellet var jeg så gjennomvåt av svette, at det det var komisk å tenke på hvordan jeg rett før var panisk etter å finne ly for regnbygene.
Etter å ha dusja, pakka sekken og sjekka ut av rommet, relokaliserte jeg meg til baren og avtalte med Monsieur Buskebryn å ha den som base fram til ettermiddagens avreise. Der ble det tid til ytterligere research på reiserute før hvitskjorteskift, en ny spasertur og en gjentagende hyggelig visitt på ambassaden som resulterte i et pass i hende. Sannelig inneholdt det et flunkende nytt kongolesisk visum.
Tilbake på hotellet samla jeg alle løse tråder og gjorde de siste forberedelsene før avreise. Joda, jeg kjente at jeg var spent. Dette var utvilsomt en etappe av det mer spennende slaget. Ville jeg klare å nå helskinna helt fram til Pointe Noire i Kongo, og ville reisen foregå noenlunde slik jeg så det for meg? Jeg sorterte sekken, diverse dokumenter og noen brokete tanker. Til slutt sørga jeg for å varsle Sofie og familie om at jeg sto foran en lang og spesiell strekning, og antageligvis ville bli offline i noen dager. Dette burde ingen bekymre seg over, jeg var med all sannsynlighet bare opptatt med å jage spøkelsestog i Kongo. Og med det var jeg klar for avmarsj.
Siden Owendo stasjon lå 2 mil unna måtte jeg noe motvillig innfinne meg med å påkalle en taxi. Etter at to drosjer sakte hadde glidd forbi meg, bare for å øyeblikkelig gasse videre på idet jeg kunngjorde “Owendo” som destinasjon, fikk jeg tilslag på den tredje. Og til alt overmål ble vi enig om pris med en gang, nå som jeg tilfeldigvis husket dette. Minutter senere råkjørte vi ned Boulevard de l’Indépendance, den brede hovedveien langs kysten som førte til den industrielle havneforstaden i sør.
En halvtime senere sto jeg foran en moderne togstasjon med skarpe, geometriske vinkler malt i gult og blått. Dette så utvilsomt lovende ut. Før jeg bega meg inn i bygningen rigga jeg opp kameraet for en liten fotoseanse foran fasaden. Endelig fikk jeg fortsette på instagram-føljetongen, #garesdumonde, en emneknagg som dokumenterte alle mine besøk på ulike togstasjoner rundt omkring i verden. Gare d’Owendo var Krisereisens femtiandre togstasjon, og min aller første i Afrika. Stasjonens navn hadde diktert mitt valg av dagens reisehabitt. I Sao Paulo, Brasil hadde jeg gått tom for klesskift, og snubla tilfeldigvis over ei “David Bowie – Low”-skjorte på et marked. Bokstavharmonien mellom stasjonen og skjortetrykket ble i mitt hode ualminnelig tilfredsstillende, nå som jeg omsider skulle gjenoppta stasjonsbilde-tråden.
Inne i stasjonsbygningen var det en liten, gulmalt avgangshall. Sammen med et knippe andre ventende passasjerer og reisekolli i alle slags størrelser, fasonger og innpakninger, var det bare å innfinne seg med ventetida før sperringene ut til togsporet ble fjerna. Ikke før det bare var tjue minutter igjen til avgang fikk vi slippe gjennom, og jeg skred spent ut på perrongen. Der sto toget, nytt og glinsende og prektig i all sin prakt. De blågule vognene så nærmest urørte ut. Men så hadde de også blitt levert fra Tyskland for bare noen måneder siden.
Jeg kløv om bord i den ene passasjervogna og inn i moderne komfort av klimaanlegg, tv-skjermer i taket og seterader i konstellasjonen 2+1. Alt lukta nytt! Mine afrikanske etapper så langt hadde vært trange og svette affærer, men her skulle jeg sannsynligvis fritas for det. I tillegg til at bare halve vogna så ut til å bli besatt kunne jeg nyte god plass og albuerom i et helt eget singel-sete.
På slaget 18:30 satte toget seg i bevegelse, og jeg ble straks fylt med ytterligere glede og forventning. Endelig tilbake på jernhesten. Det var tross alt fire måneder siden jeg på et skramlete tog skumpa meg gjennom ørkenen i Bolivia. Helt siden den gang hadde jeg både planlagt og ønska meg flere spennende jernbanestrekk. Som det av ulike grunner ikke ble noe av. Én ting var at det var langt mellom mulighetene. Sånn var Sør-Amerika og Afrika ganske like. Mange gamle ruter var rett og slett bare forsvunnet. Forsømt og nedlagt. Og de linjene som faktisk var operative gikk selvsagt i helt andre retninger enn jeg hadde tenkt meg. Men andre tilfeldigheter spilte også inn. Ruteendringer i Chile, utsolgte tog i Argentina og utilsikta omveier i Kamerun førte til at togturene jeg var fast bestemt på å ta faktisk glapp. Men her! I Gabon! Her ble det tog!
På samme tid som perrongen til Owendo stasjon sakte gled ut av syne, forsvant også sola ned bak horisonten. Omgivelsene mørkna utenfor det store vinduet, som måtte være det reneste og klareste vinduet jeg hadde sittet ved på det afrikanske kontinentet så langt. Det var temmelig ironisk at man gjennom dette praktvinduet altså ikke skulle se noe annet enn stummende mørke. Sånn var vel nattogets natur. Man skal ikke se, man skal sove. Dermed var det noe spesielt av et kliss nytt nattog å kun operere med sitteseter framfor sovevogner. Stolen var riktignok flott og frittstående, men den var like fullt bare en stol, og altså min designerte soveplass for natta. Helt fram til Franceville, endestasjonen med ankomsttid sju neste morgen. Jeg fikk slå meg til ro med at jeg var godt vant til adskillig verre soveplasser på Krisereisen.
De tre-fire første timene gikk toglinja mer eller mindre parallelt med den stusslige veistrekninga jeg hadde forsert for å nå Libreville med buss to dager tidligere. Det var temmelig tilfredsstillende å gli stabilt over sporene langs denne veien, vel vitende om hvor grufull den var. Men samtidig var jeg også gretten. Jeg hadde en tendens til å bli det, de gangene Krisereiseruta gikk fram og tilbake langs samme akse, når streken på kartet som representerte tilbakelagt distanse ble lagt i doble lag. Konstant framdrift var helt klart å foretrekke, ikke å tråkke rundt i sine egne, gamle fotspor. Denne dobbelstreken opphørte heldigvis da toget nådde sin åttende stasjon, Gare de Ndjolé, rundt titida på kvelden.
Det var i disse traktene jeg kom inn på hovedveien mot Libreville fra en sidevei nordfra, fra den kamerunske grensa. Hadde jeg klart å oppdrive kongolesisk visum tidligere, i for eksempel Kamerun, hadde jeg sikkert kunne gått av bussen her. Unngått politistopp, havari og tenners gnissel. Bare hoppa direkte på lørdagstoget til Franceville og spart inn et par dager. Men visumprosessen i Libreville var tross alt upåklagelig, det var langt fra sikkert det hadde gått like fort og greit et annet sted. Dessuten var det jo fint å ha fått med seg den gabonske hovedstaden.
Mellom trærnes silhuetter skimta jeg lyset fra lykter som ble speila i en rastløs vannoverflate. Her møtte toglinja den mektige Ogooué, Afrikas femte største elv, og dette punktet var så langt opp elva det var mulig å komme med båt. Ovenfor Ndjolé var elva ikke lenger navigerbar med sine stryk og sterke strømmer. Jernbanen kunne naturligvis ignorere dette. Den skulle følge elva videre, hele veien opp til Franceville.
Toget fortsatte sørøst og inn i natta. Samtidig som jeg kasta meg rundt i setet i søken etter en tilfredsstillende sovestilling, kryssadet ekvatorlinja. Dette var Krisereisens tredje krysning av ekvator. Første gang var passende nok i Ecuador, og andre gang midt i Atlanterhavet på containerskipet Grande Africa. Skulle jeg komme meg hjem i tide til min 41-årsdag om tre måneder, kunne det ikke gå veldig lenge til neste ekvatormøte. Forhåpentligvis innen få uker, på østsida av Afrika, på min ferd nordover og hjemover.
Med ømme ledd og lemmer ble det lite søvn i den stive stolen. Tog-gleden hadde begynt å gå over til lengsel etter morgengry og ankomst Franceville. Gjennom nattas gang registrerte jeg flere tilfeller hvor toget ikke var i bevegelse. Og da nattemørket endelig opphørte, og himmelen gikk i gradene fra svart til fiolett og lyserosa, innså jeg at vi måtte være betydelig forsinka. Mobilkartet bekrefta dette, vi var kommet bare halvveis på togstrekninga idet sola sto opp. Dette var ergerlig, men trøsten ble at jeg nå faktisk fikk se litt av det vakre landskapet underveis.
Jeg titta ut vinduet, og i morgenrøden konstaterte den brede Ogooue-elva sin trofasthet som reisefølge. I hver vår retning skar vi oss gjennom det kuperte og vitale trope-terrenget, som med dagslyset avslørte sin altomsluttende tilstedeværelse. Lydsporet til dette bestandige og eksotiske panoramaet tok form av klagen til forsmådde koner, fortvilte menn og fyrrige elskerinner: I de tidlige morgentimene hadde tv-skjermene i taket begynt å vise intens, vestafrikansk såpeopera, og volumet var selvfølgelig skrudd til maks. Et absurd akkompagnement idet toget trengte seg dypere og dypere inn i det gabonske innlandet.
Det sto Lastoursville på skiltet til stasjonsbygningen. Klokka var ti, og vi var på nytt blitt stående stille ekstra lenge. Fortsatt av uante grunner. Med ett kom personalet gjennom vogna bærende på en sekk med baguetter og ei stor eske hermetikk. Alle passasjerene fikk utdelt hver sin boks med hermetisk skinke og en svær baguett. Jeg var usikker på om dette var vanlig praksis, eller om det var et slags plaster på forsinkelses-såret. Kjærkomment var det uansett, den enkle frokosten sørga for ny energi etter ei litt traurig natt.
De måtte ha mata lokomotivet med noe tilsvarende, for da vi tøffa videre fra Lastoursville var det som om toget også hadde fått påfyll av energi. Farta ble plutselig formidabel. Dermed ble ikke det siste strekket så langtekkelig som det jeg hadde stålsatt meg for, og vi henta inn en god del av forsinkelsen. Da toget endelig sto på perrongen til Franceville stasjon, viste klokka 12:50, bare fem-seks timer etter skjema.
Småsvimmel av oppstykka nattesøvn stavra jeg meg ut på plattformen. Jeg rigga raskt opp kameraet for å ta det obligatoriske #garesdumonde-bildet, og bega meg deretter inn i hovedhallen for å se hva slags transportalternativer jeg kunne finne herfra. I likhet med stasjonen i Owendo var også denne lys og moderne, malt i de samme friske blå-gule fargene.
En ung mann kom med en gang bort til meg for å prate, og til tross for at han snakka like dårlig engelsk som jeg snakka fransk var han ivrig etter å hjelpe, og spurte om jeg trengte å dra noen steder. I motsetning til min initielle mistanke var han ikke en lokal, opportunistisk taxisjåfør. Han var medpassasjer fra samme tog som meg. Altså var ønsket om å hjelpe sannsynligvis helt oppriktig. Rett og slett en agent for den logistiske strømmen, den usynlige mekanismen som alltid sørger for at jeg kommer meg videre.
Jeg fortalte at jeg hadde som formål å krysse grensa til Kongo. Jeg nevnte Mbinda, Pointe Noire og det obskure toget. Mannen fikk et litt undrende oppsyn, jeg hadde nok vekka nysgjerrigheten hans. Han ville vite mer om planene mine. Jeg forsøkte å utdype, men det var tydelig at kommunikasjonen skorta på begges respektive språkmangler. Etterhvert som vi sto der og strevde med ordskiftet, hadde det samla seg flere karer rundt oss. Min nye venn henvendte seg mot disse, hvorpå alle begynte å diskutere hektisk seg imellom på heseblesende fransk. Temaet var tydeligvis destinasjon Kongo. En unggutt blant karene proklamerte høylytt at han kunne kjøre meg til Kongo for én million francs. En sum tilsvarende om lag 15 000 kroner. Helt utelukka naturligvis. Det virka som ingen helt forsto hva det var for planer jeg hadde.
Debatten dem imellom fortsatte en liten stund før passasjeren igjen vendte seg mot meg. Han fikk forklart at de sammen hadde kommet fram til at vi burde ilegge universitetet i Franceville en visitt. Der fantes det studenter som snakka flytende engelsk, og som kunne hjelpe oss med både kommunikasjon og løsningsforslag. Det var et nesten overveldende godt forslag i mine ører, og et tilbud jeg sporenstreks slo til på.
Medpassasjeren leda an ut av stasjonsbygningen, og på vei mot parkeringsplassen viste det seg at at den som skulle kjøre oss til campus var ingen ringere enn unggutten som ville kjøre meg til Kongo for en million francs. Jeg humret litt, og med håp om at en tur til universitetet ville være betydelig billigere enn til Kongo, strakk jeg ut handa for å hilse. Sjåføren var i starten av tjueåra. Høy, slank og med et oppmerksomt oppsyn. Smilende introduserte han seg som Carl.
I likhet med togstasjonen lå L’Université des Sciences et Techniques de Masuku et stykke utenfor selve Franceville by. Med medpassasjeren i forsetet og meg i baksetet rattet Carl den rødmalte (!), rustikke bilen gjennom det kuperte terrenget. Mellom grønne bakketopper og gresskledde åssider. Søte, små fossefall kunne såvidt skimtes mellom trærne, landskapet var unektelig både frodig og vakkert. Noe det antageligvis også var da oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza kom opp Ogoué-elva og nådde landsbyen Masuku for å opprette en fransk handelsstasjon i 1880. Angivelig minte landskapet han så mye om et sted i Frankrike at han valgte å døpe om landsbyen til nettopp Franceville.
Medpassasjeren hadde snakket i mobiltelefonen sin underveis, og vel framme på universitetsområdet dirigerte han Carl til å parkere borte ved studentboligene. Her var det allerede en gruppe studenter på plass for å ta imot oss, og de var vennlige, hjelpevillige og nysgjerrige. Jeg ble introdusert for velkledd ung mann med tversover. Han presenterte seg som Adramane som på flytende engelsk forklarte videre at han var leder for den engelskspråklige klubben på universitetet. Bak han var studentene i ferd med å brette ut et digert kart utover panseret på bilen til Carl. Vi var tilsammen omlag tyve personer som sto i en tett klynge rundt bilpanseret. Kartet så ut til å omfatte Gabon, Kongo og de nærliggende områdene, og vi satte straks i gang med å gå gjennom alternativene mine.
Innledningsvis virket det som alle tenkte at jeg med reisemålet Kongo hadde Brazzaville i øst som destinasjon. Derfor var det flere fingre som pekte på ei rute som gikk sørøst fra Franceville, over grensa og videre fram til den kongolesiske hovedstaden. Her var det angivelig muligheter for både bush-taxi og lastebil-haik. Jeg måtte presisere at jeg hadde Pointe Noire i vest som destinasjon, men Brazzaville ble ikke umiddelbart tatt ut av ligningen av den grunn. Jeg ble anbefalt å dra til Brazzaville og ta tog eller buss derfra til Pointe Noire.
Nå var ikke dette en rute som var fullstendig fremmed for meg. Den hadde faktisk vært en tidlig kandidat for løsning på min gordiske knute. Men denne ruta gikk gjennom Pool-regionen. Et distrikt som ved flere anledninger hadde vært åsted for voldelige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og… Ja, tro det eller ei: Ninjaer! Ninjaene, naturligvis oppkalt etter de japanske snikmorderne, var en militant gruppe som kjempet mot landets president, og de hadde visstnok ved flere tilfeller angrepet toget som gikk i rute mellom Brazzaville og Pointe Noire. En våpenhvile var blitt undertegnet for fire måneder siden, men jeg følte at det enda ikke var helt trygt å oppsøke denne regionen. Så jeg måtte slå fast overfor studentene at det var utelukket å reise om Brazzaville.
Neste forslag på bordet, eller panseret i dette tilfellet, var Libreville. Jeg ble forklart at bilveien mellom Libreville og Pointe Noire var en vanlig rute mellom Gabon og Kongo. Men dette var jo denne ruta jeg bare noen dager tidligere hadde forkasta helt. Det var selvfølgelig helt uaktuelt for meg å sette meg på toget tilbake til Libreville igjen nå.
Jeg måtte insistere på den planlagte ruta mi, og at den var det beste alternativet. Jeg pekte på kartet og forklarte: Jeg måtte komme meg fra Franceville til grensovergangen i sørvest, og landsbyen Mbinda. I Mbinda ville jeg forhåpentligvis finne dette gåtefulle toget. Toget kunne ta meg til Pointe Noire via Dolisie. Dette, poengtere jeg, framsto som den absolutt korteste og enkleste ruta. Det eneste jeg manglet her og nå var skyss til grensa.
Studentene snakka seg imellom, noen nikka sakte og bekreftende. Adramane også: “Det er en god plan”, svarte han. “Den kan faktisk virke. Men… det finnes ikke noe tog”. Jeg smilte tappert. “Å joda, jeg er sikker på at det finnes et tog fra Mbinda!” Fra topplokket i sekken fant jeg fram en penn og en papirlapp som jeg skrev “80.000 CFA” på. Så stakk jeg den i neven til Carl. Diskusjonene studentene imellom vedvarte, fingrene fortsatte å fly over bilpanseret. Carl var også deltagende nå, ivrig og engasjert. Så ble det plutselig tegn til oppbrudd og studentene pakka sammen kartet. Det kunne se ut som om det forelå en plan.
Adramane videreformidla planen til meg på engelsk. Carl hadde sagt seg villig til å kjøre meg til den kongolesiske grensa, og han hadde anbefalt at vi reiste med en eneste gang. Men, vi ville bli nødt til å overnatte i landsbyen Bakoumba, som på gabonsk side var den siste utposten med politistasjon. Her måtte passet stemples før jeg fikk forlate landet, og det var blitt for sent til at vi ville rekke det i dag. Men i morgen tidlig kunne dette ordnes, og like etter kunne jeg med all sannsynlighet krysse grensa til Kongo. “Og prisen da, var sjåføren fornøyd med den?” spurte jeg. “Ja, ja, ingen problemer”. Jeg måtte smile, noe overraska. “Så han godtar langt under en tiendedel av den opprinnelige prisen?”. Adramane heiste på skuldrene, og smilte. “Javisst!!”
Jeg flirte og følte jeg gjorde et varp der og da. Adskillig senere fikk jeg reflektert mer over det litt merkelige prisresonnementet. Carls opprinnelige pris på en million franc var antageligvis for å kjøre helt til Brazzaville, og som åpningstilbud selvfølgelig sterkt overprisa. Å kjøre til grense Mbinda var jo betydelig kortere. En distanse som faktisk viste seg å være bare 15 mil. Så 80.000 CFA, eller om lag 1600 kroner, var strengt tatt ganske godt betalt, selv om den nå også så ut til å inkludere overnatting i Bakoumba.
Men da var det i alle fall avgjort! Vi skulle i retning Kongo, og det momentant! Jeg takka og trykka Adramane i handa, bukka til studentene og tok farvel med medpassasjeren. For han skulle visst hit i utgangspunktet, siden han også var student ved dette universitet. Dermed var det kanskje ikke helt tilfeldig at han på stasjonen foreslo å kjøre hit. Like fullt, en fantastisk nyttig og nødvendig krusning i den logistiske strømmen.
Så i tospann satte Carl og jeg av sted. Eller, ikke helt. Før reisen kunne starte måtte Carl hjemom for å forberede seg. Pakke og klargjøre bilen til den litt lengre taxituren. I et enkelt murhus ikke langt unna togstasjonen bodde han med den store familien sin, og jeg fikk hilse på. Men ingen var særlig interessert. Jeg ble bare plassert på en stol midt ute på gårdsplassen, og nærmest satt til å følge med på treåringen som lekte rundt på bakken der. Carl sprang til og fra med baggen sin, før han forsvant under panseret på bilen sin, hvor han ble værende. Så fikk jeg sitte der på stolen og vente, uten å veksle et ord med familien som framsto like innadvendt som meg.
Det gikk en god stund med mild sosial hjelpeløshet før Carl kom og ga tegn til at han var klar til å dra. Endelig! Jeg tok plass i forsetet, fornøyd med snart å kunne tre en ny perle på det logistiske perlekjedet. Carl satte seg imidlertid ikke inn foran rattet med det aller første. Det varte og rakk, faktisk. I sidespeilet så jeg etter hvert at han var i full sving med å bytte det ene bakhjulet. Jeg måtte le litt over den omstendelige prosessen rundt avreise som satte tålmodigheten min på prøve. Klokka rakk å bli fire før vi endelig kom oss avgårde.
Ettermiddagen var klar og lys, vi suste avgårde langs den brede bilveien ut av Franceville. Rett utenfor bygrensa sto ei jente i veikanten og solgte matvarer. Carl gjorde en kjapp stopp, og kjøpte fire eksemplarer av en frukt som for meg var helt ukjent. Han plasserte den litt rare, runde reise-snacksen mellom setene våre og signaliserte at jeg måtte forsyne meg. Under det avskårne topplokket var innmaten som små, innpakka drops som fløt rundt i en søt lake. De ligna ikke på noe jeg hadde smakt før.
Første del av ruta fulgte jernbanelinja et stykke tilbake i retninga jeg kom fra. Vi kjørte mot byen Moanda, som var siste stopp på Transgabonais før endestasjonen Franceville. En distanse på bare seks mil, så det var liten grunn til å bli krakilsk over repeterende strekning. Moanda var gruvebyen som egentlig utgjorde grunnlaget for hele jernbanen. På femtitallet fant man enorme forekomster av mangan her, og innen slutten av syttitallet sto denne gruvedriften for intet mindre enn en femtedel av verdens manganproduksjon. Mangan er svært viktig i jern- og stålproduksjon, og en nøkkelbestanddel i billig rustfritt stål. Det sier seg selv at etterspørselen er stor.
Gruvedriften var styrt av Compagnie Minière de l’Ogooué, kortform COMILOG. Med Moanda avskåret fra Atlanterhavet av 350 kilometer fjell og jungel var det en stor utfordring å få frakta manganet til kysten for videre transport. Løsninga for COMILOG ble å bygge en industriell taubane fra Moanda over grensa til Kongo og til landsbyen Mbinda. Fra Mbinda ble det videre bygd en jernbane som hekta seg på den eksisterende linja mellom Brazzaville og Pointe Noire. Dermed var det Pointe Noire i Kongo som endte opp som eksporthavn for gabonsk mangan. En betydelig bestanddel av kongolesisk økonomi gjennom hele seksti-, sytti- og åttitallet.
På åttitallet hadde Gabon gjennom nyvunnede inntekter fra olje, tømmer og uran kapasitet til å bygge sin egen jernbane. Transgabonais-linja sto ferdig i 1986, og i 1991 ble kabelbanen til Mbinda avvikla og delene solgt til Sør-Korea. Siden da har all mangan fra Moanda blitt sendt til Libreville med gigantiske godstog. Fra Owendo-havna blir den videre lasta på skip og sendt ut i verden. Blant annet til Sauda og Porsgrunn hjemme i Norge. Dette fikk naturligvis store økonomiske følger for Kongo, som i forulempelsen eksproprierte jernbanen fra Mbinda. Det var denne jernbanen jeg forestilte meg fortsatt skulle være operativ.
Midt inne i Moanda svingte Carl av ved en avkjørsel og stoppet foran et slags utested. “Dîner!” proklamerte Carl, og med en rumlende mage måtte jeg medgi at det var en god ide. Det så ut til å være et spisested han kjente godt til, for han hilste hjertelig på klientellet som satt på krakkene langs den enkle utendørsbaren i grått tre. Vi bestilte hver vår tallerken med stuing, og inntok denne ved bardisken.
Carl pratet med de andre gjestene med stor iver, og midt i måltidet bestilte han seg en øl. Han spurte om jeg også ville ha, men kjente at jeg ikke ville ta sjansen og takket høflig nei. Jeg er riktignok nesten alltid øltørst, men der og da trossa jeg instinktet. Jeg kjenner tross alt lusa på gangen, og tenkte nok at det fantes en reell risiko for at vi plutselig bare ble sittende her og helle i oss øl framfor å kjøre til Kongo. Hvileløst venta jeg på at Carl drakk ølen sin, han tok seg god tid til mens han pratet med kompisene sine. Endelig gjorde vi oppbrudd, og returnerte til bilen. Men nok en gang fikk jeg finne meg i å vente i passasjersetet. Carl måtte plutselig fylle luft i hjulene!
Det var tett mellom gjespene mine da vi i skumringen tydeligvis hadde nok luft i dekkene til å kjøre videre fra Moanda. Replikkvekslingen med Carl var minimal i løpet av den time-halvannen lange turen tok til Bakoumba. Til gjengjeld spilte han Westlife på bilstereoen med full skuv mens vi raste gjennom mørket.
Bakoumba lyste ikke særlig opp i den gabonske kvelden idet vi kom kjørende inn mot landsbyen. Lyskildene var få og små, det var ikke lett å få et inntrykk av stedet. Bilen svingte inn på noen sideveier, og Carl stoppet til slutt opp i veikanten foran et mellomstort men enkelt hus. Carl brukte bilhornet for å få oppmerksomheten til ei kvinne som sto og feia trappa utenfor. Med et lite barn på armen kom hun vuggende mot passasjersida av bilen, og myste inn det åpne vinduet der jeg satt. Carl kremta i bakgrunnen, og gjorde stemmen sin ekstra mørk og truende: “Gi oss nøkkelen, madame!” knurra han. Til min store overraskelse. Hva slags pek var det han drev med nå? Var formålet å skremme kvinnen med meg som skummel rekvisitt i forsetet? Det tok imidlertid ikke lang tid før han fnisende avslørte spøken: “Det er meg! Carl!”
Åpenbart kjente Carl også denne familien, som viste seg å drive et slags overnattingstilbud i landsbyen. Carl fikk nøkkelen han ba så pent om, og vi parkerte bilen utenfor en murbygning som lå hundre meter lenger ned i veien. Inne i bygget var det nakent, muggent og mørkt. Det fantes et knippe svært enkle rom her, og mest av alt minnet de om fengselsceller. Ingen vinduer. Ingen lys. Med mobil-lommelykt valgte jeg meg min celle, innlosjerte meg og pussa tennene i en rusten utslagsvask. Før jeg tok kvelden klargjorde jeg hyra til Carl i en konvolutt.
Vi sto opp til avtalt tid klokka seks neste morgen. Utmattelsen fra togreisa natta før gjorde at jeg sov godt i den lille kasjotten. Dagslys fikk vi først se utenfor, etter å ha tatt morgenstellet i samme mørke som kvelden før. Etter å ha avlevert nøkkel gikk kjøreturen til den lokale politistasjonen som lå midt i landsbyen.
Inne på politistasjonen ble jeg tatt imot av en assistent som var kledd i grønn fra topp til tå. Jeg forklarte ærendet mitt og han henviste meg til en sofa i enden av forværelset ,og ba meg vente en stund. Selv satte han seg ned i andre enden. Der ble vi sittende og se på morgengudstjenesten som gjallet fra det lille fjernsynsapparatet i hjørnet.
Etter en times tid med forkynnelse dukka en uniformert politimann endelig opp. Han bar på en brødpose med noen stempler i, vinka meg med inn på kontoret sitt og tok plass bak skrivepulten. Han bladde gjennom passet mitt i stillhet, og det nølende oppsynet hans gjorde meg litt nervøs. Rundt om i verden, ved bittesmå grenseoverganger som dette, er det ikke uvanlig praksis at man bare tillater lokale reisende. Kanskje måtte man enten være gabonsk eller kongolesisk statsborger for å krysse grensa her. Men til slutt fikla han fram et stempel fra posen, og tross åpenbar mangel på overbevisning trykka han det forsiktig ned på sida med det gabonske visumet. Så langt, så godt!
Utenfor politistasjonen fant jeg Carl med hodet nede i bilmotoren. Han var sammen med det som lot til å være en lokal kompis. Dette oppsummerte de to prinsippene som var så typiske for denne etappen med Carl. Han kjente folk overalt hvor vi dro. Og de gangene vi skulle kjøre noensteds måtte et eller annet med bilen repareres. Jeg ble stående og sparke i grusen rundt politistasjonen en halvtimes tid før panseret smalt igjen, og Carl ropte at vi kunne kjøre videre.
Langs veien ut av Bakoumba sto høyreiste, rustne skjeletter i jern. Oppstilt på rekke og rad holdt de vakt, tårnene som var de eneste restene som sto igjen fra COMILOGs industrielle kabelbane. Det var fascinerende å forestille seg hvordan svære vogner på over ett tonn hver frakta enorme mengder mangan mellom Moanda og Mbinda her. Helt til det ubønnhørlig tok slutt for 27 år siden.
Rustrød fra den jernholdige jorda ble veien bare ytterligere forringa jo lengre vekk fra sivilisasjonen vi kom. Vegetasjonen ble også stadig mer påtrengende. Jeg kjente på en følelse av å befinne meg ualminnelig avsides der vi kavet oss ut i periferien. Derfor ble jeg litt overraska da vi rundt svingen plutselig kjørte inn i en veisperring og et knippe bevæpna soldater.
Vi ble kommandert ut av bilen. Jeg ble straks tatt til side av to soldater og leda opp en sti inn i skogen. Femti meter inn i villnisset kom vi til en uferdig betongbygning. Jungelen hadde fått fritt leide til å vokse inn der veggene mangla. Midt inne i det ellers tomme bygget sto det et lite trebord med to pinnestoler, hvorpå jeg ble plassert på den ene. På den andre satte den ene soldaten seg ned og forlangte pass og dokumenter med et bestemt ansiktsuttrykk. Han brukte litt ekstra tid på det gule vaksinasjonsbeviset mitt, før han til slutt konstaterte “Det mangler en vaksinasjon her!”
Jeg nærmest stønna som respons, litt ukontrollert kanskje, og svarte at jeg visste utmerket godt at den eneste vaksinen som krevdes for gjennomreise var for gulfeber. På vaksinasjonskortet sto det vitterlig svart på gult at den hadde jeg tatt. Jeg fulgte opp med å spørre hva slags vaksine han mente jeg mangla. Soldaten nølte. Uten å være i stand til å dikte opp noe konkret på sparket, ga han temmelig raskt opp det som antageligvis var et forsøk på å konstruere en situasjon jeg ville bli nødt til å betale meg ut av. Jaja, det var sikkert verdt å prøve seg.
Uten noe særlig mer akkedering lot soldatene oss kjøre videre på veien, som forbausende nok viste seg å bli enda grovere. Etter en halvtime var den redusert til en krøttersti og til slutt kunne det se ut som vi hadde nådd grensa da alt bare tok brått slutt foran et lite dalsøkk. To skur, etter alt å dømme grenseposter, sto på hver sin side av fordypninga, som kunne ligne på et uttørka elvefar. Noen hjulspor tydet på at grøfta ikke var helt umulig å krysse, men den framsto temmelig upraktisk som grensemarkør.
Vi gikk ut av bilen og så oss omkring. Hele området virka ved første øyekast forlatt. Det gabonske grenseskuret framsto ubetjent først, men etter noen minutter åpenbarte det seg en skikkelse der inne. Hvor han hadde kommet fra var ikke godt å si. Han fikk se på pass og dokumenter, og etter at han fikk gjennomgå sine rutiner kunne vi krysse gropa til fots.
Foran det andre skuret ble vi tatt imot av en uniformert, kongolesiske grensevakt og en tenåringsgutt. Etter en kjapp kikk på passet forklarte vakta at det måtte stemples på politistasjonen i Mbinda, og at gutten ved hans side kunne kjøre meg dit på mopeden sin. Og siden alt så ut til å være i orden, og jeg ikke trengte øvrige tjenester fra Carl, overleverte jeg han konvolutten med drosjehyra, sa adjø, og ønsket ham en god tur tilbake. Og sannelig falt det seg naturlig å gi hverandre en klem.
Jeg hadde altså klart det, enn så langt! Jeg trengte bare tillit til den tilfeldige strømmen! Ved å gi meg hen til dens lunefulle bølger var den vitterlig i stand til å levere meg her, på terskelen til Kongo. Hva ville jeg møte i Mbinda? Spøkelsestoget, le train fantôme, mot all formodning?
Gutten hoppa på mopedens kickstartpedal, og den starta med en tynn og slingrete motordur. Jeg tok plass bak han, ytterst på setet. Med den tunge sekken på ryggen svaia jeg urovekkende bakover, men rakk såvidt å gripe rundt en eller annen bøyle før vi rykka av gårde. Av gårde på stien, inn gjennom det som nå var blitt kongolesisk jungel.
