Den kamerunske grenseoffiseren sukka tungt. Svetten glinsa i ei furet panne. Han vendte på papirene som fløt utover det brede skrivebordet. Foran han satt to utålmodige europeere, og de var brysomme å forholde seg til. En forbipasserende kollega tillot offiseren å lufte sin frustrasjon: Det var kommet melding fra sentrale hold om at grenseovergangen vurderes stengt for utlendinger. Med umiddelbar virkning.
Han kremta og stilte oss samme spørsmål enda en gang: “Så det dere sier er at dere ikke er en del av kolonnen?” Jeg og Ramses så på hverandre, og Ramses trakk pusten før han gjentok: “Det er bare oss to, sier jeg”. Offiseren tørka seg i panna med skjorteermet og bladde seg gjennom dokumentene til bilen: “Men dere er fra Sveits?” “Jeg er fra Sveits! Han er fra Norge!” Offiseren så forvirra ut. “Ikke Italia?”
Vi hadde vært på dette kontoret én gang allerede, og da hadde alt egentlig gått i orden. Det var riktignok et grundig og offensivt forhør det også, men etter gjentatt papirflytting og sendrektig utspørring ble vi til slutt stempla inn i landet og fri til å kjøre videre. Det var da vi spaserte tilbake til bilen at vi ble innhenta av en ung soldat. Offiseren hadde flere spørsmål. Vi ble geleida tilbake til grensestasjonen.
Det var forøvrig ingen spørsmål som ikke var blitt stilt allerede. Grensevakten hadde fullstendig hengt seg opp i hvor mange vi var, og om vi tilhørte et større reisefølge. Vi forsto etterhvert at han for et par timer siden hadde klarert en stor gruppe sveitsere og italienere, som kjørte i kolonne mot Tsjad. Videre virka han ikke veldig motivert for å gjøre tilsvarende jobb med etternølere, noe han ikke helt forsto hvorvidt vi var.
Men etter noen runder fikk vi på nytt tillatelse til å kjøre inn i landet. Det var dog ingen tvil om at offiseren hadde betenkeligheter med å slippe oss videre. Vi hasta mot bilen med lange skritt, for å komme oss på veien før han skifta mening igjen.
Vi var omsider underveis, men rakk ikke kjøre mange kilometerne før historien gjentok seg fra Sultans of Swing på vei inn i Nigeria. Begge to myste med smale øyne gjennom frontvinduet. Der framme venta ei veisperring med fem-seks bevæpna soldater.
Etter utallige kontrollpunkt gjennom hele Nigeria, hadde jeg lært drillen å kjenne og forholdt meg rolig og avslappa. Som forventa lente Ramses seg ut av vinduet: “How are you, gentlemen?”
Soldatene sto helt urørlige, uten å fortrekke en mine. Jeg la med en gang merke til bevæpninga, den framsto adskillig tyngre enn i Nigeria. Steinansiktene bare stirra på oss, inntil sjefsoffiseren kommanderte at bilen skulle gjennomsøkes. Grundig! Det tok betraktelig lengre tid enn det vi var vant med fra nabolandet. Og det ble gjennomført med det største alvor. Da vi endelig fikk forlate kontrollposten rulla Ramses med øynene: “Her var det sannelig annerledes enn i Nigeria!”
Vel, én ting hadde de felles med sine nigerianske kolleger. Her var det også en forventning om en eller annen gave. Vi hadde funnet igjen pakken med de siste få myrsigarettene fra Cotonou, og ga dem den.
Vi måtte forholde oss til flere gaver og kontrollposter på vei mot grensebyen Mamfe, og Ramses hadde rett. Dette var ikke som i Nigeria. Nigerianske kontrollposter var nesten alltid uhøytidelige. Det ble klovnet og vitset, et smil lå oftest på lur. Men her var stemninga alvorstynget, klam og bestemt. I tillegg var viljen til systematisk gjennomsøking av bilen større. Alt tok fryktelig lang tid. Jeg hadde et håp om å komme til Douala til kvelds, men dette lovet dårlig.
Vi var slitne og sultne da vi i firetida nådde Mamfe. Det var herfra jeg planla å busse til Douala. Byen var mye mindre enn jeg hadde forventa. Vi fant en underveldende buss-stasjon i krysset hvor jeg og Ramses skulle dra i hver vår retning. Den var i all hovedsak bare et lite og forsømt skur. Jeg hoppa ut og undersøkte nærmere, men det var naturligvis ingen ruteinfo å spore der. Jeg henvendte meg til en forbipasserende kvinne. Hun mente jeg var for sent ute, bussene mot Douala drar adskillig tidligere på dagen.
Jeg var skuffa, og også en anelse irritert siden vi ikke hadde spist på flerfoldige timer. Jeg tok fram mobiltelefonen for å se om det fantes overnattingsmuligheter i Mamfe. Afrika-appen hadde tilsynelatende ingen gode forslag. Jeg ville bli nødt til å bruke svindyr datatrafikk for å søke videre, men her var det naturligvis ikke mobilnett å oppdrive. Forbanna drit.
Ramses betrakta det hele fra bilen. Sannsynligvis med like lavt blodsukker som meg. Etterhvert ropte han ut vinduet: “Faen mann. Bli med til Bamenda, da vel! Det er jo bare et par timer herfra. Du kan da dra til Douala derfra?” Jeg grynta motvillig. Men en kombinasjon av tafatthet, sult, seperasjonsvegring og resignasjon gjorde at jeg like etter befant meg i passasjersetet igjen.
Veien ble svingete etterhvert som vi tok oss opp og inn i det kamerunske høylandet. Over frodige åser og fjell sank sola sakte ned. Det samme gjorde stemninga i bilen, takt i takt med de rumlende magene. Langs veien lå det ingen veikro. Ikke et eneste peppersuppe-skur. Bare sporadiske veisperringer med andektige og tungt bevæpnede soldater. Etter tre timer kjørte vi inn i Bamenda. Den lille fjellbyen lå innhyllet i mørke.
Kaos regjerte i gatene inn gjennom byen. Det var en maurtue av motorsykler og mennesker som hasta til og fra. Biler og busser blokkerte ferdselen rett som det var, og vi var omringa av oppjagede borgere. I den lunefulle trafikken ble vi stadig stående fastlåst. En ungdom dundra to håndflater i bilpanseret vårt idet han løp forbi. Folk framsto uvanlig agiterte. Vi brukte en time på å snegle oss gjennom det brokete rabalderet. Da vi omsider fant fram til Jeps Hotel kunne vi puste letta ut. “Det der var faktisk ganske intenst”, måtte Ramses medgi mens vi parkerte i hotellets innelukka bakgård.
En eldre, hyggelig portner tok imot oss og viste oss inn i resepsjonen. Vi flytta inn så fort vi kunne, for nå var det essensielt å få i seg noe middag. Vi marsjerte resolutt mot utgangen, men portneren tok et skritt fram for å stoppe oss. “Dere kan ikke gå ut”, protesterte han. Magen min rykka til, og sendte sporenstreks signaler til hjernen om at jeg i tillegg til overraska burde bli sint.
“Hva snakker du om? Vi må jo ha mat!” jamra jeg. Han forklarte at vi ikke kunne forlate hotellet nå etter at portforbudet hadde trådt i kraft klokka ni. Ramses snøfta mistroisk: “Portforbud! Og hva om vi går ut likevel?” Portneren heiste på skuldrene.
Vi trampa gjennom utgangsdøra. Kontrasten mellom gatene for litt siden og nå var total. Den intense folkemengden, larmen og støyen. Alt var borte. Gatene var fullstendig folketomme.
Det framsto uvirkelig, nesten som en westernfilm. Men kulissene var umiskjennelig afrikanske. I stedet for de karakteristiske rullende buskene, var det plastposer som dansa i vinden gjennom de tomme gatene. Lydsporet til Ennio Morricone var erstatta av hundeglam fra langt i det fjerne. Alt var bekmørkt.
Vi kjente på et umiddelbart ubehag. Dette føltes ikke riktig. Vi så spørrende på hverandre, før vi i neste øyeblikk brøt ut i nervøs latter. Vi kvitterte med et høylytt “NOPE!” i kor, snudde på hælen og strenet tilbake til hotellet. Portneren ventet på oss i døråpningen, og slapp oss atter inn i lobbyens trygge favn.
Det falt seg naturlig å spørre nettopp portneren om bakgrunnen for portforbudet. Han så på oss med et blikk som indikerte dyp forundring over at vi ikke visste bedre. “Hvorfor?” gjentok han.
“Anglophone problem.”
Det utspilte seg altså en konflikt i området. Det kunne forklare den ualminnelig stressa stemninga som regjerte inn gjennom byen. Det var jo like før pålegget om å holde seg innendørs trådte i kraft. Portforbud er et dramatisk tiltak, så konfliktnivået måtte være betydelig.
Vi var for sultne til å spørre mer om det anglofone problemet der og da. Fantes det ingen restaurant på hotellet? “Jo”, svarte portneren, men den hadde også stengt klokka ni, selvfølgelig i sammenheng med portforbudet.
Ramses foreslo at vi fikk lage oss noe selv. Vi hadde jo fortsatt to store pakker med “Hungry Man Size Noodles” fra Spar i Calabar liggende i bilen. Og i bilens utstyrsarsenal fantes det naturligvis et fullt fungerende campingkjøkken.
Vi rigga oss til for vårt eget “tailgate party” ute på parkeringsplassen. Bakluka ble åpna og vi monterte den portable koketoppen på et lite klappbord. I den forsømte proviantposen fant vi nudler, litt hermetiske grønnsaker og til vår store glede en sylinder med Pringles. Den fikk stagge de verste bygene av sultindusert murring mens vi kokkelerte.
Litt etter litt begynte maten å bli klar. Jeg sto og skylte campingbestikket da jeg hørte Ramses juble. Han hadde vært en tur innom hotellet, og nå holdt han to store flasker med øl triumferende over hodet. Han var kommet i snakk med en selverklært businessman inne i resepsjonen, som av en eller annen grunn insisterte på å spandere øl på oss. Selv skulle han ikke være med og drikke, men fikk overtalt den noe motvillige portneren til å hente to flasker fra kjøkkenet som han betalte, før han forsvant.
Ølen var riktignok varm, men totalpakken ble ikke særlig forringa av den grunn. Det var uansett lite gastronomisk finesse over måltidet vårt. Men der på parkeringsplassen, i hver vår campingstol, nuddel-slurpende i den småkjølige og stille høylandsnatta, ble det utvilsomt en trivelig og høyverdig avskjedsmiddag. Nå ble vi uunngåelig nødt til å skille lag, etter en serie av utsettelser og utskeielser. Ramses skulle nordover og utforske mer av Kamerun. Jeg måtte sørover for å gjenoppta Krisereiseruta.
Det var litt av en reise vi kunne oppsummere, etter at vi stifta dette litt uventa vennskapet i Cotonou. Med et lydspor av latter og åttitallshits hadde tilværelsen vår vært en konstant strøm av absurditeter: Ei visumnøtt i Cotonou. Nigeriansk trafikk og veisperring etter veisperring. Forvirring og fliring. Et magisk apereservat. En og annen øl. Og til slutt kunne vi nå legge konflikter og portforbud til blant opplevelsene. Anglophone problem altså? Det der burde jeg lese meg opp på snarest. Siden vi mangla internett måtte det vente.
Apropos anglofone problemer: Allerede fra morgendagen var det nok slutt på å snakke engelsk for meg. Nigeria og denne delen av Kamerun hadde vært et kjærkomment avbrekk fra det frankofone, men nå var det på han igjen med kråkemål og knot. Ramses var heldig som beherska begge språk, og underveis hadde det vært svært behagelig å overlate det meste av snakkinga til han. Det var glimrende å reise i tospann. Men framover måtte pipa få en annen lyd. Krisereisens sanne natur lå nok i å sitte på en eller annen sliten buss i ensom majestet, helt uforstående. Det var vemodig å skilles, men også kjærkomment å atter være sin egen lykkes smed. Jeg hadde sluppet billig unna alt for lenge nå.
Vi tømte ølflaskene, pakka ned kjøkkenet og var klar for å ta kveld. “Er dette adjø, da?” spurte jeg, litt ubehjelpelig. Ramses vifta meg vekk: “Vi snakkes nok i morgen tidlig. Vi tar det da!”
På det spartanske rommet justerte jeg bagasjen for ferden videre med kollektivtransport. Så pussa jeg tennene på det enkle baderommet, mysende gjennom det lille baderomsvinduet ut i mørket. Bamenda var et merkelig og litt foruroligende sted. Det var nok greit å komme seg herfra raskest mulig i morgen tidlig. Jeg titta ned i toalettskåla. Der fløt en sammenknytt kondom.
Allerede i sekstida på morgenen sto jeg i lobbyen og sjekka ut av Jeps Hotell. Ramses var ikke å se. Han lå nok i dyp søvn, avreisen var vel adskillig tidligere enn han hadde sett for seg. Dermed ble det aldri noe omstendelig farvel. Jaja, vi var nok neppe gode på slikt uansett. Jeg foretrakk å sende melding så snart jeg fikk nett framfor å dundre på døra for å få til en dramatisk avskjedsscene.
Jeg tok sekken og beina fatt, og vandra ut i gatene. Der registrerte jeg et par andre morgenfugler som også var i gang med dagens gjøremål. Portforbudet var sannsynligvis opphevet.
Det var enkelt å finne fram til Vatican Bus Station, terminalen lå fem-seks kvartaler unna hotellet. Her tok jeg den endelige avgjørelsen om å droppe Douala, og heller dra direkte til Yaounde. En mørkeblå Vatican-buss hadde snarlig avgang dit, og den ble rett og slett for fristende. Det ville uansett bli en åpenbar omvei om jeg skulle tvinge inn den togreisen fra Douala.
Jeg kjøpte billett, og rakk å løpe innom en liten kiosk for frokost og reiseproviant i form av kjeks og trekantposer med vann. En ung assistent tok imot sekken min og stua den inn i lasterommet. Han viste meg til mitt tildelte sete nesten bakerst, før han selv tok plass helt fremst. Mine medpassasjerer kakla oppspilt til hverandre og jeg smilte gjenkjennende til omgivelsene. Jeg var tilbake i bussen. Tilbake i sildestimen.
Motoren starta med et brøl. Jeg trakk pusten, men vi kjørte ikke. I stedet kom en prest sprettende inn. Kledd i svart og rosa kjortel satte han sjøbein helt fremst i bussen. Og så var gudstjenesten i gang.
Prekenen fikk utmerket respons fra menigheten denne dagen, med sporadisk applaus og regelmessige “amen”. Etterpå gikk han ned gjennom midtgangen, velsignet passasjerene, delte ut små flyers og tok imot kollekt. Halvveis bak i bussen var han i ferd med å snu da han plutselig fikk øye på meg. Han lyste om mulig opp enda mer. Han byksa bak i bussen og tok seg god tid til å håndhilse på den ferske, hvite kirkegjengeren. Så hoppa han endelig ut og vinka farvel med store, kjortelflagrende bevegelser. Bussen kunne humpe ut av stasjonen og med det var den rullende menigheten underveis. Passasjerene satte i å synge salmer av full hals.
Jeg ble ettertenksom i setet mitt. Hvor krevende ville det egentlig bli å gjeninnføre bussreisevanene nå, etter ei uke i en behagelig bil? Bakgrunnsmusikken var en solid nedtur, det var i hvert fall sikkert. Og hvordan var det i det hele tatt mulig å bruke så lang tid på å komme seg ut av Bamenda? To timer på å tilbakelegge bare tre lusne mil? Jeg stirra tomt ut i lufta mens salmesangen ljoma.
Heldigvis tok det seg opp, bussen fikk fart og høysangen løyet etterhvert. Jeg kunne omsider kjenne på at jeg var underveis. Slappe av, lene meg tilbake i setet og lukke øynene.
Bussen gjorde noen brutale byks, svingte ut i grøftekanten og stoppa helt opp. Dette var en manøver jeg også dro kjensel på. Dette – var umiskjennelig et motorhavari.
Det var i ferd med å bli en demonstrativ statistikk. Det var min sjette langdistansebuss i Afrika, den tredje som brøt sammen. Dette var min drill, og den kjente jeg godt. Alle passasjerer ble kommandert ut, og vi fant våre respektive plasser i gresset et stykke opp i åssida. Nå var det antageligvis bare å sitte der og vente på at noen kom kjørende med en ny Jesus-buss fra Bamenda.
Mens jeg satt der og motvillig smurte meg med tålmodighet, sansa jeg en sakte glidende bevegelse i sidesynet. Det hadde dukka opp en minibuss, trillende lydløst og avventende forbi oss i veikanten. Ut av vinduet hang en ung Lucifer. Han beskua det småtriste tablået av ventende passasjerer i åssida. Den havarerte menigheten. Med et fandenivoldsk glis vinka han oss mot seg og lokka “Yaounde, Yaounde…”
Humrende rakk jeg ei hand i været: “One moment…” Jeg sprang bort til den unge bagasjeassistenten og bad om å få hente ut sekken min. Han flakka med blikket, forklarte at en ny buss var på vei og at han ikke kunne refundere billetten min. Men det gjorde fint lite for meg. Jeg ville bare komme meg videre med en eneste gang. Vi klarte å lirke ut sekken, og jeg småsprang ned til den ventende minibussen. Lucifer hoppa ut, festa sekken på taket, og jeg ålte meg inn og ned i et loslitt sete. Bilen akselererte, og Lucifer hveste farvel til de rettroende med et tørt “Ca va!”
Det skulle ta sju timer med sekulær minibuss før vi kom fram til hovedstaden. En reise uten de helt store begivenhetene. Sett bort fra at jeg faktisk befant meg i Kamerun av alle steder, et land jeg fikk et slags forhold til allerede som tolv-trettenåring. Jeg har aldri vært særlig fotballinteressert, men husker godt hvordan Kamerun ble den store overraskelsen i fotball-VM 1990. Laget kom seg helt til sluttspillet og ble litt av en publikumsfavoritt. Det brøt vel med den stereotype oppfatninga vi hadde hatt av Afrika gjennom åttitallet. Kamerun hadde tydeligvis ting på stell. Kanskje var det derfor jeg var så uforberedt på problemene vi ramla over i Bamenda?
Med ankomst Yaounde var jeg tilbake på den planlagte ruta jeg hadde kokt opp i Rio. Det var aldri doktrine at denne ruta skulle følges slavisk. Men det har sine fordeler å være forberedt, og her i Yaounde visste jeg hvor jeg skulle bo. Hotel Intourist hadde grei pris, tilsynelatende grei plassering og standard. Jeg hadde markert stedet på mobilkartet, og inn gjennom byen fulgte jeg nøye med på skjermen mens den blå prikken nærma seg den gule stjerna.
En bensinstasjon i rundkjøringa Rondo Nlongkak ble stoppestedet. Jeg betalte Lucifer det han forlangte, og bussen forsvant i sky av svovel. Jeg sto tilbake på et sted hvor det yra av liv. Fra utallige gatekjøkken spredte det seg en søtlig duft av den grilla bananvarianten plantain. Jeg vurderte å spasere til hotellet, men det hadde blitt kveld og mørkt. Siden jeg ikke kjente nabolaget fant jeg det tryggest å hoppe inn i en av de mange gule drosjene, som kom i bølger gjennom den travle rundkjøringa.
Vel fremme på Hotel Intourist var de frankofone utfordringene i gang. Jenta bak resepsjonsdisken kunne ikke et eneste ord på engelsk. Vi kom imidlertid til enighet litt etter litt, og jeg fikk følelsen av å lykkes med innlosjering for to netter. Klokka var blitt ni da jeg befant meg på et helt kurant rom med mobiltelefonen i handa og plotta inn wifi-passordet.
Plingene nærmest spiste hverandre da den stakkars telefonen endelig fikk koble seg på, etter to-tre dager offline. Det hørtes voldsomt og presserende ut, men var for det meste uviktig mas fra sosiale medier som automatisk får panikk når man ikke er innom daglig. Telefonen var helt ny, kjøpt i Cotonou bare noen dager tidligere. Den hadde noen forhåndsinnstillinger som jeg ikke hadde rørt, som nyhetsvarsler fra mer eller mindre aktuelle kilder. Inniblant alt fjaset var det én sak som fatta min interesse, og som tilsa at algoritmene fungerte i forhold til posisjonering. Det var BBC, med siste nytt fra Kamerun. Det hadde vært en dramatisk kidnappingssituasjon nordøst i landet.
I Bamenda-regionen.
Jeg skumma gjennom artikkelen, og slo meg til ro med at Ramses neppe kunne være involvert. Så skrev jeg til han på Whatsapp, hvor jeg først beklaga at jeg måtte dra uten å ta farvel. Videre ville jeg takke for det sykt gode selskapet, og at jeg fikk skyss gjennom hele fordømte Nigeria og vel så det. Til slutt la jeg ved et skjermbilde av artikkelen, og ba ham innstendig om å være ekstra varsom om han hadde tenkt å bli værende i kidnappingsdistriktet.
På nattbordet lå det en meny for hotellrestauranten. Jeg beslutta å vandre ned i resepsjonen og bryne meg på en bestilling.
Da jeg kom tilbake på rommet venta en talemelding fra Ramses på telefonen. Det var først da jeg spilte av den at jeg klarte å legge sammen to og to. Deretter fulgte et aldri så lite grøss.
Det var den sveitsisk-italienske kolonnen som hadde passert grensa like før oss som var kidnappa! De hadde heldigvis blitt frigjort av kamerunske sikkerhetsstyrker kort tid etter. Men jeg tenkte mitt: Om grensevaktene mellom Nigeria og Kamerun hadde vært mer effektive, ville det ha vært meg og Ramses som fikk smake på frihetsberøvelsen? Vi sendte noen flere meldinger til og fra. Ramses sa han ville revurdere ringveien, og vi ble enig om å holde kontakten i dagene framover.
Jøss! Anglophone problem! En krise vi fullstendig uvitende kjørte rett inn i. Hvordan var det mulig? Hvor uforsiktig kunne man være? Drev jeg ikke grundig nok research for å kartlegge sikkerheten i landene jeg skulle reise gjennom?
Vel, det viste seg at dette var en relativt ukjent krise, enn så lenge. I starten av 2018 var alt så nytt at internasjonale medier ikke hadde klart å fange opp saken i særlig grad. Jeg forsøkte å få en oversikt, men konflikten framsto dyp og sammensatt. Som så mange andre stridigheter på det afrikanske kontinentet var også denne en arv etter kolonitida.
Historien om det moderne Kamerun starter med Tysklands kolonisering av territoriet i 1884. Da hadde det riktignok bodd forskjellige stammer her i uminnelige tider, men det var nå at de formelle grensene ble tegna opp. Som følge av Tysklands tap i første verdenskrig, ble kolonien delt mellom Storbritannia og Frankrike. Frankrike overtok mesteparten av landområdet, mens britene administrerte sin femtedel som en del av Nigeria.
I 1960 ble Kamerun selvstendig. I det britiske mandatområdet ble det året etter avholdt en folkeavstemning om deres område skulle tilhøre Nigeria eller Kamerun. Valget falt på Kamerun. Siden da og helt fram til nå, har landet blitt styrt av det samme partiet og kun hatt to presidenter. Med sine nære politiske og økonomiske forbindelser til Frankrike og vesten, har Kamerun vært ansett som en av de mer stabile nasjonene i regionen.
Under det frankofone og autoritære styret ble imidlertid den engelskspråklige minoriteten stadig mer marginalisert. Omlag et halvt år før vår ankomst ble fredelige protester slått urimelig hardt ned på av styresmaktene. Det ga vann på mølla til en tidligere nøktern separatistbevegelse, som siden nittitallet hadde ønska løsrivelse fra Kamerun. De anså folkeavstemminga i 1961 som ulovlig, og ville ha et tredje alternativ som innebar å danne et eget land: Ambazonia.
Derfra gikk det fra vondt til verre. Sammenstøt mellom regjeringsstyrker og separatister. Blokkering av internett. Portforbud etter mørkets frambrudd. Geriljakrig.
Jeg fikk flytta fokus da middagen ble levert på døra, en seig pepperbiff med vassen pommes frites . Etter måltidet kunne jeg for alvor ta i bruk det stabile nettet, og avtale en videokonferanse med Sofie.
Det var fint å ses igjen, det hadde blitt noen dager siden sist. Jeg fikk høre siste nytt fra Norge, og kunne selv berette om reisen gjennom Nigeria. Videre om hvordan vi i trygge Kamerun plutselig befant oss i et konfliktområde, og såvidt unnslapp kidnapping. Men aller mest sutre over at jeg måtte snakke fransk igjen.
Midt i samtalen banka det på døra. Det var resepsjonisten som hadde noen spørsmål rundt morgendagens frokost. Da jeg returnerte til pcen var det nesten tilløp til kjeft fra Sofie, som hadde fulgt dialogen fra andre sida av pc-skjermen. Hva i alle dager var det jeg sutra over? Jeg snakka da fransk som bare f?! Petit déjeuner! Fromage! Oeuf og neuf og Merci Beaucoup!
På rommet mitt neste morgen kunne jeg innta den spesialtilpassa frokosten på slaget ni. Som bestilt. Mett og fornøyd med at hotellet lagde bedre frokost enn middag, hadde jeg fine forutsetninger for å starte på dagens hovedoppgave. Ut i hovedstaden for å søke visum til Krisereisens neste nasjon.
Gabon er med sin lille befolkning, naturressurser og internasjonale støtte ansett som et av de mer utviklede landene i Afrika. Min neste destinasjon, og jeg hadde forberedt meg godt for visumsøknaden. Jeg hadde funnet fram til landets ambassade på kartet, og ved hjelp av nettfora klargjort alle nødvendige dokumenter. Jeg trengte bare et par utskrifter, ellers var jeg kampklar i den hvite ambassadeskjorta mi.
Etter en småforvirrende runde innom sentrum, en drosjetur og en vellykka printe-seanse på internettkafeen Cyberlink, gikk jeg til fots mot ambassadedistriktet. Temperaturene i Yaounde er ikke så voldsomme som en by så tett på ekvator skulle tilsi. Dette skyldes i stor grad av at byen ligger på et platå 700 meter over havet. Hvitskjorta ble dermed ikke fullstendig nedsvetta, der jeg vandra gjennom gatene. Den ble imidlertid gjenstand for komplimenter fra en kul fyr, som plutselig kom gående opp på sida av meg. Han mente rett og slett at jeg så dritbra ut. Dette gjorde meg selvsagt både usikker, forlegen og mistenksom. Men fyren hadde tilsynelatende ingen videre intensjoner, og jeg ble bare ønska god dag videre med en tommel opp og et smil.
Oppe i ei åsside fant jeg fram til den gabonske ambassaden. En sikkerhetsvakt slapp meg gjennom porten og inn i et bygg som var stort, tomt, mørkt og stille. Etter å ha famla rundt ei stund, gikk jeg meg på en sekretær som satt foran en pc. Jeg ga henne passet og søknadspapirene. “Så raskt som mulig”, prøvde jeg meg forsiktig, da hun spurte om hvor kjapt jeg trengte visumet. Hun sukka, reiste seg og tok meg med inn på et siderom. Her tok hun bilde av meg med et overdådig teknisk og obskurt apparat. Deretter ble jeg plassert på en stol og bedt om å vente, mens hun forsvant med søknadspapirer og pass. Tjue minutter senere var hun tilbake. Passet inneholdt et rykende ferskt visum til Gabon! Det var nesten ikke til å tro. Visum på en halvtime! Det var utvilsomt ny rekord!
Motivert av visumgevinsten brukte jeg et par ekstra timer på å tråkke rundt i ambassadedistriktet. Det kunne jo være at det fantes flere effektive ambassader her, for landene litt lenger fram i Krisereiseløypa. Men letinga ga ingen resultater, og jeg var jo egentlig godt fornøyd med dagens fangst. Jeg gikk hjemover i tilfreds visshet om jeg kunne dra videre allerede neste dag.
TIlbake på hotellet tikka det inn melding fra Ramses. Han hadde naturligvis kjørt Bamenda-ringveien. Styrt klar av kidnappere. Hatt det helt fantastisk. Han hadde også prøvd å tøye portforbudstrikken i Bamenda, men ble umiddelbart henta av politiet og kjørt hjem til herberget. Der har du type…
Videre hadde han snakka med den tyske motorsyklisten vi møtte utenfor den nigerianske ambassaden i Cotonou. Han kunne melde at grenseovergangen Ekok – Mamfe nå var blitt stengt. Den kamerunske regjeringa kunne rett og slett ikke garantere for sikkerheten til reisende lenger, og hadde dermed beslutta at det var best å begrense tilgangen til distriktet. Det virka som om konfliktnivået ble verre for hver dag som gikk.
Selv kunne jeg anbefale Gabons ambassade i Yaounde, og fortelle at jeg allerede var på vei dit.
Jeg brukte noen timer på å tråle nettet etter informasjon om busser fra Yaounde til Gabon, men det var umulig å finne et entydig svar. Jeg fikk prøve lykken med å rådføre meg med taxisjåførene neste dag. Mitt opphold i Yaounde ble runda av med et middagsmåltid på indisk restaurant.
Morgenen etter kom jeg i snakk med en velkledd herremann i resepsjonen. Han spurte om bakgrunnen for besøket mitt, og jeg fortalte litt om Krisereise, flyforbud og at jeg nå reiste videre til Gabon. Mannen ble engasjert, og tilbød seg å kjøre meg til busstasjonen. “Jeg skal uansett i den retningen”, insisterte han da jeg dro litt på det. Vi satte oss inn i en splitter ny SUV, som lukta lær og nystøpt plast. I det vi kjørte sørover gjennom Yaounde ble det klart at mannen var eieren av hotellet.
Jeg ble sluppet av på en bussterminal som het Buca Voyages. Det var ikke den jeg hadde sett meg ut. Men hotellsjefen hadde peiling, jeg fant øyeblikkelig en buss som gikk til Kye Ossi. Det var byen som lå rett på grensa til Gabon. Jeg fikk komme meg dit og improvisere derfra.
Den første bussen var imidlertid utsolgt, så jeg ble nødt til å vente på den neste som gikk to timer senere. Jeg fikk kjøpt meg vann og proviant, og inntok venteposisjon på en brun trebenk inne på stasjonsområdet.
Etter ei lita stund dukka det opp en mann med en rullende bokhylle. Han singla meg ut med en gang, og med stor iver forsøkte han å selge meg lesestoff fra hyllene sine. Jeg kasta et blikk på utvalget, og registrerte at samtlige bøker var på fransk. Å bestille frokost på fransk var saktens mulig, men ei bok ble utvilsomt for ambisiøst for meg. Jeg beklaga og sa jeg bare snakka engelsk. Men selgeren visste råd og fiska fram ei lita bok med tittelen “Je me débrouille en anglais”. “Jeg klarer meg på engelsk”. Ei fransk lærebok i engelsk! Jeg måtte leende gi etter og sporenstreks kjøpe boka.
Med tid og stunder ble det tid for avreise og vi forlot Yaounde. Det var nylagt asfalt på de brede veiene, og vi fikk umiddelbart god fart gjennom et vilt og variert landskap. Kamerun blir gjerne omtalt som et Afrika i miniatyr, på grunn av det store spennet i klima, terreng og vegetasjon. Jeg drista meg til å tro på at dette ville forbli en fin og effektiv strekning.
En medpassasjer spilte musikk fra mobiltelefonen sin. Lyden var høy og tynn, og den samme irriterende poplåten ble spilt om og om igjen, i en konstant loop. Men melodien var catchy og stemmen karakteristisk. Teksten var tospråklig. Hoveddelen var på fransk, og strofen jeg antok var låttittelen gikk igjen i refrenget: “Jusqu’á la gare”. En mindre del var på messende engelsk: “Go down, go down down, go down.”
Det var først senere jeg fant ut at sangen handler om å gifte seg, og forbli gift hele veien til endestasjonen. Men der og da skjønte jeg ikke det. Det handla om å dra til togstasjonen! La gare! Der togene var! Det kunne jeg identifisere meg med. Jeg var fortsatt sur for at togturen fra Douala glapp.
“Jusqu’á la gare” holdt meg som gissel i flere sammenhengende timer. Etterhvert utvikla jeg Stockholmssyndrom og fikk sansen for låta. Med salmesangen friskt i minne var det åpenbart at det alltids kunne vært verre.
Selv etter at medpassasjeren endelig skrudde av låta fortsatte den å kverne i hodet. Jeg begynte å få merkelige tanker og innfall. Rare fantasier om å spille inn en egen versjon. “Et si je te donne ma main, c’est jusqu’à la gare.”
Jeg måtte selvmedisinere meg med flere doser brutal death metal rett i øret. Hvis ikke kom jeg til å miste vettet i løpet av de sju timene det tok bussen å kjøre fra Yaounde til Kye Ossi. Reisen tok en del lengre tid enn jeg hadde håpa. Med såpass sen ankomst var det nok best å utsette grensekryssinga til morgendagen. Jeg hadde uansett forberedt en stjerne på mobilkartet i tilfelle jeg skulle behøve overnatting.
Saratel hotell lå midt inne i den lille byen, men bussen hadde endestopp et godt stykke utenfor. Heldigvis fant jeg en velvillig drosjesjåfør som kunne engelsk. Han var snakkesalig og hyggelig, og da jeg spurte om grensa foreslo han en avtale. Han kunne hente meg på hotellet klokka ni neste dag, og ta meg dit.
Det kritthvite hotellet var flunkende nytt, og var både velstelt og behagelig. Restauranten serverte en velsmakende middag, og jeg unna meg et par flasker Castel øl før jeg avslutta dagen på rommet, blaende i den nykjøpte læreboka. Kanskje ville underbevisstheten lære seg et par nye franske strofer i løpet av natta.
Morgenen etter var fredag. Dato sjette april. Jeg befant meg i Kye Ossi i Kamerun. Siden jeg kan bli håpløst opphengt i symbolikk, var både tid og sted av en viss betydning.
Denne dagen var det nøyaktig hundre dager til jeg skulle være hjemme i Trondheim. Det store Krisereiseåret var på god vei inn i sin siste fase. Og her i Kamerun hadde jeg nettopp passert samme lengdegrad som Trondheim befinner seg på: 10.395°. I praksis betød vel det at jeg hadde klart å reise jorda rundt uten å fly?
Vel, jeg innså at jeg sannsynligvis var nødt til å komme meg helt hjem før jeg kunne kalle meg en vellykka cirkumnavigatør. Det var fortsatt lang vei hjem. Jeg trengte definitivt de hundre dagene.
I de store reiselinjene representerte Kamerun en dreining. Etter å ha reist østover hele veien fra Senegal, gikk ferden videre i retning sør. Fra det punktet jeg befant meg nå skulle jeg tegne en gigantisk U på kartet. Det sørlige Afrika befant seg bunnen av U’en. Det var ei rute jeg fikk følge enten jeg ville eller ikke. Nå var det både for seint og teit å snu, og bokstavens innmat utelukka snarveier. Her lå en rekke land det av sikkerhetsmessige årsaker ikke var aktuelt å reise gjennom : Tsjad, Den Sentralafrikanske Republikk og Den Demokratiske Republikken Kongo.
Det var med andre ord ingenting å vente med. Gabon calling! Til min glede møtte jeg drosjesjåføren på parkeringsplassen. Fra mine tidligere erfaringer var det ikke noen automatikk i at taxiavtaler ble overholdt, så jeg smilte bredt da han kom og håndhilste.
Det var ikke lange turen til den Kamerunske grensestasjonen. Den lille, hvite bua så faktisk riktig så pittoresk ut. Omsluttaav jungel lå den midt i den nykonstruerte veien. En lang soldat bøyde seg ut. Jeg gikk ut av drosjen og ga ham passet mitt. Av ren automatikk beklaga jeg på forskudd for at jeg ikke snakka fransk: “Je ne parle pas francais.” Han så misfornøyd på meg, og svarte bryskt på engelsk: “Hvorfor snakker du fransk til meg? Jeg kan da vel utmerket godt engelsk!” Så stempla han passet mitt, og jeg var ute av Kamerun.
Drosjesjåføren fikk lov til å skysse meg gjennom ingenmannsland, men da vi nådde de gabonske grensesperringene måtte jeg si adjø. Jeg entra Krisereisens trettiåttende nasjon til fots.
Jeg hadde ingen anelse om hva som venta meg her. Minst av alt om det fantes noen form for transport videre. Men jeg var langt fra bekymra. Jeg hadde jo lært et og annet om Afrika i løpet av ferden. Transportutfordringer løser seg gjerne fortløpende. Den Store Krisereisen skulle neppe ende her. Det kunne den ikke. Om hundre dager skulle jeg trille inn på Lademoen togstasjon i Trondheim.
Ja! Jeg var definitivt på vei. Til stasjonen!
Jusqu’à la Gare!
