En kritthvit sol heiste seg sakte opp på den blodrøde himmelen idet bussen forlot ingenmannsland og braste inn i Mali. Det hadde gått fjorten timer siden vi forlot Dakar by, og jeg var utvilsomt både utmattet og utålmodig. Men jeg var ved godt mot. Jeg var tross alt kommet over halvveis på det som måtte være Krisereisens drøyeste etappe så langt. Og jeg hadde entret et nytt land. En god start for de afrikanske reiseplanene som jeg bare noen uker tidligere måtte snu fullstendig på hodet.
Før avreise Trondheim hadde jeg brukt bortimot to år på å legge en svært detaljert ruteplan for Den Store Krisereisen. Og planen, den fungerte. Lenge. Til tross for store komplikasjoner underveis klarte jeg alltid å klemme meg videre. Pakistan var virkelig helt på håret, og jeg lyktes med å krysse grensa India-Myanmar selv om dette ikke skulle være mulig. Jeg krysset Stillehavet fra Kina til USA med containerbåt. Steg i land i Seattle og satte kursen sørover med øye for Brasil langt der fremme. Det var derfra jeg tenkte jeg skulle nå Afrika. Havveien. Fly var naturligvis fullstendig utelukket.
Planene for “kapitlet Afrika” var i utgangspunktet ambisiøse nok. Reisen var ment å starte i Sør-Afrika. Derfra skulle jeg noenlunde følge øst-kysten nordover. Opp til Kenya og Etiopia, krysse Sudan og avslutte kapitlet i Egypt. Derfra ville Europa være innen rekkevidde. Her tenkte jeg å tilbringe de siste par ukene før hjemkomst og førtiettårsdag. Grunnen til at Sør-Afrika var startpunktet for Afrika-strekket var at jeg visste at det gikk flere containerbåter til både Cape Town og Durban fra Brasil. Rederiet som skysset meg over Stillehavet, CMA CGM, hadde flere skip på denne strekningen og jeg var sikker på at dette ville være minst like overkommelig som Stillehavet.
Men på et hipt hostell i Portland ble jeg bevisst realitetene, etter noen dagers korrespondanse. Absolutt ingen av lasteskipene i rute mellom Brasil og Afrika tillot passasjerer ombord. Verken hos CMA CGM eller andre rederi. Det så faktisk ikke ut til å være noe passasjertransport i det sørlige Atlanterhavet i det hele tatt. Utrolig irriterende og skuffende. Og ikke rent lite flaut med tanke på all research og planlegging jeg ellers hadde gjort for denne reisen. Men jeg var innbitt, og betraktet dette som enda en utfordring Den Store Krisereisen påla meg å finne ut av. Ferden mot Brasil fortsatte, for jeg var fast bestemt på å komme til bunns i problemet underveis.
Sørover, langs den latinamerikanske landeveien forsket jeg på dette både natt og dag. Det så lenge ut til at jeg måtte reise nordover igjen etter Brasil. Tilbake til USA. I Nord-Atlanteren fantes det rikelig med muligheter til å krysse havet mellom Amerika og Europa. Men det ville innebære at Afrika ble utelatt fra Krisereisen, og det ville bli en hard kamel å svelge.
Så snublet jeg plutselig over det italienske rederiet Grimaldi. Et rederi som faktisk hadde container-cruise-seilinger som gikk om Sør-Amerika. Disse gikk i all hovedsak til Europa, og det var kjærkomment å vite at man ikke måtte reise hele veien opp til USA for å krysse Atlanteren. Men ved nærmere ettersyn fant jeg også ut at et bittelite fåtall av disse krysningene faktisk svingte innom Afrika! Nærmere bestemt Dakar i Senegal. Vitterlig et helt annet hjørne av kontinentet enn Sør-Afrika. Men det var Afrika! Så om jeg dro dit og fortsatte nordover mot Europa, fikk jeg i hvertfall opplevd litt av den verdensdelen jeg hadde så store forventninger til.
Et problem var at jeg måtte vente lenge i Rio de Janeiro på riktig skip. Tre uker skulle det ta, men med en endring i seilingene ble ventetiden utvidet med ytterligere to uker. Fem uker i Rio de Janeiro fremstår kanskje ikke som en grusom tilværelse, men jeg var rastløs etter å ha vært på konstant reisefot i syv måneder. På den heldige siden fikk jeg tid og anledning til mye forsking og grubling. Besøke noen afrikanske konsulater. Trekke opp linjer på kartet. Tilslutt forelå det en helt ny reiserute. En rute som hadde blitt adskillig mer ambisiøs enn den opprinnelige.
Det var denne reiseruten jeg nå befant meg på. Underveis mot øst. Allerede godt over halvveis i første etappe. Med Senegal, rutas første nasjon, bak meg. Jeg var i Mali. Jeg var ved godt mot.
Temperaturen hadde steget betraktelig i bussen. Den strenge sola hadde krabbet seg helt til toppen av himmelen og sendte sine nådeløse stråler nitti grader rett ned. Rett i issen til den blå blikkboksen som sakte rullet gjennom ødemarken langt, langt der nede. Mars er tørketid i Mali. I nettfora viet obskure reisemål hersket det bred enighet blant de med erfaring. Mars er definitivt årets dummeste måned å busse rundt i Mali. Og svetten, den piplet og piplet. I varmen gjenopptok jeg praksisen med intervallsøvn, men den verkende nakken tillot ikke mange minuttene i drømmeland.
Ryszard Kapuseinskis beskrivelse av Afrika som et sammensatt og umåtelig rikt kosmos var i og for seg treffende. Men landskapet som gled forbi i bussvinduet så likevel umiskjennelig “afrikansk” ut. Nesten på grensen til det parodiske. Oransje jord. Ørkenstøv. Tørre busker og forvridde trær. Sporadiske stråhytter. Og i veikanten kvinnene som vandret rundt i sine fargerike drakter. Unektelig fascinerende og vakkert. Men i søvnmangelens delirium kan alt bli repetitivt og uengasjerende. Jeg var blitt uoppmerksom og innadvendt. Jeg stirret minst like mye ned i telefonen som ut av vinduet.
Men så er jo en mobiltelefon og en kraftig batteripakke kjærkomne hjelpemidler når man skal reise såpass langt og lenge med buss. Mellom høneblundene kunne jeg gjøre dypdykk i musikkalbum som var klargjort på forhånd. Jeg kunne finskrive på tekster og redigere bilder. Den mest takknemlige funksjonaliteten var nok likevel GPS’en. Ved å følge med på kartet og den blå prikken som sakte beveget seg mot destinasjonen, var det noenlunde mulig å anslå hvor lang tid som gjensto. Jeg kunne justere forventningene. Porsjonere mat og drikke. Holde motet oppe.
Med formiddagstimene hadde prikken krøpet nærmere og nærmere Bamako. Til min store begeistring. Jeg hadde i tillegg fått setet for meg selv. Med fornyet håp og utbedret beinplass hadde jeg kviknet til, og med oppvåkningen gjorde sulten seg atter gjeldende. Kjekspakkene var forlengst tømt, og veikant-selgerne hadde de siste timene glimret med sitt fravær. Men så husket jeg at jeg fortsatt hadde en halv kyllingbaguett i sekken. Et kjærkomment energitilskudd for den siste innspurten, den ble fortært med stor forlystelse. Atter god og mett, og med forvissing om at turen gikk mot slutten ble spenningen og rastløsheten forsterket, og utsikten igjen engasjerende.
Vi hadde nådd Kati, en slags forstad eller utpost av Bamako. Bussen svingte av veien og parkerte ved en stor åpen plass som fremsto som en kombinasjon av bensindepot, marked og trafikkterminal. Flere busser og varebiler sto allerede parkert her, og små klynger av telt og boder var satt opp hist og pist. Folk gikk til og fra, bærende på kasser og krukker med assorterte varer.
Jeg tittet på mobilen. Kartet tilsa at det burde være under én time igjen før vi var fremme i Bamako. For en lykke! For dette hadde virkelig vært krisereise-rekord i buss på mange måter. Avstand i kilometer. Timer i setet. Grader av temperatur. Men nå var vi vitterlig straks i mål. Om vi nå bare kunne komme oss videre snart? Hva var det som holdt oss igjen her da? Jeg måtte jo sikkert snart på do…
Jeg hadde knapt tenkt ferdig tanken da magen satte i gang med å gurgle. Tarmene knøt seg. Helvete.
Kyllingbaguetten.
Én ting var at baguette-hygienen var relativt tvilsom i utgangspunktet. En helt annen var at fasilitetene for fornuftig matoppbevaring neppe hadde vært optimale de siste timene inne i den kokvarme bussen. Jeg begynte å erkjenne at jeg sannsynligvis hadde tøyd strikken for langt denne gangen. Jeg beit meg i leppa, bestemte meg for å holde ut. Bamako var jo rett rundt svingen.
Bussen sto selvfølgelig bom stille. Og fem minutter ble til ti. Som igjen ble til tjue. Svetten rant og rant. Hva i helvete var det som tok så lang tid? Jeg myste ut gjennom det støvete vinduet. Bussguttene herjet og småsloss med hverandre utenfor. De så i hvert fall ikke ut til å ha det travelt. Klagen fra magen eskalerte. Den beskjedne romlingen hadde gått over til regelrett growling. Faen. Helvete heller. Faen.
Jeg måtte ta affære, og spratt opp av setet. Klønete krabbet jeg langs midtgangen, over sekker med ris, over stabler av pappesker og sporadiske klaser med frukt. Nådde omsider den åpne døra på midten av bussen, og hoppet ut og ned i det røde støvet. “Don’t leave me behind” hylte jeg, idet jeg passerte bussguttene. De la hodet på skakke mens de betraktet meg hinke avgårde mot det spartanske markedet. Jeg hadde staket ut kursen mot et nedstøvet telt, der fire-fem unge karer satt og slappet av i skyggen. Jeg må ha sett manisk ut, for de skvatt til der jeg kom rett mot dem i en forvridd kappgang. “Toilette s’il vous plait, toilette s’il vous plait”, klynket jeg. Det så ut til at jeg fikk kommunisert stundens alvor tilstrekkelig. Med skrekkslagne øyne spratt de opp, hoiet og vinket meg avgårde mot et murhus i hjørnet av den store markedsplassen. “Merci” gaulet jeg og slepte det forkrøplede legemet i gitt retning. Nå var fødselen så og si i gang.
Utenfor det beige murhuset satt en ung mor og hennes lille datter på et teppe og nøt ettermiddagens ro. En idyll som brått ble avbrutt av en langhåret, blek skikkelse som kom pesende imot dem med vilt blikk. Den lille jenta spratt opp og kom meg i møte. Igjen jamret jeg min innstendige bønn: “Toilette s’il vous plaît, toilette s’il vous plaît”. Hun var rask i responsen og geleidet meg kjapt og effektivt bak et tøystykke som dekket en åpning i muren. Jeg befant meg i et lite, svart rom. Rommet var helt nakent. Midt på gulvet var det et bittelite hull i bakken. Det akutte i situasjonen tillot verken skuffelse, frustrasjon eller usikkerhet. I vill affekt rev jeg ned både bukse og bokser, spredte beina så godt jeg kunne og satte på meg på huk. Det fikk bare stå til.
Den eksplosive lyden ljomet i murene! Og ble umiddelbart etterfulgt av gapskratting fra mor og datter som befant seg rett på utsiden av veggen. Jeg forsøkte å stemme i med min egen beklemte latter. Den hørtes neppe oppriktig ut. Men like fullt var komikken i situasjonen påfallende. Den stive latteren gikk over til en oppgitt, ektefølt og innadvendt humring. Krampene i magen begynte å gi seg. Jeg kunne trekke pusten og etterhvert evaluere situasjonen. Det første jeg kunne fastslå var at bukse og bokser nok ikke helt hadde berget, nei. Faen. Neste potensielle skadeomfang var hullet i bakken. Motvillig snudde jeg meg rundt for å inspisere skadene. Det så virkelig ut som verdens undergang.
Igjen anerkjente jeg at rommet var fullstendig nakent. Jeg kremtet unnskyldende og henvendte meg til publikum utenfor. Med spak stemme spurte jeg så pent jeg kunne om det var mulig å sende inn litt toalettpapir. “Pas de papier”, var svaret. “No paper”. Papir, det finnes ikke.
Var det i det hele tatt mulig for meg å svette mer?
Fastlåst i hukstillingen telte jeg sekunder og gestikulerte oppgitt til meg selv med et vantro smil om munnen. Jeg registrerte en liten bevegelse i sceneteppet. En flenge av sollys skar gjennom mørket og langs den hvite stripen ble en krukke vann dyttet inn i rommet av en bitteliten hånd. Krukka ble etterfulgt av en bunt med kvister.
Rengjøringsjobben var fullstendig uoverkommelig. Jeg forsøkte så godt jeg kunne med både vann og kvist. Men det var håpløst. Underbuksa måtte gi tapt. Den ble omgjort til tue før den fikk forsvinne ned i det lille, men tilsynelatende dype hullet. Jeg konstaterte at også kortbuksa var en del av skadeomfanget og begynte å fantasere om papirlommetørklærne i sekken min. Men i helvete! Stridssekken! I tumultene hadde jeg klart å løpe fra alt jeg eide i bussen! I alle dager, hva var det jeg holdt på med? Dette var første gangen på hele reisen jeg hadde vært så hodeløs. Den lille sekken er jo den jeg alltid passer på. Den er den jeg alltid har i fanget. Eller binder til beinet mitt når jeg sover. I den ligger fotoutstyret. Laptop’en. Reisedokumentene og kontantbeholdningen. For ikke å snakke om det som nå fremsto som det aller mest dyrebare: Fire-fem pakker med Kleenex.
Jeg måtte komme meg tilbake til bussen med en eneste gang. Ja, gitt at den i det hele tatt fortsatt sto der, da! Helsike. Så fikk jeg heller løpe tilbake og rydde opp etterpå. Jeg knep øynene sammen og trakk på meg buksa. Dette var så aldeles ikke innafor. Men jeg fikk vasket fingrene i den siste vannskvetten fra krukka, trakk det store tøystykket til side og skrittet duknakket ut i det skarpe dagslyset. Der sto den lille jenta og smilte mot meg. Jeg var skamfull men også dypt takknemlig. Jeg sjekket lommene og fant fram en krøllete, grønn papirseddel som jeg rakte mot jenta. Synet av pengene fikk henne til å rygge bakover, dypt forskrekket.
Seddelen var 5000 vestafrikanske franc. Det er ikke veldig mye, ca 75 norske kroner. Og ærlig talt, griseriet der inne burde absolutt koste meg såpass. Det var utvilsomt veldig mye penger for henne. Erkjennelsen av det problematiske i situasjonen hentet meg inn, å kaste store penger rundt seg i et fattig samfunn. Jeg klappet meg på de øvrige lommene. Hun presiserte at prisen for lån av toalett lå på 50 franc. Usle 75 norske øre. Men så små mynter hadde jeg ikke engang på meg. Jeg fant en 500-seddel. Hun måpte idet hun fikk den, men jeg skyndte meg å løpe i retning bussen før hun fikk anledning til å nekte ytterligere.
Til alt hell og lykke sto den fortsatt på samme sted. Og vel inne kunne jeg trekke nok et lettelsens sukk idet jeg nappet til meg stridssekken som fortsatt sto i setet. Så løp jeg ut igjen. Jeg måtte komme meg tilbake til toalettet og forsøke å utbedre situasjonen med det jeg hadde av papir. Den store sekken min med rent klesskift i, den kunne jeg bare glemme. Den lå helt innerst i et fullpakket lasterom.
Atter løp jeg forbi bussguttene og signaliserte fortsatt ønske om ikke å bli frakjørt. Og atter en gang krysset jeg markedsplassen. Da jeg nærmet meg det lille toaletthuset så jeg at mora var i gang med å sende husbonden inn med bøtte og kost. Jeg vinket og hoiet: “Arrêtez, vent! Vææ! Nei, stopp!” Hun lo av meg der jeg kom halsende og spurte “Tu n’as pas fini?” Nei, jo! Nesten!
Med en ny krukke vann og det lille jeg hadde av papir fikk jeg tatt det verste i kortbuksa. I tillegg fikk jeg gjort kanten på hullet i bakken marginalt mer presentabelt. Dyvåt av svette var jeg rimelig forsynt av dette rommet nå. Nok en gang fikk jeg takket jenta og familien hennes dypt og oppriktig for at de kunne hjelpe en håpløs norsk nisse i nød.
Strupen var fullstendig innsnurpet etter strabasene. Så før jeg klatret tilbake i bussen fikk jeg kjøpt to kremmerhuslignende poser med rent og kaldt vann fra en selger som trillet rundt på en kjølebag. Disse gikk ned på høykant etter at jeg hadde fått plantet den tvilsomme buksebaken min i setet. Ja, sånn måtte det bare bli. Selv om jeg nå heldigvis hadde setet for meg selv var jeg både flau og nervøs, men ble øyeblikkelig lettere til sinns da det plutselig rykket i bussen. Vi var endelig underveis igjen.
Gatene gjennom forstedene til Bamako var overfylt med søppel, og fattigdommen framsto altomsluttende. Det var folk overalt. Vi passerte et pyramideformet monument i en rundkjøring, og jeg følte at dette markerte inngangen til selve Bamako. Derfra kjørte vi ut på en kjempelang bro over en bred elv. Dette var ikke hvilken som helst elv. Dette var den legendariske Niger-elven.
Så var vi virkelig ved veis ende. Terminal Compagnie de Transport Africa Star, midt i Bamako! Kaos oppsto i mylderet av passasjerer og bagasje, men etter litt anstrengelse sto jeg klappet og klar med alle mine eiendeler på ryggen. Det gikk raskt å finne en drosje. To luringer i en brun, loslitt Toyota sa de visste hvor The Sleeping Camel var. Jeg hoppet inn i baksetet, og ti minutter senere var vi fremme.
The Sleeping Camel lå i et ambassadedistrikt. Midt mellom den tyske og den egyptiske. Beliggenhet og utforming tilsa at herberget også var en tidligere ambassade. Det var ingenting som tydet på at det skulle ligge et pensjonat bak de høye, anonyme murveggene. Jeg gikk ut av drosjen. Karene i forsetene forlangte en overraskende høy pris for den korte turen, det var liten tvil om at de opererte med et helt enestående turisttilbud, skreddersydd for meg. Jeg var alt for utslitt til å bli irritert. Faktisk var jeg nesten glad for landeveisrøveriet. Det rettferdiggjorde at jeg kunne sitte der i baksetet med utgjort bukse.
Midtveis langs murfasaden satt to vakter henslengt i hver sin campingstol. Mellom dem var det en grønn metalldør. Jeg presenterte meg som gjest, hvorpå vaktene åpnet døra og slapp meg inn i en sikkerhetssluse. Døren slo igjen bak meg og jeg ventet noen sekunder. Så kom det en høy summelyd, en tilsvarende dør foran meg ble åpnet og jeg kunne trå ut av det lille metallkammeret.
Med ett sto jeg i en helt fantastisk bakgård. En velstelt hage med fruktrær og blomsterbed. Muren var dekorert med røffe veggmalerier. En håndfull landcruisere sto parkert rundt omkring med opplåtte telt på takene. En bambusbar tilknyttet hovedbygningen serverte kalde drinker. En jente i rød kjole serverte mat. Hun lignet en fotomodell. Maten duftet himmelsk. Og hva var denne velkjente lyden? Som jeg ikke hadde hørt på lenge? Jeg snakket høyt til meg selv idet jeg krysset gårdsplassen: “Hæ!? Fuzzgitar!?” Lydanlegget spilte “Only in Dreams” med Weezer.
Siden de ordinære enkeltrommene var fullbooket hadde jeg bestilt meg plass i sovesal. Men herren i bambusbaren kunne informere om at det var et deluxe-rom med privat bad ledig for én natt. Det takket jeg sporenstreks ja til. Denne budsjettoverskridelsen var lett å forsvare, strabasene og buksesituasjonen tatt i betraktning. Så mens anlegget spilte “Mmm Mmm Mmm” med Crash Test Dummies, flyttet jeg inn på et svalt og rent rom der jeg endelig kunne hengi meg til en lang og etterlengtet dusj.
Jeg var et nytt menneske. De skitne klærne var på vask i vaskerommet og jeg slappet av i restauranten med en Castel-øl i et kjølende etui. Phil, som jeg hadde hatt mailkorrespondanse med tidligere, kom bort til bordet mitt for å hilse. Vel vitende om avstanden jeg hadde tilbakelagt, ønsket han meg velkommen og håpet jeg ville sette pris på middagen som i samme øyeblikk ble servert av jenta i den røde kjolen. Jeg hadde bestilt Toukassou, et festmåtid med opphav i Timbuktu. Det smakte helt latterlig godt. Muligens det beste jeg hadde spist på månedsvis. Fylt av fantastiske smaker og kraftig krydret. Det ble en Castel til dessert også. Jeg kikket meg rundt og sukket tilfreds. For en tur! Her skulle jeg nok få sove godt i natt. Det føltes som jeg hadde nådd fram til en oase etter en lang ørkenvandring. Som på bestilling spilte anlegget “Don’t look Back in Anger” med Oasis.
Det ble mandag morgen. Jeg våknet frisk og uthvilt fra en deilig natts søvn mellom hvite laken. Jeg flyttet ut av rommet og inn på en litt enklere sovesal, før jeg inntok en bedre frokost og startet planleggingen av dagens gjøremål. Igjen var det papir jeg trengte. Jeg måtte ordne visum til neste nasjon på reiseruta. Og neste nasjon, det var Burkina Faso. Nok en innlandsstat. Men jeg rakk ikke å komme langt i prosessen før det plutselig tikket inn en melding på mobilen. Jeg hadde fått besøk!
Inn gjennom slusen tuslet en liten, smilende herremann med caps og korte dreadlocks. Han rakte fram handa og presenterte seg som Koko. Vi slo oss ned i en av sofagruppene i bakgården og begynte å prate. Vekslende mellom engelsk og trøndersk.
Rett før jeg forlot Dakar hadde jeg fått en snedig henvendelse. Marit er en venninne av mamma, og hun var vår nærmeste nabo under oppveksten min i Hemne. En viktig kulturfigur i bygda vår, og en ildsjel på mer enn én måte. Marit hadde meldt meg, og lurte på om jeg tilfeldigvis skulle innom Bamako. I så fall var jeg helt nødt til å møte Koko. En kongolesisk musiker som for ikke veldig lenge siden hadde bodd noen år på Kyrksæterøra. Akkurat nå befant han seg altså i Bamako. Og han hadde fått samme oppfordring om å møte meg. Og nå satt vi altså her. I en sofa i Mali og hadde en jovial samtale om Kyrksæterøra. Om folkene derfra, hvem som jobbet med hva og som kjente hvem. Om trønderske ord og uttrykk. “Itj å færra nålles” ropte Koko og jeg knakk fullstendig sammen i latter over absurditeten i det hele.
Han spurte om reisen og jeg fortalte om de åtte månedene jeg hadde vært på veien. Om landene, byene og havene. Om veien videre gjennom Afrika. Og at jeg hadde tenkt å søke visum til Burkina Faso i løpet av dagen. Koko tilbød seg umiddelbart å hjelpe. Siden han disponerte bil ville det bli adskillig enklere å komme seg rundt omkring i byen. Dette var uvurderlig hjelp jeg bare måtte takke ja til. Vi kunne egentlig dra med en gang. Jeg hoppet umiddelbart inn i ambassadehabitten min.
I Kokos lille Golf kjørte vi på kryss og tvers av Bamako, over Niger-elva og inn i bydelen Commune III. Etter litt klønete leting fant vi til slutt fram til ambassaden. Mens vi ventet på at funksjonæren skulle åpne, betraktet jeg prisoppslaget for de forskjellige visumtypene. Det ordinære visumet kostet 800 kroner, mens et tredagers transittvisum kostet under halvparten. Sparetrangen fikk meg til å veie argumentene for å gå for det billigste alternativet. I likhet med Mali var også Burkina Faso et “rødt” land på UD sine reiserådssider. Bare to uker tidligere hadde det vært et terroranslag i hovedstaden Ouagadougou. Det var den franske ambassaden som hadde blitt utsatt for et bombeangrep fra militante islamister. Dermed fremsto det ikke veldig attraktivt å oppholde seg unødvendig lenge der. Fra det jeg kunne lese meg fram til på nett, burde det være temmelig overkommelig å krysse landet på et par dager. Da den rustne jernporten åpnet var avgjørelsen tatt.
Med tre dager på å krysse Burkina Faso, ble det desto viktigere å unngå visumkrøll til neste land ut. Reiseregimet forutsatte færrest mulig grensekrysninger og det var dermed allerede avgjort hvor reisen måtte gå videre. Etter Burkina Faso var det den lille nasjonen Benin som sto for tur. Og til alt hell og lykke så det ut som Benin hadde et konsulat her i Bamako. Den lå i en helt annen bydel, Hippodrome. Koko sa seg naturligvis villig til å kjøre dit også.
Vi manøvrerte oss gjennom en spennende by som stadig vekslet mellom stygg og vakker. Det var flere grader av fattigdom å observere underveis. En gigantisk søppelplass ved siden av veien gjorde spesielt inntrykk. Barn og ungdom stavret rundt på de svære haugene og pirket i avfallet. Koko ristet på hodet idet vi passerte det sørgelige synet, og jeg fikk meg heller ikke til å si noe.
Vel fremme på konsulatet ble vi godt mottatt av den beninske konsulen. Han var sindig og løsningsorientert. Visum skulle nok alltid innvilges, og være klart dagen etter morgendagen. Dermed så det ut til at jeg kunne reise fra Bamako på onsdag ettermiddag. Gitt at gikk en buss da. Det måtte jeg forske på til kvelds.
Før vi kjørte tilbake inviterte Koko meg innom huset sitt. Etter et kort men hyggelig møte med barna hans, var Koko ivrig etter å vise meg et helt spesielt rom. Over døra var det et håndtegnet skilt det sto “Pole Pole Studio” på. Kokos hjemmestudio!
Her hadde han et lite men velfungerende oppsett med datamaskin, studiomonitorer og det han trengte for å produsere musikken sin. Han spilte av noen låter for meg, og det var ingen tvil om at han var en mer enn habil musiker. Jeg var imponert. Videre tittet jeg rundt på veggene som var dekket av leopardmønstrede tekstiler. Der hang det mye rart! Malisiske musikkinstrumenter. Et norsk flagg. Avisutklipp fra “Søvesten”, Hemnes lokalavis som jeg selv hadde jobbet for i blant. Plakater fra afrikanske musikkfestivaler. Et deltakernummer fra Norske Talenter. Og flere fotografier av Koko, alene med gitaren sin eller sammen med andre musikere. Det desidert mest fascinerende for meg var en enkel button. En button med tegning av et gapskrattende ekorn og teksten “Humorfestivalen i Hemne – 2012”. Surrealismen var komplett. Dette var kanskje det aller siste jeg hadde forventet å se i Mali. Men der hang den, side ved side med en button for “Festival au Desert”. En legendarisk musikkfestival for både verdensmusikk og den lokale Tuareg-musikken. Den pleide å bli avholdt årlig i Timbuktu-regionen, men hadde i de senere årene vært umulig å gjennomføre på grunn av de voldsomme urolighetene i området. En problemstilling Humorfestivalen i Hemne neppe trengte å tenke på i sin levetid.
Tilbake på Sleeping Camel var jeg glad for å kunne spandere middag på Koko, som takk for all assistanse. Koko tilbød seg å hjelpe meg neste dag også. Det var nesten flaut å ta imot så mye hjelp, men i tillegg til takknemlighet var jeg glad for det trivelige selskapet.
Dagen var ennå ung da han dro. Jeg kjente litt på lysten til å trekke ut i Bamakos gater for å se meg rundt. Kanskje dra på en musikk-klubb for å se et malisisk band. Noe jeg alltid hadde hatt lyst til. Eller besøke Bamakos berømte heksedoktor-marked. Jeg kunne sikkert trengt en reisetalisman til ferden videre. Men det var angivelig et heslig marked, hauger av dyr overalt, både døde og levende. Og hvor ubehjelpelig ville ikke den tilbakeholdne trønderen bli i møte med en suspekt sjaman? Jeg følte jeg måtte bli varmere i trøya før jeg utfordret meg med slikt, og ble veldig komfortabel i den nærmest koloniale tilværelsen på The Sleeping Camel. I kombinasjon med kald pils smaker trygghet godt. Anlegget spilte “Waterfalls” med TLC.
Det ble tirsdag morgen. Jeg spiste frokost etter en helt upåklagelig natt i sovesal, og trålte nettet for å finne bussen fra Bamako til Ouagadougou. Jeg fikk øye på Phil som hastet gjennom kafeen. Til tross for at han så veldig travel ut fikk jeg meg til å stoppe ham og spørre om nok et tips til buss-selskap. Jeg angra meg umiddelbart da jeg så hvor stressa han var. “OK, hvor skal du?” spurte han lett forargret. Den hinsides primitive og klønete lyden som kom ut av kjeften min fikk meg til å innse at jeg ikke hadde prøvd å uttale navnet på destinasjonen høyt enda:
“OGGA-DOGGA!”
Phil rynket pannen. Jeg kremtet og flakket med blikket. “Ho-hovedstaden i Burkina Faso”. Phil nikket sakte og så på meg med en bekymret mine. “Vel, det er lenge siden jeg har vært i Ouaga nå, og har dessverre ikke helt kontroll på hvilke selskap som kjører dit. Jeg er redd jeg ikke kan hjelpe deg på stående fot”. Så løp han videre. Rødmende klikket jeg meg umiddelbart inn på nett for å lære meg at Ouagadougou uttales cirka wa-ga-du-gu.
Kort tid etter troppet Koko pliktoppfyllende opp i den lille bilen sin, og vi satte avgårde på nytt raid. Jeg fikk hentet transittvisumet til Burkina Faso og vi hastet videre opp til Hippodrome og leverte passet på Benin-konsulatet. Jeg nevnte til Koko at jeg ikke hadde funnet buss til Burkina Faso enda, og han foreslo å kjøre innom en bussterminal i nærheten. Der ble vi henvist til en annen terminal i motsatt ende av byen, og jeg priste meg lykkelig over å slippe å måtte stotre på fransk for å finne fram.
Igjen krysset vi Niger og kjørte til sørsiden av Bamako. Der befant vi oss plutselig midt i en trafikkork. Vi sto bom stille, men Koko forklarte at vi skulle svinge av bare noen få meter lenger frem. Så han tok en småfrekk en, og kjørte ut mellom midtrabatten og bilene. Det var trangt. Med ett oppsto en skjærende skrapelyd. Koko bråbremset og hoppet ut av bilen. Jeg tittet i speilet og fikk se en illsint soldat i full uniform komme travende rett mot oss. Shit, hva skjer nå? Jeg overhørte en lang rekke franske gloser, og skimtet en ydmyk Koko beklage for at vi hadde tatt med oss sidespeilet til soldaten. Hans lune vesen så ut til å vinne frem, for soldaten roet seg. Koko slapp til slutt fri, satte seg smilende inn i bilen og vi kunne svinge ut av trafikkorken. Det slo meg at dette fort kunne utartet til noe helt annet.
Trafikksentralen Gare Routiere de Sogoninko fremsto øde og forlatt. Koko fikk omsider kontakt med en mann som ga oss telefonnummeret til en reiseagent. Koko slo på tråden, og fikk laget en avtale med mannen. Bussen til Ouagadougou skulle gå klokka ni neste kveld, og billett skulle agenten ordne med. Jeg måtte bare møte opp her igjen en times tid før avgang. Koko kjørte meg hjem, og jeg fikk anledning til å spandere lunch nok en gang.
På kvelden var det duket for fest inne på The Sleeping Camel. Jeg slappet av med en øl, og en trubadur rigget seg til med gitar og sang. Phil minglet og fremsto adskillig mer avslappet enn tidligere. Han kom bort til meg og forklarte at de feiret 65-årsdagen til en nær venn av pensjonatet. Og at det var bursdagsbarnet selv som sto for underholdningen med sang og gitarspill for gjestene. Han fortalte videre: “Jimmy har en fantastisk historie som musiker i Mali. Han har vært en del av musikkscenen her siden 70-tallet og spilt i en rekke betydningsfulle band. Han har til og med spilt sammen med selveste Thomas Sankara.”
Jeg fikk nok en anledning til å avsløre min uvitenhet ovenfor Phil. Hvem var nå denne Sankara? Phil pekte på veggmaleriet bak meg, av en ung mann med beret og uniform. “Afrikas Che Guevara” forklarte han. “En revolusjonær i Burkina Faso, som etterhvert også ble president der. Jeg vil anbefale deg å lese litt om ham.”
Phil tuslet videre. Jeg fulgte oppfordringen og søkte opp Sankara på mobilen. Mens jeg spiste nok en utsøkt middag, drakk en pils og lyttet til Jimmys lune gitarspill ble jeg bedre kjent med det som uomtvistelig var en enestående karakter.
Thomas Sankara kom til makta i nabolandet ved et militærkupp i 1983. Han førte en Cuba-inspirert sosialistisk politikk og sørget for store endringer. Han fikk redusert analfabetismen betydelig, og styrket kvinners rettigheter. Han nedla forbud mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og polygami. 2,5 millioner barn ble vaksinert mot hjernehinnebetennelse, meslinger og gulfeber. Han var antiimperialistisk, og ville at landet skulle være selvforsynt og frigjøre seg fra bistandsmidler fra de rikere landene som ville kontrollere og dominere i gjengjeld. For å markere landets nye start omdøpte han det til Burkina Faso, og avviklet det kolonialistiske og noe sunnmørsk-klingende “Øvre Volta”.
På toppen av det hele var han altså musiker, og skrev landets nasjonalsang. Dette var fascinerende lærdom. Og føltes merkelig å lese om til klangen av “bandkompisen” Jimmy sin gitar. Den 15. oktober 1987 ble Thomas Sankara myrdet av sin etterkommer Blaise Compaoré, som styrte landet helt fram til 2014.
Stemningen steg. Jimmy spilte både Bob Marley og Creedence. En av gjestene kastet seg med og sang Wonderful World i så feil toneleie (på kvinten) at det ble en helt annen sang. Det låt helt ubeskrivelig. Jimmy kom med sporadiske appeller om å ta vare på og elske hverandre.
Neste dag var Koko opptatt. Jeg følte meg ganske bortskjemt av all den gode hjelpen jeg hadde fått de siste dagene, og anså det som sunt for meg å prøve å ordne opp på egen hånd. Jeg forlot Sleeping Camel gjennom sikkerhetsslusen, gikk ut på de nærliggende gatene og fant en drosje på den brede, støvete hovedveien like ved. Det ble en fin tur opp til Hippodrome. Sjåføren var både hyggelig og pratsom. Og vel fremme på konsulatet kunne jeg plukke opp passet mitt med flunkende nytt Benin-visum. Mens sjåføren kjørte meg tilbake til hostellet betraktet jeg det litt nærmere. Det så primitivt og uformelt ut, nesten som en dårlig forfalsking. Printet på vanlig ark med en blekkskriver, klipt ut og limt inn i passet med en limstift.
Timene før avreise ble brukt på å finne overnattingssteder og se på transportalternativene mellom Burkina Faso og Benin. Jeg så ut til å kunne komme meg til Fada n’Gourma sørøst i Burkina Faso, før det derfra framsto vanskelig å finne offentlig transport. Jeg forberedte meg på å måtte improvisere underveis. Da klokka nærmet seg åtte på kvelden var Koko igjen på plass for å kjøre meg til bussen.
Sogoninko-terminalen hadde forandret seg fullstendig fra besøket vårt dagen før. Det var blitt en sann maurtue. Koko ringte reiseagenten, som kom og ledet ledet oss gjennom det øredøvende mylderet av mennesker, mørke og motordur fra digre, gamle busser. Vi ventet en halvtimes tid ved et lite skur i rolige omgivelser, før vi igjen ble geleidet gjennom kaoset og presentert for bussen som skulle ta meg til Ouagadougou. Den var både støvete og sliten, men langt fra den mest avskrekkende på terminalen. Jeg klemte Koko farvel, før jeg ble en del av klyngen som hadde presset seg sammen ved inngangen til bussen. Sjåføren kom ut og leste opp en rekke etternavn fra en liste. Nesten helt til slutt var det min tur, og jeg skrittet opp trappa og inn i bussen. Jeg kastet et blikk over skuldra, og så Koko følge med innenfra folkemengden. Jeg vinket og ropte en siste hilsen: “Itj å færra nålles, no da!”. Han flirte og vinket tilbake.
Bussen skumpet seg ut av stasjonsområdet og videre sørøst. Jeg hadde funnet meg til rette i et sete nest bakerst. Utenfor vinduet så man ingenting. Det var stummende mørkt i Mali.
Vi hadde kjørt i to timer da jeg følte at det begynte å bli brysomt å puste. Det luktet eksos. Jeg kjente ikke på noen reell engstelse, ettersom jeg ikke forventet noen luksusbuss her i Mali. Selv lokaltoget i Trøndelag oser tilsvarende av eksos, og litt karbonmonoksid har vel aldri skadet noen! Overbevisningen ble utfordret da kraftige frontlykter fra møtende trafikk lyste opp hele kabinen. Da så jeg hvor tett røyken faktisk lå. Tjukk som ei suppe, alt var fullstendig mørkegrått! I neste øyeblikk ble bussen helt balstyrig og ristet intenst! Folk våknet forskremte til samtidig som de hoppet opp og ned i setene sine. Bagasje veltet hit og dit. Etter hvert fikk den byksende røykmaskinen svingt til siden, og stanset helt opp i veikanten.
Jeg tittet ut gjennom det skitne vinduet, og kunne såvidt skimte sjåføren runde det fremre hjørnet av bussen og famle langs siden til han endte opp rett nedenfor vinduet mitt. Der var det en bred luke som han fikk revet opp. Den svære, svarte røyken som veltet ut slo ham nesten overende. Dette lovte neppe godt.
Passasjerene gikk ut av bussen én etter én, og jeg fulgte på. I sterk kontrast til den eksosfylte bussen var nattelufta frisk og klar. Sirissene gnisset, ellers var alt helt stille. Alle ville inspisere motoren, hvorfra røyken fortsatt veltet ut. Jeg myste videre gjennom mørket, ned langs veien vi var ment å fortsette på. Jeg kunne såvidt skimte konturene av en annen buss i veikanten. Den var fullstendig utbrent. Bare skjelettet sto igjen. Og det var da jeg forsto at strekningen jeg befant meg på var forbannet. Jeg var en idiot som ikke hadde skaffet meg en reisetalisman fra voodoomarkedet i Bamako.
Sjåføren og et par andre menn hadde løpt inn i skogholtet på andre siden av veien. Etter lyden å dømme drev de på og knekte kvister. Og jo, kort tid etterpå kom de alle bærende på lange greiner. Så stupte de inn i motorluka. Med nyplukket verktøy gøv de løs på motorproblemet. Jeg kunne ikke bli annet enn dypt fascinert.
Mine medpassasjerer framsto verken overrasket eller utålmodig over motorhavariet. De pratet rolig seg imellom, heiste på skuldrene og slo vitser. Flere hadde rigget seg til i grøftekanten med tepper og lagt seg til å sove. Jeg vandret hvileløst rundt bussen noen ganger før jeg innså at jeg like gjerne kunne følge deres eksempel. Med stridssekken som hodepute inntraff søvnen overraskende fort i veikanten. Da jeg våknet til en stund senere kunne jeg fornøyd konstatere nok en avkryssing på bøttelista: “Å sove i ei grøft i ødemarka av Mali”.
Det gikk to-tre timer. Det så ikke ut til at bussen lot seg reparere med kvist, så det var gledelig å se en annen buss dukke opp for å erstatte den gamle. Vi fikk raskt benket oss ombord og kunne fortsette ferden gjennom den malisiske natten. Med håp om en fundamentalt forminsket risiko for kullosforgiftning, rigget jeg meg til for litt søvn. Som jeg hadde håpt på tidligere, hadde evnen til å sove i bussetet blitt styrket med treningen. Jeg sov meg gjennom mesteparten av turen mot grensa til Burkina Faso.
Klokka viste fem på morningen når vi nådde grensebyen Doulaï Diassa, det hadde fortsatt ikke lysnet. Vi hadde allerede blitt skrevet ut av Mali og ventet på å bli stemplet inn i Burkina Faso. En av grensevaktene henvendte seg til meg og ba meg vente utenfor grensebygget. Vakthavende offiser hadde noen spørsmål til meg.
Sola rakk å titte fram før den tid. De andre passasjerene hadde blitt ferdigprosessert og gått ombord i bussen. Offiseren kom etter hvert ut, og tok meg med til en benk under de forvridde trærne. Han fremsto noe bister, den uniformerte mannen med distinksjonene. Han spurte om det vanlige. Om intensjoner og reisemål, hvor jeg skulle bo og hvordan jeg skulle reise. Jeg forklarte at jeg var på vei til Ouagadougou. At jeg skulle overnatte der, og begi meg til Benin dagen etter. Han ristet på hodet og pekte på visumet i passet mitt. “You go straight to Benin. No time. Transit visa!”
Jeg mente at mitt visum på tre dager burde være mer enn tilstrekkelig for den planlagte reiseruta mi. Jeg kunne ta TO overnattinger om jeg så ville, og at det var min rett. Men offiseren insisterte. Jeg hadde ikke riktig papir. No sleep till Benin. Jeg måtte dra direkte. Til slutt måtte jeg bare heise på skuldrene og si at, greit, jeg skulle prøve å dra så raskt som mulig. Offiseren nikket og ga passet mitt tilbake.
Jeg antok at de øvrige passasjerene var ganske irriterte da jeg bordet bussen som sistemann, etter det som føltes som en en helt unødvendig seanse med offiseren. Da vi kjørte ut av ingenmannsland og inn i Burkina Faso gjespet jeg og mumlet til meg selv: “Dæven, i kveld skal det bli godt med en skikkelig natts søvn i Ouagadougou.”
