Burkina Fasos nest største by heter Bobo-Dioulasso, og ligger ca tre timer øst for grensa til Mali. Den har nesten en million innbyggere, og er viktig for landet både økonomisk og kulturelt. Byens kanskje mest enestående attraksjon er den spektakulære Grande Mosquée de Bobo-Dioulasso, en to hundre år gammel moske bygd av leire. Men den visste jeg fint lite om der jeg satt på den store sekken min, på en bussterminal midt inne i byen, forvirra og rådløs.
Bussen som hadde tatt oss videre etter havariet i Mali, hadde kjørt i om lag åtte timer da den stoppet på denne lille bussterminalen i Bobo-Dioulasso. Alle passasjerene ble kommandert ut, og vi måtte hente fram alt av bagasje. Det var tydeligvis ingen intensjon om å kjøre videre til hovedstaden Ouagadougou. Var det på grunn av forsinkelsen at denne bussen ble avviklet? Å finne forklaringer blant mine medpassasjerer var krevende. De snakket dårlig engelsk og jeg enda dårligere fransk. Svarene var utydelige og motstridende. Noen mente en ny buss var på vei. Like fullt forlot de aller fleste passasjerene terminalen kort tid etter ankomst. Hva var det de visste som jeg ikke gjorde? Til slutt ga jeg opp, og satte meg på sekken min. Jeg åpnet en trekantpose friskt vann, og bestemte meg for å vente og se.
Under andre omstendigheter hadde jeg sikkert tatt en pust i bakken her. Kommet meg til hektene, slappet av og blitt bedre kjent med både byen og bussene herfra. Ferden mot Ouagadougou kunne alltids gjenopptas dagen etter. Men grenseoffiserens strenge formaninger tidligere denne morgenen hadde gått litt inn på meg. Kanskje hadde han rett, kanskje hadde jeg ikke tid til noe som helst. Kanskje var det sånn at transittvisumet med tre dagers gyldighet begynte å løpe med en gang jeg fikk det utstedt i Bamako. Ikke fra jeg entret landet, som jeg var vant til fra tidligere. I så fall hadde jeg det travelt. Da måtte jeg være ute av landet i løpet av morgendagen. Akk, da hadde jeg absolutt ingen tid å miste om jeg ikke ville ende opp med ugyldige reisedokumenter. Med tidligere erfaringer fra Pakistan, hvor jeg faktisk måtte reise rundt med utgått visum, visste jeg at det var langt i fra en ønskelig situasjon. Du gir ikke et potensielt gjennomkorrupt politi en så åpenlys unnskyldning for å herse med deg.
Lærdommen måtte være at transittvisum aldri er verdt det. Jeg lovte meg selv å ikke gjøre samme tabbe igjen på de kommende visumsøknadene. For det kom til å bli mange fler av dem før jeg kunne hekte meg på den opprinnelige reiseruta ut av Sør-Afrika. Det var et hårete mål jeg hadde satt meg. Jeg skulle prøve å komme ajour med denne ruta i løpet av én måned. Da var det nødvendig å krysse noen nasjoner i hui og hast. Men problemer og forsinkelser kan oppstå på veien. Da passer det svært dårlig at visumet plutselig utløper og man befinner seg ulovlig i landet.
Jeg hadde sittet og sementert et transitt-stress i en liten halvtime da jeg fikk selskap av en smårund, trivelig kar. Han var kledd som en forretningsmann og luktet deodorant. Han snakket ganske godt engelsk og spurte hva jeg gjorde her i byen. Jeg fortalte om mine pan-afrikanske ambisjoner og at jeg for tida var litt i beita for busser til Ouagadougou. Han visste råd. Jeg måtte ta en helt ny buss, men ikke fra der jeg satt nå. “STAF” sa han. “STAF?” Han nikket iherdig og signaliserte at jeg skulle slå følge med han litt lenger ned i gata. Vi gikk femti meter, og kom fram til en helt annen terminal. Der sto det parkert flere busser, de var hvite og kantete, og på langsidene sto det skrevet STAF i blått og rødt. Dette fremsto atskillig mer lovende. Mannen tok meg med til en funksjonær som solgte meg en ny billett til Ouagadougou. Problemet var at denne bussen ikke gikk før om tre timer. Dette harmonerte dårlig med transitt-tvangstankene mine, men desto bedre med den rumlende magen. Tida var definitivt overmoden for lunch, jeg hadde ikke spist et skikkelig måltid siden kvelden før. Jeg tok fram telefonen for å se om det var noen nærliggende restauranter på kartet.
Som tilskudd til Google Maps brukte jeg appen Maps ME, som hadde en litt annerledes tilnærming til kart. Innholdet var i mye større grad brukerstyrt, og appen var veldig populær blant reisende i Afrika. Den ble først og fremst brukt av reisende med egen bil eller motorsykkel, såkalte “overlanders”. Her delte de trygge campinglokasjoner og tips til grensekryssinger. Den hadde imidlertid også hotell- og restaurantforslag som jeg kunne dra nytte av. En annen stor fordel med appen var at innholdet kunne lastes ned til telefonen på forhånd, og dette hadde jeg heldigvis allerede gjort for Burkina Faso. Slik unngikk jeg å måtte bruke hinsides dyr datatrafikk mens jeg lette. Det fantes ikke veldig mange oppføringer for Bobo-Dioulasso, men jeg fant en anbefaling av Restaurant Mande som lå et par kilometer lenger sør.
Jeg slengte på meg sekken og trasket sørover på den sprukne hovedveien. Forbipasserende burkinere hilste og smilte. Små barn pekte, lo og ropte “Bonjour, bonjour, monsieur.” Lastebiler og klynger av mopeder hastet forbi, og jeg ble svøpt i skyer av okerfarget støv som virvlet opp. Tidvis vasset jeg i plastsøppel. Omgivelsene var ikke alltid like vakre. Hadde jeg imidlertid gått parallellgata, ville jeg gått meg på den fantastiske Grande Mosquée de Bobo-Dioulasso. Det ville nok balansert inntrykket betraktelig.
Restaurant Mande var et ganske forseggjort spisested, og antageligvis blant de mest eksklusive i Bobo Diolassou. De hadde en vinterhage med klimaanlegg, men jeg valgte å sette meg i uterestauranten som var dekorert med håndmalte dyrefigurer av tre. Jeg fant meg et bord med blå voksduk og tittet i den plastlaminerte menyen. Den inneholdt et vell av kontinentale retter. Jeg fikk en umiddelbar higen etter en helt alminnelig spaghetti bolognese, så det ble det jeg bestilte av den unge servitøren. Restauranten hadde ikke mange lunchgjester på besøk, men av de få som var innom registrerte jeg at majoriteten av klientellet var hvitt. Stedet var antageligvis mest myntet på turister og expats til fordel for lokale. Det var vel bare å innrømme at jeg ikke var helt rå på å oppsøke det autentisk afrikanske. Men tider og anledninger ville sikkert komme, etter hvert som reisen gjennom kontinentet utartet.
Jeg tok meg god tid med middagen, og benyttet meg grundig av restaurantens wi-fi før jeg bega meg tilbake mot STAF-terminalen. Der fikk jeg borde bussen, og klokka to forlot vi Bobo-Dioulasso og kjørte i retning Ouagadougou. Det var en småsliten men relativt moderne buss. TV-skjermene i taket viste vestafrikansk såpeopera. Lydvolumet var så voldsomt at det fikk hele bussen til å skralle. Jeg dyttet ørepluggene til telefonen innerst inn i ørene og lot øredøvende death metal bli lydsporet til det passerende landskapet utenfor vinduet.
Den langstrakte asfaltveien gikk i noenlunde rett linje gjennom et knusktørt Burkina Faso. Savannen var karrig og tydelig preget av menneskelig aktivitet og beiting. Fra Sahara i nord blåste Hamattan, en varm ørkenvind som fremhevet tørrheten ytterligere. Fra tid til annen gled et enslig baobab-tre forbi. Eldgamle kjemper som ser ut som de har blitt snudd opp ned. Som om røttene hadde tapt et veddemål mot trekrona, og måtte finne seg i å tilbringe tusen år under den nådeløse sola.
Klokka ble åtte på kvelden før jeg kunne gå av bussen på Gare STAF l’Ouest i Ouagadougou. Jeg var utslitt, skitten og sulten. Å gjøre noe annet enn å dra rett til hotellet var fullstendig utelukket. Jeg hadde booket meg inn på Villa Yiri Suma noen dager tidligere, og hadde sett veldig fram til oppholdet. En lengsel som ikke akkurat hadde minket av den lange reisen fra Bamako. Men siden jeg nå befant meg på bussterminalen ville det være lurt å undersøke potensialet for busser som kunne ta meg videre neste dag. Jeg måtte påregne avreise så tidlig som mulig, og visste heldigvis hvor jeg måtte dra. Den siste byen før grensa til Benin het Fada n’Gourma. Etter sigende gikk det flere busser dit fra Ouaga. I håp om å finne spor av disse lette jeg rundt i en skitten, mørklagt og ikke rent lite kaotisk bussterminal.
Jeg ble hentet til side av en kar som mer enn gjerne ville selge bussbillett til Fada n’Gourma. Han framsto litt lurvete i stilen, men jeg var for sliten til å bli skeptisk. Når var det herren ønsket avreise? “Så tidlig som mulig”, svarte jeg. Han skriblet navnet mitt i en blokk, og ba meg møte opp her igjen i morgen tidlig klokka 6:00. Jeg betalte ham rundt femti kroner for billetten. En like lurvete kompis dukket opp og tilbød seg å kjøre meg til hotellet.
Taxituren gjennom Ouagadougou til Villa Yiri Suma tok bare ti minutter. Da vi var fremme foreslo sjåføren å hente meg her igjen i morgen tidlig, sånn at jeg kunne være sikker på at jeg rakk bussen. Jeg så nytten i det, og vi avtalte å møtes utenfor klokka 05:30. I tillegg fikk jeg telefonnummeret hans.Jeg ringte på dørklokka ved siden av den brune stålporten. En ung mann og en ivrig hund slapp meg inn, og viste meg gjennom en fantastisk og rikt utsmykket hage. Det så helt fantastisk ut, og jeg fikk nesten en klump i halsen av inntrykkene. Hovedhallen inne i huset var en kombinert resepsjon, restaurant og galleri.
Jeg rakk akkurat å bestille middag før kjøkkenet stengte for kvelden, og inspiserte galleri og hage nærmere mens jeg ventet. Bildene på veggene var dramatiske og voldsomme, med marerittaktige motiver. Skulpturer som enten var utskåret i tre eller bygd av vrakgods sto på spredte pidestaller. Hagen bugnet av ornamenter og dekorasjoner. De nakne, oransjefargede trærne var omgitt av merkelige dyr og mennesker, modellert i all slags materiale. Jeg satte meg i en lav jernstol smidd i strenge, geometriske former. Den hyggelige hunden kom og holdt meg med selskap, og vi fant virkelig tonen der vi utvekslet våre respektive reise- og hundeanekdoter. Jeg kjente på et vemod over at oppholdet her besto av bare én enkelt natt.
Etter en pizza til middags flyttet jeg inn på et lyst og luftig rom i andre etasje. Jeg meldte “Hallou fra Ouagadougou” hjemover, og med god internettforbindelse ble det mulig å gjennomføre en videokonferanse med Sofie. Alltid verdifullt for videre pågangsmot! Deretter var neste steg på agendaen så definitivt å ta seg en dusj. Jeg tok av sandalene, og det brutale skillet på føttene bekreftet hvor møkkete jeg faktisk var. Det var forsåvidt lett å forstå. Jeg hadde vært på reisefot i godt over ett døgn. Sovet i ei grøft i Mali. Stampet meg gjennom støvskyer i Bobo Dioulasso. Svettet ned tre afrikanske busser.
Etter en grundig skrubb var jeg mer enn klar for å klokke inn noen få timers søvn i en deilig seng. Før jeg fikk kollapse gikk jeg gjennom morgendagens distanse en aller siste gang. Den nordøstligste byen i Benin, og dermed den nærmest grensa til Burkina Faso, het Natitingou. Den måtte bli etappens destinasjon. Ifølge kartet var det 50 mil dit herfra, og jeg hadde trua på at det var gjennomførbart på ett døgn. Fada n’Gourma lå ca halvveis på denne strekningen, og nå var jo morgenbussen dit forhåpentligvis i boks. Transporten videre derfra derimot, var svært usikker. Wing-it strategien hadde fungert fint før, jeg forberedte meg på å improvisere denne gangen også. Tilstrekkelig med tid var i så måte essensielt.
Skjermen viste 05:00 da telefonalarmen dro meg ut av dyp søvn. Jeg presset meg opp, pakket sakene, forlot rommet og gikk ut gjennom porten for å møte taxisjåføren jeg hadde avtale med. På gata var det ingen. Etter tjue minutters venting og gjentatte forsøk på å ringe nummeret jeg fikk i går, var det bare å innse at jeg måtte finne meg en ny drosje.
Jeg trasket gjennom folketomme gater mot det jeg antok var sentrum. Langt i det fjerne konkurrerte haner og hunder om å hyle høyest. Det var ingen drosjer å se. Jeg erkjente at jeg sannsynligvis ville miste bussen. Jeg gikk meg på en Bank of Africa og fant deretter en fungerende minibank. Jeg benyttet anledningen til å ta ut litt flere kontanter. I verste fall måtte jeg engasjere en privatsjåfør for å rekke meg over grensa før kvelden var omme. Jeg hadde akkurat pakket kontantene i stridssekken, da jeg fikk øye på en drosje nede i gata som var i ferd med å slippe av passasjerer. Jeg sprang sporenstreks etter, og rakk akkurat å ta den igjen.
“Men hvilken STAF?” spurte sjåføren. “Den østlige eller den vestlige stasjonen?” Jeg måtte tenke meg om et par sekunder. Joda, det var vel den vestlige jeg befant meg på i går kveld. Videre spurte han meg hvorhen jeg skulle reise. Jeg vegret meg litt for å svare i frykt for at han skulle insistere på å egenhendig kjøre meg dit. “Jeg tenkte å ta bussen bussen til Fada N’Gourma”, repliserte jeg. Vel, da kunne sjåføren melde at det var fullstendig feil å dra til den vestlige stasjonen. Bussene til Fada gikk fra den østlige! Og det ga jo egentlig mening, Fada n’ Gourma lå jo i øst. Jeg hadde uansett mistet bussen jeg hadde billett til. Om den i det hele tatt eksisterte. Jeg lot jeg sjåføren overtale meg til å dra mot øst.
Gare STAF l’Est var ikke veldig ulik den vestlige, men den var betydelig ryddigere og organisert. Ikke minst hadde den en fysisk billettluke, og oppslag med destinasjoner og avreisetider. Den første bussen til Fada n’Gourma hadde kjørt, men jeg kjøpte billett til den neste som skulle gå bare en snau time etter. Det ble litt dobbelt opp med bussbillet-kjøp fra tid til annen. Men gitt at prisen lå rundt 40 kroner regnet jeg ikke det som et stort tap i den store og kaotiske sammenhengen. Før avreise slentret jeg innom stasjonens handelsboder og fikk kjøpt et par trekantposer med rent vann. Til frokost ble det en baguett, uten fyll.
Så var jeg atter på farten i en hvit STAF-buss. Reisen var forespeilet å ta ca 4-5 timer, og litt av den tida ble brukt til å hente igjen søvn etter en alt for kort natt. Med sporadiske mellomrom måtte bussen stoppe for militære checkpoints langs veien. Da måtte vi alle ut av bussen, og jeg måtte fremvise pass til soldatene som sto under enkle skur i veikanten. Enn så lenge var ingen av dem misfornøyde med transitt-visumet mitt. Tvert i mot, de var alle veldig imøtekommende. Det ligger jo ingen automatikk i dét i et av Afrikas fattigste land. Jeg opplevde den gjengse burkiner som gjestfri, hyggelig og oppriktig.
Da Tomas Sankara i 1984 omdøpte landet til “Burkina Faso”, var det et ledd i å gjeninnsette en stolthet i en lenge underkuet befolkning. Både av kolonimakten Frankrike og nabolandene. Navnet betyr “de oppriktige menns land”, og dette samsvarte med min opplevelse av folket. De hadde bare alltid hatt sitt å stri med. Det jeg ellers husket fra mine “Sankara-studier” på The Sleeping Camel, var at den musikalske presidenten var med på å skrive Burkina Fasos nasjonalsang. Det jeg imidlertid ikke visste var at tittelen på sangen var Une Seule Nuit. Én enkelt natt. Takket være mitt valg av visum ble det bare én enkelt natt i Burkina Faso. Og om jeg der og da hadde kjent teksten Tomas Sankara skrev til Une Seule Nuit, ville jeg kunne påkalle verdifull inspirasjon i kappløpet mot den påfølgende natta. Jeg kunne sitte der i bussen, med blikket rettet fremad, hyttet neven og deklamert:
Og bare én enkelt natt har samlet
historien til et helt folk
Og bare én enkelt natt har begynt
på sin triumferende marsj
mot lykkens horisont
Bare én enkelt natt forsonte vårt folk
med hele verdens folk
I erobringen av frihet og fremgang,
for fedreland eller død
vil vi seire
Thomas Sankara
5 kilometer før Fada n’Gourma havarerte bussen.
Det tok en god stund før jeg forsto at det var et faktisk havari, og ikke nok en langdryg busstopp. Men da nesten alle passasjerene hadde forlatt bussen, hoppet også jeg ut i veikanten for å forhøre meg. Der ble det bekreftet at bussen var kaputt, og akkurat som i Bobo-Dioulasso var det vanskelig å vite hva som skulle skje videre. Ville det komme en ny buss? Noen trakk på skuldrene. Noen mente den allerede var på vei. Og noen hentet ut bagasjen sin og tok beina fatt inn mot byen. Jeg gikk litt rundt i ring ved veikanten og vurderte. Kjente at jeg begynte å bli tørst, men med bare en vannpose i sekken var det nok best å spare. Skulle jeg vente? Klokka gjorde ikke det.
Nei. Dette var ikke et blivende sted. Jeg hentet storsekken min fra lasterommet, tuslet opp på veien og begynte rett og slett å vandre i retning byen jeg også. Etter noen minutter fikk jeg øye på to medpassasjerer litt lenger ned i veien, som hadde stanset en smal Toyota Hiace. For en gangs skyld nølte jeg ikke, satte i å løpe mot bilen og ropte håpefullt: “Heeey, room for me too?!” Et hode stakk ut av et sidevindu og en hand vinket meg inn i bilen. Lykksalig klatret jeg inn gjennom sidedøren. Oi, det var sikkert allerede ti-tolv passasjerer inne i den den trange varebilen. For dette var en provisorisk minibuss, en såkalt bushtaxi, transport jeg var forberedt på å benytte etterhvert som jeg kom dypere inn i Afrika. Jeg fikk presset meg ned i et sete på den bakerste raden. Sjåføren snudde seg og lurte på hvor jeg skulle. Jeg svarte like godt Benin.
Ti minutter senere kjørte vi gjennom Fada N’Gourma, og bilen endte opp på en stor og åpen plass omkranset av grønne trær. Her vandret det masse mennesker mellom biler, boder og bittesmå busser. Jeg betalte sjåføren de ti kronene turen kostet. Han tok meg med over plassen til en Hiace som så omtrentlig maken ut, bare at taket var betydelig mer overlesset med sekker, esker og en fasttjoret moped. Der vekslet han noen ord med sjåføren før han snudde seg mot meg, pekte på bilen og sa “Bénin!” Men, såklart! Jeg hadde tilfeldigvis snublet over bushtaxi-sentralen for langdistansedrosjene! Det var et lykketreff! Et lykketreff jeg antageligvis kunne takke busshavariet for.
Bilen var allerede nesten full, så avreise virket nært forestående. Jeg betalte for turen og sjåføren plasserte meg i framsetet. Det lovet bra for komforten. Det gikk imidlertid ikke lenge før det kom en annen mann inn foran, og jeg måtte trekke meg til midten og gi avkall på den gode beinplassen. Sjåføren startet bilen, og stemningen steg med en gang. Flere selgere stimlet til bilen i håp om å gjøre en siste-liten-handel. En liten gutt holdt en stor flaske vann over hodet og inn bilvinduet. Jeg rakk akkurat å stikke i han en slant penger og pirke til meg flaska, idet motoren ruste og vi humpet ut av taxiplassen.
Veien mot grensa var helt okei. Det slo meg at veiene hadde vært gjennomgående okei helt siden Dakar, faktisk. Tidvis veldig hullete asfalt, men aldri kritisk dårlig. Omgivelsene ble nå også gradvis frodigere. Først flere busker, så dukket trærne opp. Trærne begynte å klynge seg sammen og snart var det tilløp til små skoger. Jeg åpnet vannflaska jeg hadde kjøpt av gutten, men kjente at skrukorka ikke var plombert. Jeg tok en forsiktig slurk. Det smakte pyton. Det var ikke godt å si hva slags vann guttungen hadde solgt meg, men jeg kunne definitivt ikke drikke det.
Bushtaxien gjorde flere stopper underveis. Passasjerer hoppet av og på i de små landsbyene som dukket opp langs veien. En av disse het Pama, der ble vi stående litt lengre. Det var flere passasjerer som gikk av her og sjåføren ønsket å fylle på med nye før han fortsatte. Jeg fikk gjenerobret framsetet, og barna som sto i veikanten stirret mistroiske på den mystiske fyren som vagget rundt i setene med langt hår, briller og bart. Jeg fikk lurt til meg et aldri så lite bilde med mobilen. Like etter kløv et par nye passasjerer inn bak og det var visst tilstrekkelig til at sjåføren kunne fortsette.
Etter mørkets frambrudd og fire timer i bushtaxi, nådde vi en barriere av svære steiner og sandsekker som dekket veibanen på tvers. Dette var en litt større militær checkpoint og endestasjonen for denne bushtaxien. Sperringene markerte inngangen til Kourou-Koualou, grenseområdet mellom Burkina Faso og Benin. Området var gjenstand for en territorialkonfilkt mellom de to landene, og flere utenriksdepartement advarte mot å reise inn. Men fra det jeg kunne lese meg til var ikke dette et lovløst og usikkert ingenmannsland, snarere en kommersiell og vennskapelig inngangsportal mellom de to landene, samt det nærliggende Togo.
Jeg klarerte passet med soldatene som voktet kontrollpunktet, og de viste meg over til den andre siden av barrieren, bort til noen benker under et partytelt i veikanten. Her satt det allerede to reisende og ventet på skyss. Ved siden av teltet sto en liten mann ikledd en veldig iøynefallende bekledning. Det var en flagrende, todelt drakt, fullstendig dekorert av grønne, rombiske rutemønstre. Han var rett og slett en grønn harlekinmann, og han ble introdusert som min neste sjåfør. Han lovte å ta meg til Natitingou så snart stasjonsvognen han kjørte fyltes opp. Vi ble enige om pris, jeg betalte mannen og satte meg til å vente. Over den neste halvtimen tilkom ytterligere et par passasjerer, og plutselig klappet harlekinmannen resolutt i hendene og proklamerte: “Let’s go!”
Det lå et fåtall landsbyer inne i grensområdene, og de fleste passasjerene hoppet av i disse etterhvert som vi nærmet oss selveste grensen. Vi var bare tre passasjerer, meg i forsetet og to kvinner i baksetet, da vi nådde fram til den aller siste grenseposten hvor jeg måtte inn på politistasjonen og stemples ut av landet. Harlekinmannen fulgte med meg helt inn på kontoret, der det satt to offiserer side om side bak en bred skrivepult.
Kvinnene ble raskt prosessert av offiserene, og da var det min tur til å levere passet. Den ene bladde seg gjennom sidene og betraktet transittvisumet. Han grein på nesa. “Dette visumet er utgått” fastslo han surt. Jeg skvatt til. Hæ? Hva? Nei? Det kunne jo virkelig ikke stemme. Jeg hadde jo bare vært i landet i én enkelt natt. Og dette visumet er vitterlig gyldig i tre dager! Tre dager!!! Jeg pekte i passet og insisterte på min forståelse av det som sto der. Politimennene ristet på hodet. Frustrert og sint spurte jeg hvordan de så for seg at dette liksom skulle løses. Jeg var allerede fast bestemt på at bestikkelser ikke kom på tale. Den andre politimannen pekte mot et oppslag på veggen og understrekte at jeg måtte kjøpe et nytt og gyldig visum før jeg fikk forlate landet. Sånn var reglene. Jeg myste mot plakaten. Prisen for et transittvisum her var på over det dobbelte jeg hadde betalt på konsulatet i Bamako! Som var for nettopp tre dager siden! Tre dager!!! Så var runde to med krangling og peking på visum i gang. Politimennene ristet om mulig enda mer på hodet. Til og med harlekinmannen blandet seg inn. Uten at jeg forsto hva han sa, var det tydelig at han forsøkte å prate dem til fornuft. Men også han fikk bare hoderisting til svar.
“Ok, ok! Hvordan kjøper jeg nytt visum da?” snerret jeg. “La caissière”, svarte den første poltimannen. “Og hvor finner jeg denne kassereren”? Jeg klarte ikke å høre svaret, for nå pratet plutselig alle tre i munnen på hverandre. Sa de virkelig at vi måtte tilbake til den forrige landsbyen?! Herregud. Sjåføren snudde seg mot meg med et utmattet oppsyn og sukket. “Let’s go.” Politimennene stirret bryskt mot meg der jeg diltet etter sjåføren ut av kontoret. Vi forlot stasjonen og satte oss inn i bilen hvor de to kvinnene satt og ventet. Jeg beklaget for situasjonen, til tross for følelsen av at jeg ikke var den som kunne klandres for komplikasjonene. Jeg var nedslått over at offiserene måtte sverte det gode inntrykket sånn helt på tampen. Harlekinmannen forble uttrykksløs.
Vi kjørte overraskende lenge gjennom mørket. Var vi på vei tilbake til landsbyen nå? Jeg fikk gradvis mer skyldfølelse overfor de to andre passasjerene som måtte være med på dette spetakkelet. Men kvinnene så ikke ut til å la seg affisere der de snakket høylytt sammen i baksetet.
Omsider svingte vi av veien og parkerte foran en brun murbygning som kunne se ut som en politistasjon. Alle steg vi ut av bilen. Noe fortenkt fulgte jeg kvinnene med blikket idet de kaklende forsvant gjennom inngangen. Hva skulle de? Blikket fortsatte videre opp bygningen og endte på toppen av ei flaggstang. Et tredelt flagg i gult, rødt og grønt vaiet stolt i vinden. Da forsto jeg med ett hva det var som hadde skjedd. Vi var i Benin! Sjåføren hadde gitt blanke faen! Men én enkel akrobatisk manøver hadde han rett og slett peiset på over grensa, fullstendig uten hensyn til formaningene fra det burkinske grensepolitiet. Nå viftet han utålmodig med armene og ville ha meg til å følge etter kvinnene inn i bygget som åpenbart var den beninske grensestasjonen. Nølende gikk jeg mot inngangen og fant fram passet. Et pass som manglet stempel og bevis på at jeg lovlydig hadde forlatt Burkina Faso.
Stasjonen var opplyst i et dirrende lys som var så grelt at det nesten framsto grønt. Jeg stilte meg bak kvinnene i køen foran skranken, stirret i gulvet og og kjente usikkerheten svelle. Sekunder senere hørte jeg stemmen bak skranken si “Suivante, s’il vous plaît.” Det var min tur. Jeg tok et skritt frem, og presenterte passet til grensevakten. Han bladde seg hastig fram og tilbake og fant fram til en ledig side. Så hevet han stempelet og førte det langsomt ned mot passet. Men bare millimetre før det traff siden ombestemte han seg. Han la stempelet til side, og begynte å bla forfra igjen. Jeg skar en grimase.
