“You get a shiver in the dark, it’s raining in the park, but meantime…” Mark Knopfler syngesnakka hest og uanstrengt. Kloa hans kløyp og dro i gitarstrengene på umiskjennelig vis. Både jeg og Ramses var oppspilt over å ha krysset grensa, og musikken fra bilstereoen forsterket “Hva-har-du-i-vente-Nigeria?”-stemninga ytterligere. “Kom igjen, nå!”
“A band is blowing dixie…”
Halvveis ut i første verset rynket Ramses pannen, bøyde seg framover i førersetet og bannet lavt idet han satte låten på pause. Der framme venta ei veisperring med fem-seks bevæpna soldater.
Før mennene rakk å bli oppmerksom på oss, var overkroppen til Ramses på god vei ut av sidevinduet. Med venstrehanda høyt i været hilste han dem i møte. Og før bilen stoppet helt opp foran blokaden av sandsekker og bulkete oljefat hadde han ropt høyt og tydelig: “How are you, gentlemen?!”
Mennene flokket seg rundt bilen. De var kledd i svarte uniformer, maskingeværene hang løst over skuldrene. Men de smilte, vinket og hilste tilbake på nigeriansk pidgin-engelsk: “Har fa, har fa!”
Ledertypen ba om å få sjekke passene våre, mens to andre tittet rundt i bagasjerommet. Sistemann inspiserte understellet av bilen. Praten gikk løst, den var jovial og lystig. Hvor kom vi fra? Hvor skulle vi? Ramses framsto oppglødd og kvikk. Han forklarte smilende: “Vel, nå kommer vi altså kjørende fra Benin. I dag tenkte vi å komme oss helt til Abeokuta, og om noen dager er målet å krysse grensa til Kamerun.” Offiseren nikket og studerte passene nøye. “Sveits og Norge” presiserte Ramses, og soldaten svarte med å ønske oss velkommen til Nigeria. Så tittet han smilende opp, senket stemmen og spurte med en lur mine: “Wetin you bring for us?”
Ramses trakk på skuldrene, og med overdrevne fakter famlet han rundt på dashbordet etter potensielle gaver til soldaten. “Aw, man… “, svarte han med beklagende tone. “Ikke så mye…”. Han grep etter sigarettpakken, røyken fra Cotonou som smakte myr, og tilbød herremannen. Mer skulle det faktisk ikke til for å gjøre han fornøyd. Soldaten tente sigaretten, tok et par dype trekk og ga følgelig tegn til sine kolleger at de kunne runde av prosedyren. Vi ble ønsket en god og trygg tur videre, og med et vink var vi fri til å fortsette ferden. Ramses startet bilen og førte den i sikksakk i løypa mellom oljefatene. Vi var tilbake i marsjfart og jeg hørte meg selv puste lettet ut. Dette gikk da veldig greit. Ramses ga meg et bekreftende nikk, vred på bilstereoknotten og så var Dire Straits tilbake i godt driv. Det var vi også. Okay! Kom igjen, Nigeria! Wetin you bring for us?
“You feel alright, when you hear the music ring…”
Men musikken ringte ikke mange sekundene før den ble akkompagnert av et nytt knippe bannord fra Ramses. Han myste med smale øyne gjennom det støvete frontvinduet. Der fremme var det enda en sperring som blokkerte veien. Atter måtte han sette musikken på pause, atter lente han seg ut av vinduet, strakk arma i været og ropte: “How are you gentlemen?!”
To timer seinere hadde vi passert et sted mellom ti og tyve kontrollposter. Jeg hadde mista tellinga. Vi hadde ikke klart å komme oss gjennom Sultans of Swing engang. Knopfler rakk aldri å fullføre en eneste verselinje før han måtte finne seg i å ta en pause. Bevæpnede menn var nødt til å gjennomgå bilen.
Det var ikke måte på hvor mange instanser som så det nødvendig å stoppe og undersøke den beskjedne, beige Mitsubishien. Det var den nigerianske politistyrken. Den nigerianske hæren. De nigerianske tollmyndighetene og den nigerianske sikkerhetstjenesten. Det nigerianske sivilforsvaret. Det nigerianske narkotikapolitiet og det nigerianske vegvesenet. Og flerfoldige andre vesen og instanser vi ikke hadde noe forutsetning for å vite hvem var. Flesteparten av disse hadde samme oppfølgingsspørsmål når den formelle utspørringen rundt opphav, reiseplaner og bagasjeinnhold var unnagjort. Hva hadde vi tatt med oss til dem?
Det var aldri snakk om store greiene. Ingen drøye pengekrav. Ingen trusler eller sur stemning.
Jeg tenkte det var flere måter å betrakte det på. I beste fall var dette velfortjente smågaver til unge menn og kvinner som sto i veikanten og svettet dagen lang for luselønn. Eller i verste fall: Mikrokorrupsjon. Jeg følte imidlertid ikke at jeg firte forferdelig mye på mine korrupsjons-prinsipper ved å bomme bort en røyk eller et par kjeks for høflighetens skyld. De leverte faktisk en sikkerhetstjeneste, med et håp om det lille ekstra en gang i blant. Det var strengt tatt ikke veldig ulikt forventningene jeg ble møtt med i USA seks måneder tidligere, om jeg skulle finne på å kjøpe meg en pils eller en burger. For meg som nordmann er tipsing et temmelig irriterende og forvirrende konsept, men jeg føler meg alltid forpliktet til å tilpasse meg lokale forhold. Folk flest bør kunne venne seg til det.
Ikke desto mindre var det en kjensgjerning at denne høfligheten gjorde heftige innhugg i forsyningslageret vårt. Etter utallige stopp var vi så og si tomme for almisser. Og vi visste svært godt hva som ventet da vi for tusende gang skimtet den lille klyngen med soldater som strammet det slappe repet over veien der framme. “You know the drill…” sukket jeg overbærende til Ramses, som fulgte opp med å lene seg ut av vinduet. “How are you, gentlemen?”
Den kuleste av karene kvapp til og kom haltende mot oss med store bevegelser. “I dey FINE!” ropte han, og virket med det svært imøtekommende. Han stakk hodet inn vinduet. “Wusai do dey go?”. Ramses svarte som sant var, at vi var på vei til Abeokuta. Soldaten hoppet et steg tilbake før han entusiastisk ropte “Mutha-fucking A-B-K!!!”. Han gjorde noen heftige håndtegn som ble etterfulgt av en serie raske dansesteg. Maskingeværet dinglet i takt med fotarbeidet. Hele opptrinnet var så komisk at vi måtte gi oss hen til hysterisk latter inne i bilen. Etterhvert rettet soldaten seg opp og returnerte til vinduskarmen, bøyde seg inn og spurte om det vi alle ventet på: “Wetin you bring…”
Ramses slo ut med hendene. “Aw, not much man…”svarte han. Han humret fortsatt, og tok seg ikke bryet med å se ut som om han lette etter gaver. “Vi har med oss det gode ord fra Jesus Kristus, vår herre og frelser”, utbasunerte han med stort patos. Soldaten lo usikkert, slo litt rundt seg med med armene og rynket på nesen. Han kastet et nytt blikk på oss begge, til slutt trakk han på skuldrene. “Comot!“ ropte han, og vinket oss avgårde.
Danseshowet gjorde sitt til at humringen satt løst i bilen, lenge etter at vi hadde sagt ha det til Nigerias kuleste gangster-veivakt. Det slo meg at fliring var en fellesnevner for alle disse avbrytelsene underveis. Til tross for at de var irriterende hyppige, og sakte men sikkert loppet oss for proviant, så endte korrespondansen alltid i latter. Et oppriktig engasjement og en upåklagelig god tone. Den gjengse nigerianer framsto både humørfylt og jovial.
Den gjennomgående gode stemningen kunne imidlertid også tilskrives Ramses, og hans imponerende og karismatiske rutine for å forholde seg til folk i uniform. Jeg ble fortalt at dette var noe han hadde hatt god anledning til å drille på de siste to-tre månedene. Siden han kjørte i land i det nordlige Afrika hadde det vært sånn nesten hele veien, og han skjønte raskt at det var lurt å ta kontroll på situasjonen før den oppsto. Etablere en god, jovial og avvæpnende tone. Være førstemann til å hilse. Vitse litt rundt og være bajas. Jeg opplevde ikke dette som en spesielt kalkulert metodikk fra Ramses sin side. Han virket oppriktig glad i møte med menneskene underveis.
Det som var blitt både drill og rutine for Ramses, var for meg en ny og annerledes opplevelse av Afrika. Det var virkelig formidable forskjeller på det å reise kollektivt med langdistansebuss, og det å cruise rundt i egen bil. Bussen kan selvfølgelig aldri måle seg med personbilens komfort. I hvert fall ikke dens fleksibilitet og frihetsfølelse. Men fordelen med bussen er at den gir anonymitet. Hittil hadde jeg glidd godt under radaren, og trengte sjeldent å forholde meg til politi og militære på tomannshånd. Kontinuerlig på farten gjennom land som har sine utfordringer med sikkerhet, korrupsjon og kriminalitet hadde jeg lært å sette pris på sildestimen.
Nå følte jeg iblant at vi var åpent bytte på landeveien. En saftig, selvlysende antilope med europeiske registreringsskilt hengende rundt halsen. At bestikkelser, banditter og Boko Haram ventet rundt neste sving. Men veien var påfallende rett. Og siden de store svingene uteble, glimret også fantasifostrene med sitt fravær. For hver udramatiske stopp, for hver tobakksgave og for hver latterkule, ble jeg mindre og mindre svett i handflatene.
Vi trillet gjennom forstedene til Abeokuta rundt firetida på ettermiddagen. Sjåføren var ennå ikke fullstendig utslitt av alle avbrytelsene underveis, og foreslo å kjøre bittelitt lenger. Når tida ikke gikk med til å slå vitser med soldater i veisperringer, var fremdriften tross alt veldig god. Veiene var brede og velholdte, og trafikken fløt fint. Jeg bladde i guideboka og sammenlignet hotelloppføringer med de jeg fant i kart-appen på telefonen. De-Busafy Anchor Hotel, som befant seg circa halvannen time øst for mutha-fuckin’ A-B-K, ble etablert som dagens endelige destinasjon.
Vi rakk selvfølgelig å passere et par kontrollpunkt til før vi var framme. Den første virket helt forlatt, og da vi ikke så noe tegn til liv navigerte Ramses seg smidig mellom sandsekkene og rakt framåt. I speilet rakk vi akkurat å se en fillete kar løpe hoiende ut fra veikanten etter oss. Vi så på hverandre, heiste på skuldrene og besluttet å bare kjøre videre. Da vi tre-fire kilometer senere ble stoppet ved neste veisperring, var det tilløp til kjeft fra den uniformerte vaktmannen: “Hvorfor stoppet dere ikke på forrige kontrollpunkt?” Oisann, her hadde noen tydeligvis tatt en telefon. Ramses var kvikk i replikken: “Mannen hadde ikke uniform! Jeg stopper ikke for hvem som helst! Det kunne vært en banditt!”. Soldaten så ut til å tenke seg om før han nikket samtykkende, og viftet oss videre: “Dere gjorde helt riktig. Bra. Vær årvåken”. Det hadde begynt å gå inflasjon i antall ganger jeg utbrøt “jøss” på denne bilturen.
Den grove grusen knaste under dekkene da vi svingte inn på den store parkeringsplassen foran De-Busafy Anchor Hotel. Ettermiddagens endestasjon lå i utkanten av Ijebu Ode, en by på størrelse med Trondheim. Altså en landsby å regne i nigeriansk målestokk. Med hvite søyler og store vindusflater framsto hotellet relativt nytt, men stilmessig ubehjelpelig. Inne i resepsjonen forhandlet vi oss fram til en grei pris for de to billigste rommene. Wi-fi’en var ute av funksjon, noe resepsjonisten også uttrykte frustrasjon over. Hun forbannet den ubrukelige nettleverandøren, men kunne trøste oss med at de i skrivende stund i hvertfall hadde strøm på hotellet.
Rommene var enkle, dunkle og lumre. Jeg tok en lunken dusj og slappet av på senga en liten time. Ble deretter rastløs, spratt opp og spaserte forbi resepsjonen og ut av hotellbygningen. Jeg fant Ramses inne på De-Anchor Bar, hotellets enkle uterestaurant i motsatt hjørne av den store parkeringsplassen. Henslengt i en rød plaststol satt han i munter passiar med det jeg antok var en annen hotellgjest. “Dette er Henry” forklarte Ramses, og introduserte meg for den middelaldrende mannen med caps og stripete t-skjorte. Vi håndhilste. “Henry driver en ranch ikke langt fra hotellet og har invitert oss dit på en omvisning før vi kjører videre i morgen tidlig. Hva tror du?” For meg virket det innlysende. Et Krisereise-prinsipp jeg alltid forsøkte å etterleve var å takke ja til alle invitasjoner.
Vi spiste middag på De-Anchor, og tok et par pils sammen med Henry. Etterpå hjalp jeg Ramses med litt vedlikehold på bilen. En hengelåsnøkkel hadde forsvunnet og vi var nødt til å bryte opp de to blå takboksene med verktøyet i. Jeg måtte le litt av Ramses’ sammensatte virke. Til å ha så mye på stell var det påfallende at kaos aldri befant seg langt unna.
Da klokkealarmen ringte 07:00 langfredagsmorgen famlet jeg meg fram til lysbryteren og flikket den fram og tilbake. Men rommet forble stummende svart. Batteriprosenten på telefonen tilsa at strømmen hadde forsvunnet i løpet av natta. Etter et kjapt morgenstell i mørke møtte jeg Ramses i resepsjonen, og sammen tuslet vi ut på parkeringsplassen hvor Henry ventet på oss med et bredt smil. Han hoppet inn i en sølvgrå pickup og vi fulgte etter ut på hovedveien.
Vi tok av på en smal og gjørmete sidevei. En vei som gradvis ble mer og mer krevende, med sine svære groper og tverrgående grøfter. Mitsubishien klarte strabasene nesten like godt som den robuste pickupen som ledet an i front. Fargen på veien komplementerte de frodige omgivelsene. En tynn, rød arterie som slynget seg gjennom det irrgrønne og åslendte terrenget. Forbi klynger av bosetninger, beskjedne åkerlapper og viltre skogkratt. Jeg skimtet ruiner innimellom trærne. Grandiose steinkors som hvilte skeivt og tungt over gamle gravplasser. Barn og bønder tråkket grøftelangs. Noen bærende på tunge krukker, andre på brede fat. Vi nådde til slutt fram til en liten landsby og parkerte foran en enkel, liten kirke.
Henry startet rundturen og vi fikk fort selskap av fire unge menn som jobbet på anlegget. Sammen vandret vi fra drivhus til drivhus. Henry pekte og forklarte, greiet ut om irrigasjonssystemer og jordbruksteknikaliteter, tydelig stolt over virksomheten. De drev ikke med spesialisering her. Henry dyrket og kultiverte nesten alle tenkelige arter og varianter av frukt og grønnsaker.
Fra tid til annen grep en av ungguttene handa hans, og sammen ruslet de videre med sammenflettede fingre. Jeg ble litt paff, min oppfatning var at Nigeria hadde et svært anstrengt forhold til alt utenfor det heteronormative. Men dette var nok heller lokale gester og skikker som falt utenfor den amorøse konnotasjonen. Bare topp stemning på arbeidsplassen.
Vi avsluttet rundturen på tunet der den hadde startet. Storbonden sendte en av guttene opp i et nærliggende palmetre for å hente kokosnøtter. Han hakket den ene nøtta i porsjonsstørrelser med en machete, og avrundet omvisningen med å fordele bitene mellom oss. Jeg gumlet kokos og tittet meg rundt. Det var utvilsomt en nydelig morgen. Sirissene gnisset. Lufta var behagelig uten å være for varm. Ved den ene husveggen satt fire barn tett i tett, de fniste og fulgte med. Henry sendte med oss ei kokosnøtt til niste. Den fikk hedersplass på dashbordet.
Vi fant fort tilbake til A121, hovedveien videre østover. Motorveien virket relativt ny og det var langt mellom de verste hullene i veibanen. Det var godt med plass. Bredden tilsvarte cirka fire felt, to i hver retning. Disse var adskilt av en oppmurt midtrabatt. Kineserne hadde vært i full sving her de siste årene. Som en del av Kinas såkalte “Belte-vei-initiativ” var A121 ett av utallige byggeprosjekter over hele Afrika, hvor målet var å utbedre eller opprette solid infrastruktur. Sannsynligvis et ledd i en langsiktig strategi for å sikre tilgang på afrikanske naturressurser og eksportmarkeder.
Kinesisk snikimperialisme eller ikke, vi visste å sette pris på et velfungerende veinett. Vi koste oss med utmerket fremdrift og et stereoanlegg som serverte åttitallshits og suggererende postrock. Nonchalansen ble imidlertid utfordret av noen detaljer underveis. For det første var det påfallende at trafikkulykker forekom ofte her. Utbrente bilvrak sto histen og pisten, og stadig lå det svære vogntog veltet i veikanten, med lasten sin strødd utover alt. For det andre begynte det å bli tydelig at vi nå delte veien med adskillig flere biler enn tidligere. Var det påsketrafikken som begynte å gjøre seg gjeldende? Det var jo tross alt langfredag.
Helvetes hytteturister!
I den påfølgende timen forverret trafikken seg betraktelig. Med minkende momentum ble oppførselen blant våre medtrafikanter også mer spekulativ. “Se!” utbrøt Ramses, og pekte på motgående kjørefelt. På den andre siden av midtrabatten fikk vi se en gærning passere oss i en vanvittig fart i fullstendig feil kjøreretning.
På vår side av barrikaden ble vi gradvis fler og fler biler i bredden. Utålmodige sjåfører ble nødt til å trekke ut i veikanten for å lykkes med å komme forbi oss. Støvskyene sto omkring oss idet bilene passerte utenfor asfaltunderlaget. Enten kom de på venstre side, kliss inntil midtrabatten, eller på høyre side, nesten helt ute i jungelterritorium. Alt gikk saktere og saktere. Til slutt stoppet det fullstendig opp, kjøretøy sto tett i tett i hele veibredden og vel så det. Vi sukket, lente oss tilbake og tente hver vår sigarett.
Vi så at flere av bilene rundt oss iverksatte spekulative snuoperasjoner. For omlag tjue meter bak oss kunne vi skimte en liten åpning i midtrabatten, og forbausende mange hadde nå sett sitt snitt til å presse seg gjennom for å ta seg videre i motgående kjørefelt. Akkurat slik som gærningen vi hadde sett tidligere. Det var det komplette kaos. Ramses flirte, og vendte seg mot meg. “When in Rome?” spurte han. Jeg trakk på skuldrene. “Du er sjåføren”. Han gliste og stumpet siggen.
Motoren brummet besluttsomt og med en forholdsvis frekk manøver var vi vendt hundre-og-åtti grader rundt. Vi var brått blitt en bestanddel av den tvilsomme proppen med overlessede lastebiler, vaklevorne minibusser og assorterte personbiler som presset på gjennom den trange åpningen i murbarrikaden. Med et plopp var vi plutselig gjennom på den andre siden.
Det sleipe trikset fungerte overraskende godt, vi befant oss umiddelbart i nyervervet marsjfart. Den motgående trafikken var relativt beskjeden og holdt seg alltid helt ute til venstre mens vi lå tett inntil midtrabatten. Ramses humret og sang med til bilstereomusikken. Jeg ristet på hodet og lot blikket gli langs køen av de sammenstuede bilene som vi raste forbi. Vårt egentlige kjørefelt, som nå fortonet seg som en endeløs pytonslange av stål. Feit og forspist lå den der, fullstendig urørlig, mens den stekte i den kraftige formiddagssola.
Vi var langt fra alene om denne trafikale frekkasen. I praksis var vi en hel bande med opportunister som nå kjørte rett mot strømmen. Og banden ekspanderte i omfang, situasjonen ble etterhvert identisk med forstoppelsen fra i sted. Fra en bakketopp ble alle bange anelser bekreftet, da vi et par hundre meter lenger fremme kunne se hvordan alt hadde blitt en gigantisk tyggisklyse av kjøretøy.
Nå var det virkelig full stopp. Bilene sto overalt. Tett i tett fra venstre til høyre, fra grøftekant til midtrabatt. Over midtrabatten var tablået speilet. Slik ble vi stående. Lenge. Vi gikk ut av bilen, strakk litt på beina, og kom i snakk med andre reisende. Det hele ble riktig så sosialt. Det utviklet seg nærmest et fellesskap av reisende som ikke hadde annet valg enn å prate, flire og sammen vente på at noe avgjørende skulle skje.
I mellomtida hadde det kommet til en gruppe menn, som jobbet med å frigjøre ei stripe helt i utkanten av asfalten for å slippe fram kjørende i den annekterte, vestgående kjøreretningen. En slags impulsiv innsatsstyrke som virket å være en blanding av trafikkpoliti og yrkessjåfører. De utviste stort spenn i humøret. Noen smilte overbærende og slo av en prat. Andre var desto mer agiterte, og ute på kjeftetokt.
Vi hadde satt oss i bilen igjen da en smålubben mann kom bort til oss. Det var ikke godt å si om han var offiser i sivil eller sjåfør. Han spurte hva det var vi tenkte med den egoistiske trafikkoppførselen vi utviste. Ramses forsøkte å forklare at vi var uvitende utlendinger som ikke visste hvordan ting fungerte her. At vi bare hadde observert og fulgt flokken. Det gnistret små lyn i øynene på mannen, og han ropte tilbake med opprørt stemme: “Dette er Nigeria! Dette er nigerianere, av dem kan man ikke forvente annet! Men dere er fra Europa, dere vet jo bedre enn dette!” Så trampet han videre. Jeg kremtet. “Wow, for en merkelig, selvforaktende ting å si”. Ramses nikket, men før han rakk å si noe var mannen plutselig tilbake i vinduet. Han forlangte at vi ga han kokosnøtten på dashbordet.
Tilstanden i feltet forble kaotisk, men vi kunne fornemme små tilløp til progresjon. En smal sti ved siden av oss var ryddet, og motgående trafikk var såvidt i gang igjen. Én etter én sneglet bilene forbi oss, langt ute i grøftekanten. Omsider begynte også vi å lirke på oss. Innsatsstyrken sprang mellom bilene. De hoiet og ropte, dirigerte og kommanderte. Atmosfæren var tidvis amper. Vi ble opprørte vitner til en rasende politimann som dundret løs på en uheldig mopedist med et stykke kjetting.
Smått om senn hadde vi trillet helt fram til en åpning i midtrabatten hvor trafikkpolitiet holdt stand og sørget for å geleide biler inn på den rette sti. Fila hvor vi hørte hjemme var fortsatt fullstappet, men det var like fullt en form for framdrift der. Med en times rykk og napp løsnet det betraktelig. Et stort veikryss spredte trafikken i flere retninger, og den store floka var løst.
Vi hadde mistet flerfoldige timer, kanskje ikke helt ufortjent. Det var befriende å være underveis igjen, og vi fikk fortsette ganske så uavbrutt en god stund. Lenger inn i landet virket det som det var blitt færre veisperringer. Vi hadde vel kjørt i omlag to timer da vi stoppa opp foran en enkel blokade bevoktet av en gammel mann i støvete uniform. Etter å ha stilt oss de rutinemessige spørsmålene ville han vite hvilke hjemland vi sognet til. Øynene hans ble kulerunde da Ramses kunngjorde at passasjeren hans var fra Norge. “Norway?!, utbrøt han og lot som om han sporenstreks måtte bryte seg inn i bilen. “Where – is – my – STOCKFISH?!” brølte han gjentagende ganger mens han lo hjertelig.
Norge eksporterer enorme mengder tørrfisk og tørkede fiskehoder til Nigeria. Landet har visst en enorm appetitt på denne pussige delikatessen. Dette finnes det nok flere grunner til, men tørrfiskens mest åpenbare kvalitet er den gode holdbarheten i det varme klimaet. Under Biafrakrigen i Nigeria på 60-tallet ble norsk tørrfisk fløyet inn som nødhjelp til de sultrammede områdene i landet.
Vi hadde vært i trafikken i ni sammenhengende timer da vi begynte å nærme oss Benin City. Vi var begge slitne etter strabasene på strekningen, og enig om at vi nærmet oss enden av langfredagsetappen. Dette til tross for at vi ikke hadde kommet lenger enn 230 km denne dagen. Vi så ingen grunn til å presse oss hardere enn det vi var nødt til. Et nigeriansk ordtak sier visst at “den som svelger en hel kokosnøtt har stor tiltro til sin anus”. Med det ble Benin City dagens destinasjon.
Benin City er en av de eldste byene i Nigeria. Navnet på byen forvirret meg, jeg befant meg jo i nasjonen Benin bare to dager tidligere. Det viste seg at landet som i dag heter Benin, egentlig het Dahomey fram til 1975. Dahomey var på den tida i voldsom endring, og navnet opplevdes ekskluderende for flere av landets etniske grupper. I søket etter et nøytralt navn ble landet like godt oppkalt etter bukta det befant seg ved. Beninbukta. Som igjen var oppkalt etter det monarkistiske riket Benin, som altså tidligere befant seg her hvor vi befant oss nå. Benin City, eller Edo som byen het da, var det gamle kongerikets hovedsete.
Fra 1200-tallet hadde Benin-riket en voldsom oppblomstring både økonomisk og kulturelt. Edo-folket opparbeidet seg en enestående håndverkstradisjon av bronsestøperi. Etterhvert bugnet byen av intrikate, forseggjorte bronsefigurer. Da portugiserne kom hit i 1485 fant de et velutviklet samfunn. Den påfølgende handelen av bananer, palmeolje og slaver dem imellom ga riket ytterligere vekst. Samtidig som Storbritannia tok over som den dominerende europeiske makten på 1800-tallet, hadde kongen fått guddommelig status i Benin. Menneskeofringer var ikke uvanlig.
I 1897 gikk britiske tropper inn i Benin City. De var på hevntokt, etter å ha møtt militær motstand og nederlag under en tidligere ekspedisjon mot kongeriket. Byen ble brent ned til grunnen, kongen avsatt og sendt i eksil. Britene grabbet med seg rubel og rake av det som fantes av av rikdommer, alt av bronsefigurer og utsmykninger. Dette ble bragt til Europa som krigsskadeerstatning. Tilslutt ble riket annektert og tvunget inn under britisk kolonistyre.
Én liten detalj i denne historien fascinerte meg. Blant ransutbyttet britene brakte med seg fantes det et spesielt flagg. Angivelig tilhørende de beninske barbarene. På rød bakgrunn står en naken, hvit mann og hogger hodet av en annen naken, hvit mann. Knollen spretter av på komisk og forstyrrende vis.
120 år etter, og med mildere innstilling, var det vår tur til å innta Benin City. Det var definitivt bygd en ny by her etter at britene brant ned den gamle. Med halvannen million innbyggere var Benin City nå blitt et betydelig tekstilsentrum. Den forhenværende bronserikdommen, den befinner seg fortsatt stort sett i Europa. Først og fremst i Storbritannia. Viljen til å levere noe av dette tilbake til Nigeria sitter ufordragelig langt inne. Det var bare små spor av Benins bronsearv å se idet vi passerte virksomheter rundt hotellet vårt. Bittesmå bronseverksteder som hamret ut diverse suvenirer og bruksgjenstander.
Hotellet gikk under navnet Lixbbor, og var i seg selv ganske iøynefallende. Det hadde også funksjon som kunstgalleri, en svær og særegen statue av en kvinne med baby ønsket oss velkommen på parkeringsplassen. Inne på hotellet sto kunstgjenstander over alt. Rommene våre var dog ikke fullt så fornemme, de var slitne og luktet mugg.
Vi bega oss ut i gatene i søken etter påfyll av kontanter. Den tredje minibanken vi prøvde var mest behjelpelig, og jeg kunne beroliget putte grønn naira i brystlomma. Ved middagstid tok vi bilen og kjørte til en fastfood-restaurant vi hadde sett oss ut på kart-appen.
Chicken Republic var utvilsomt en KFC-bootleg. Klientellet framsto som ungdom fra byens øvre middelklasse. De var velkledde og velfriserte, og serverte småfrekke kommentarer til en klønete nordmann som kludret med både bestilling og betaling.
Vi ble begge litt satt ut av at en av jentene i følget hadde en helt ubegripelig gigantisk rompe. Det tettsittende, rosa blyantskjørtet var tilsynelatende ment å fremheve den bombastiske størrelsen.
Resten av kvelden ble tilbrakt på hotellet. Den sporadiske nett-tilgangen tillot noe korrespondanse med kjæreste og familie hjemme i Norge, og jeg fikk gjort unna litt forefallende kontorarbeid.
Det ble lørdag morgen og vi forlot Lixbbor hotell og Benin City. Nok en dag på nigerianske motorveier. Det begynte nesten å ligne på rutine. Jeg var i ferd med å kjenne spillelista ut og inn. You know the drill.
Det tok oss i overkant av tre timer å kjøre fra Benin City til neste storby. Onitsha var en innlandsby, men like fullt en betydelig havneby. Dette kunne forklares med at byen ligger ved breddene til et kolossalt vassdrag. Et vassdrag jeg faktisk kjente fra før, og som jeg var begeistret over å få se igjen.
Det hadde gått halvannen uke siden mitt forrige møte med den mektige Nigerfloden. Dette var i Malis hovedstad Bamako, hvor jeg fartet fram og tilbake over den brede elva på jakt etter visum. Sammen med Koko fra Kongo og Kyrksæterøra.
Siden den gang hadde elva tatt en forbløffende rute. Dens opphav ligger et godt stykke sørvest for Bamako, nærmere bestemt Tembakounda i Guinea. Det spesielle med utspringet er at det bare ligger knappe 24 mil unna Atlanterhavet. Men de viljefaste vannmassene har aldri vist noen interesse for å ta den strakaste veien tilbake til havet. I stedet setter elva kurs direkte mot Sahara-ørkenen i nordøst, og det er på veien dit den besøker Bamako.
Ikke før elva kommer til Timbuktu i det nordlige Mali ombestemmer den seg. Da dreier den østover, og etter hvert sørøst. Nigerfloden treffer deretter Niamey, hovedstaden i landet som elva deler navn med. Derfra fortsetter elva inn i Nigeria, og etter langt og lenge når den fram hit til Onitsha. Ikke veldig langt sør herfra deler den seg opp utover et gigantisk elvedelta kjent som Niger-deltaet, før elva endelig, stykkevis og delt, renner ut i Beninbukta.
Dermed var det med en viss elve-nerdete entusiasme jeg beskuet de gigantiske vannmassene under oss der vi traverserte “Onitsha River Niger Bridge”. En stålkonstruksjon som også måtte sies å inneha imponerende dimensjoner.
Etter den gigantiske brua fortsatte motorveien som et spyd tvers gjennom Onitsha. Midt inne i bykjernen ventet en stor trafikkmaskin med fire armer, pekende i hver sin himmelretning. Tida var nå inne for å dreie sørover. Rett etter svingen sto plutselig trafikkpolitiet der! De kom så brått på oss at Ramses bare såvidt rakk å kaste seg ut av vinduet for å hilse.
Offiseren som vinket oss inn var åpenbart ekstra innstilt på å finne noe. Ta oss på noen feil eller mangler på henholdsvis kjøretøy, dokumenter eller bagasje. Alle spørsmål og påstander ble imidlertid grundig parert av Ramses. Mens jeg betraktet seansen fra passasjersetet tenkte jeg på hvor greit det var å slippe å være den som tok praten når politiet ble for pågående. Ramses kjente drillen best.
Plutselig hørte jeg en stemme bakfra som snakket til meg. Utenfor vinduet mitt sto en uniformert kvinne med armene i kors. Hun viste seg å ha en serie med spørsmål til passasjeren. Hvor jeg var fra, hvor jeg skulle. Det var tidvis vanskelig å høre hva hun spurte om, for alle fire skulle visst snakke samtidig. Sammen med larmen fra trafikken var kakafonien komplett. Kvinnens overordna krav var imidlertid umulig å ta feil av.
“Nå gir du meg øreringene dine”.
Naturligvis nektet jeg, men smilte og argumenterte med det som sant var: Ringene mine var både billige og enkle, og hun hadde mye penere øreringer fra før. Likevel insisterte hun på at jeg var nødt til å gi henne mine. Ramses var allerede opptatt med sitt kryssforhør, men fikk likevel lirket inn et par argumenter i min disputt. “Det der er manneøreringer. Du vil vel ikke ha det?!” Kvinnen dronet videre: “You give me your earrings now!”
Et kvarter seinere diskuterte vi lunchplaner mens trafikkpoliti, trafikkmaskin og Onitsha gradvis forsvant i bakspeilet. Øreringene mine dinglet fortsatt fra øreflippene. Politiet hadde etter en stund gått lei, og sendt oss videre. Det er lite som skjerper apetitten mer enn å småkrangle med nigeriansk trafikkpoliti, og vi hadde allerede lagt merke til flere små skilt i veikanten som pirret interessen. Enkle, håndskrevne skilt som alle averterte for “Pepper soup”. Etter sigende en spesialitet for nigerdeltaet. Det var på høy tid å prøve ut det lokale kjøkkenet under autentiske forhold i veikanten.
“Kjøtt eller fisk?” spurte kvinnen som tok imot oss inne i det mildt sagt rustikke skuret. En liten gutt, fem-seks år kanskje, hang i skjørtekanten hennes. Jeg og Ramses hadde samme strategi: Langs landeveien i Afrika kan kjøtt være så mangt, men fisk er i det minste alltid fisk. Kvinnen viste oss til et bord i skyggen av et overbygg. Selv forsvant hun bak et forheng.
Det viste seg at servitøren vår var ingen ringere enn den lille gutten. Med flittige og selvsikre fakter klargjorde han bordet vårt, børstet rusk fra voksduken og satte fram en grønn plastbeholder med bestikk. Så slo han seg ned på en murblokk et par meter unna og betraktet oss med nysgjerrige øyne. Sola steikte og jeg kjente svetten piple i hodebunnen. For å justere hestehalen tok jeg ut hårstrikket, og kastet litt med nakken for å lufte det sammenklistrede håret. Guttungen gjorde store øyne. “Wooow” utbrøt han: “You are beautiful!” Ramses knakk sammen i latter. Jeg bukket beklemt.
Vi slapp å vente lenge. Kokka ropte fra skuret, guttungen spratt opp og pilte inn bak forhenget. Først kom han balanserende med to skåler suppe, deretter serverte han andektig den tilhørende risblandingen. Alt så veslevoksent og selvsikkert at vi ble både fascinert og sjarmert. “You’re a clever boy, aren’t you?” spurte Ramses retorisk, hvoretter gutten skjøt ut brystkassen og nikket bekreftende med stolt mine.
Peppersuppa var god. Fet, krydret og en anelse bitter. Da vi var ferdig var guttungen raskt på pletten og plukket opp skålene med beinrester. Så tok han rennafart og slengte restene med stor og resolutt kraft utover hovedveien.
Vi kjørte videre sydover, dypere ned i elvedeltaet. Trafikkskiltene bar vitne om byer som ventet lenger framme. Owerri. Aba. Port Harcourt. Under planleggingsperioden min i Rio de Janeiro så det ut til at mitt pan-nigerianske segment måtte bestå av en serie langdistansebusser gjennom landet. Busskorrespondansen tilsa en stopp i Port Harcourt, hvorfra det siste buss-strekket skulle ta meg til endestasjonen i Calabar. Både jeg og Ramses konkluderte imidlertid med å stå over Port Harcourt, som vi hadde døpt om til “Port Hardcore”grunnet dens rykte som en av verdens farligste byer. Vi siktet oss inn mot nabobyen Aba i stedet, byen som i prinsippet var Nigerias hovedsete for kristen evangelisme.
Helt ordinær og ufarlig evangelisme.
For det skorter det ikke på i Nigeria. I den nordlige halvdelen av Nigeria er det islam som dominerer, men her i sør anslår man at rundt 80 millioner nigerianere tilhører en eller annen kirke. Den evangeliske tilstedeværelsen opplevdes som total. Langs landeveien var dette mest tydelig gjennom billboardreklame. De enorme plakatene bar budskap om messer, megakirker, millionsamlinger, prekener og vekkelsesmøter. Det var aldri langt mellom øyeblikkene der en eller annen pastor tittet triumferende ned på oss, omgitt av forgylte sitater, bibelske nummerhenvisninger, oran lengtende hender mot en himmel full av fyrverkeri. Påskebudskapet var naturligvis gjennomgående, vi befant oss tross alt midt oppi kristendommens viktigste høytid. Aba som destinasjon for påskeaften føltes betimelig.
Vi kjørte gjennom Aba omgitt av en sverm av gule tuk-tuk’er. Jeg fantaserte fritt rundt fenomenet megamesse: “Ville det ikke vært en helt vanvittig opplevelse å troppe opp på et av disse mega-vekkelsesmøtene?” Ramses så umiddelbart ut til å få trua, så jeg måtte skynde meg å legge til hvor ille det garantert ville bli. Hvordan vi ville skille oss ut. At vi sikkert måtte opp på scenen for å helbredes. At alt bare ville bli en gigantisk påkjenning. “Eller enda verre…” grøsset jeg:
“…at vi faktisk blir frelst.”
Med formål om fest før frelse hadde vi funnet oss et hotell passende for verdslig påskefeiring. I hvert fall om man skulle tro lovnaden på det store skiltet i rundkjøringa like ved: “Crest Hotel – As good as paradise”!
Stedet som etter sigende tangerte paradis var solid som et festningsverk. Etter å ha kjørt gjennom et langt, smalt portrom befant vi oss i en stor bakgård med en uterestaurant. Jeg la umiddelbart merke til det store forbudsskiltet på veggen. I en rød sirkel løp en diagonal stripe over en svart revolver. Under sto det “NO SHOT!” Det føltes fint å ikke måtte bekymre seg for evangeliske geværsalver eller forrykte predikanters pistolskudd.
Etter å ha innlosjert oss i Nigerias mest mintgrønne rom, spiste vi hver vår burger i bakgårdsrestauranten. Middagen gled gradvis over i påskefeiring med flaskeøl og sigaretter. Et ungt par rigga seg til bak musikkanlegget og satte i gang et DJ-sett som stadig ble mer absurd og utilregnelig. Et langt strekk med bondsk countrymusikk ble avløst av Celine Dion-timen. Mitt mest minneverdige øyeblikk ble likevel da de dundra på med USA for Africa og “We are the world”. Jeg ble fullstendig fjetret, nesten flau. Da natta senka seg over Aba, var det nettopp ABBA som fikk æren av å avslutte selskapet. Ulende med til tonene av Dancing Queen, fikk vi stavret oss på beina og subbet opp til rommene for å besvime midt i minten.
Påskemorgen slukker sikkert sorgen, men væskebalansen jeg våknet til fordret et annet og mer presserende slukningsarbeid. Tre-fire glass med utvanna appelsinkonsentrat i frokostsalen hadde god effekt. I samspill med toast og kaffe ble formen oppgradert til upåklagelig. Det samme kunne sies om veien ut av Aba. Den kurante kvaliteten så ut til å vedvare hele Nigeria gjennom.
Etter tre dager med kjøring gjensto nå bare en fjerdedel av distansen mellom Nigerias vestlige og østlige grense. Vi kunne aldri ha forventet en hurtigere transitt. Dette var kanskje min siste dag i bil. Havnebyen Calabar lå ikke veldig langt unna nå.
Calabar var avtalt endestasjon for tospannet Ramses og Per. Planene mine derfra var tiltenkt lenge, framforsket og vedtatt i Rio. Ei ferge ville ta meg fra Calabar til Kamerun, sannsynligvis til en landsby i tilknytning til havnebyen Douala. Douala er Kameruns største by og landets økonomiske sentrum. Et spennende sted, men det var det rent transporttekniske som begeistret meg mest med denne destinasjonen. Fra Douala til hovedstaden Yaounde går det vitterlig en jernbane!
Endelig et tog! Det var virkelig blitt alt for lenge siden sist. Min forrige togtur var i Bolivia, fire måneder tidligere.
Aller først måtte jeg altså finne denne ferga. Det var minimalt med informasjon på nett, men i de reisefora jeg frekventerte var det i hvert fall en slags konsensus om at ferga fantes. Det ble antydet særs uregelmessige avganger, muligens et par ganger for uka. Reisende kunne berette om ulike erfaringer, fra storslåtte naturopplevelser til kapringsforsøk fra pirater.
Ramses hadde også lagt sine planer. Etter Calabar skulle han kjøre et godt stykke lenger nord for å entre Kamerun via grenseovergangen Ekok-Mamfe. På veien dit fantes et apereservat som han hadde lyst til å sjekke ut. Deretter skulle han kjøre Bamenda-ringveien, en heftig rute gjennom Kameruns spektakulære landskap.
Bakrusen hadde holdt seg relativt mild utover dagen, men blusset noe opp nå. Jeg kjente på økende villrede og separasjonsangst. Alt føltes så uberegnelig med den forbaskede ferga. Når gikk den? Gikk den i det hele tatt? Kunne jeg risikere å bli fergefast i Calabar i dagevis? Ramses hadde antydet at han gjerne ønsket meg med videre, også etter Calabar. Kanskje ville det være det beste? Helst så jeg at Krisereisen besto av mest mulig ulike obskure transportmidler, men var det ikke tryggere og triveligere å sammen krysse grensa med bil?
Ok. Bare jeg kom meg på toget så kunne jeg sikkert leve med å droppe ferga. Jeg sjekket kartet på telefonen. Fra grensebyen Mamfe på kamerunsk side så det kanskje ut som det gikk en rutebuss til Douala.
Apereservatet appelerte også. Hittil hadde jeg bare gode minner av Nigeria, men i praksis besto de nesten utelukkende av vei og veiblokader, hotell og hotellpils. En drill og rutine det hadde vært fint å bryte litt opp i. Jeg tenkte videre på alle afrikanske severdigheter jeg tidligere hadde gått glipp av som følge av det rigide reiseregimet. Det overdådige monumentet i Dakar. Livemusikken og heksemarkedet i Bamako. Moskeen i Bobo Diolassou… Steder jeg neppe ville få en ny sjanse til å oppleve. Ramses sa at han ikke kunne begripe hvordan jeg hadde samvittighet til å dryle gjennom land etter land, uten å suge til meg selve essensen av stedene jeg var innom. Jeg var egentlig alt for enig i det. Kanskje burde jeg unne meg en attraksjon før jeg ble pent nødt til å fortsette på egenhånd?
Jeg fikk god anledning til å reflektere over dette i løpet av de fire timene det tok å kjøre til Calabar. Det sto noen ord om apereservatet i reisehandboka. Pandrillus-prosjektet ble startet i 1988 av naturvernerne Liza Gadsby og Peter Jenkins, med den hensikt å bevare utrydningstruede aper i regionen. Hovedkvarteret “Drill Ranch” lå inne i Calabar by, mens det store reservatet “Afi Mountain Wildlife Sanctuary” lå en del lenger nord. Inne i regnskogen til Cross River State, ikke langt fra den kamerunske grensen.
Jeg skulle som et minimum i hvert fall besøke ranchen!
På vei inn mot Calabar trengte vi påfyll av drivstoff. Vi gjorde en stopp hos Jorick’s Venture, en bensinstasjon som lå like i utkanten av byen. Etter å ha fylt tanken slo bilen seg fullstendig vrang. Den nektet å starte. Med et dypdykk i motoren hadde Ramses en teori om at batteriet muligens var flatt, men han hadde også en ide om å få koblet det til solcellepanelet på et eller annet vis.
Jeg sto og så på mens han trakk i kabler og fiklet med koblinger. Jeg fjernet fullstendig ut. Ikke bare manglet jeg teknisk innsikt og evne til å bidra med noe som helst,men jeg hadde også blitt helt hypnotisert av lyden som veltet ut fra nabobygget. Det måtte være et bedehus av noe slag, folk der inne sang salmer av full hals. Her brast min stereotype oppfatning av at alt med Afrika var rytmisk og musikalt. For her var alt helt ute! Ingenting hang sammen, verken i tone eller takt.
En brølende Mitsubishi-motor brøt forhekselsen. Jeg kvakk til og bykset inn i bilen. Ramses satt glisende bak rattet, tydelig stolt over å ha fått motoren i virke igjen. Jeg ante ikke hva slags utspekulert tyvkobling han hadde foretatt, men var like fullt imponert.
Helt uten sammenligning ble vi møtt av en salig symfoni av hundeglam og apeskrål idet vi kjørte inn på gårdplassen til Pandrillus-senteret i Calabar. Ranchen lå midt inne i byen, men hele eiendommen var som en frodig oase. Innafor innhegningene bugnet det av trær, planter og klatrekonstruksjoner, og jeg kunne skimte silhuettene av aper som kastet seg mellom greinene. Fra hovedhuset kom en kvinne kledd i olivengrønt marsjerende ut og hilste oss i møte. Det var Liza Gadsby, den ene av Pandrillus’ to grunnleggere. Med bred beinstilling og nevene godt plantet i sida betraktet hun bilen. Hun bemerket det tilhørende utstyret og hvordan alt minte henne om sine egne afrikanske rundreiser på åttitallet. “Jeg hadde akkurat de samme blå metallboksene på taket”.
Hun var en fascinerende person. Røff i kantene. Saftig i språket og lite tilbakeholden med sine meninger. Ramses forklarte at vi ønsket å besøke apereservatet ved Afi Mountain. Liza var enig i at det var en jævlig god ide. Hun kom imidlertid med en innvendig: “Dere når neppe helt fram til leiren i dag, mørket faller på før dere rekker gjennom jungelen. Jeg anbefaler å overnatte i Ikom i natt, og dra inn til leiren i morgen tidlig. Jeg kontakter dem via radio og melder deres ankomst.” Motivasjonen min for en spennende påsketur til regnskogen hadde nå blitt så stor at jeg der og da bestemte meg for å droppe den lunefulle fergeforbindelsen til Kamerun.
Før vi kjørte mot Ikom, dro vi til Calabar Mall for å handle inn forsyninger på en Spar-butikk. Et kjøpesenter som lignet et hvilket som helst annet, hvor som helst. I handlekurva havnet noen pølser, hermetiske grønnsaker og to digre pakker med “Hungry Man Size” nudler. Litt pils. En triple-pack Pringles. Jeg grabbet med meg en svær pakke Dumle-karamell som jeg selvtilfreds kunngjorde ville fungere fint som smågaver ved veisperringene.
Karamellen fikk bein å gå på over den to timer lange kjøreturen til Ikom. Ikke bare blant vaktpersonell.
Heritage Hotel i Ikom framsto nesten som et ferie-resort, med bungalower, tennisbane og svømmebasseng. Rundt bassenget satt det klynger av øldrikkende menn. Jeg sikret oss et bord, og Ramses tok ansvar for å ordne middagen. På menyen sto grillet malle. Kortreist, fersk og tilberedt på stedet. Det var et såkalt “Pick and Kill Point” i hjørnet av uteområdet, hvor en guttunge sto med spydet klart ved en fisketank. En gruppe kvinner stekte nyspiddet malle over kjempesvære, hjemmelagde griller. Det tok et par timer med gjentagende masing før det ble vår tur til å få servert en bylt i aluminiumsfolie. Det var bare å ta fingrene fatt. “Jeg blir aldri helt komfortabel med å spise med fingrene”, innrømmet jeg til Ramses. Han humret, grep en munnfull og begynte umiddelbart å svette mens han viftet med fingrene foran munnen. “Oooh”, hveste han: “It’s a very spicy fish. Very spicy fish”.
Fisken var faktisk usedvanlig sterkt krydra. Jeg liker å utfordre meg selv med litt for sterk mat, og denne mallen var virkelig noe å bryne seg på. Men det gikk bra. I hvert fall fram til leggetid, da jeg skulle pille ut kontaktlinsene.
Om morgenen kjørte vi ut av Ikom mens regnet plasket ned. Det var varmt, friskt og kjærkomment. Etter halvannen time fant vi avkjørselen til reservatet, en bitteliten kjerrevei gjennom jungelen. Skydekket hadde lettet, innimellom tretoppene kunne jeg skimte påskefjellet vårt. Afi Mountain. Svøpt i en gåtefull tåke. Leiren skulle befinne seg ved foten av dette fjellet.
Veien svingte hit og dit gjennom jungelen, over brede bekker og mindre høydedrag. Da den tette jungelen etterhvert ga etter, fortsatte veien opp en bakke. Rett gjennom en landsby som lå i den okerfarga åssida. Siden bakken var bratt hadde vi temmelig stor fart da veien ledet oss rundt et hushjørne. Der kjørte vi rett inn i et landsbymøte.
Oppstandelsen ble stor. Folk kastet seg selv og krakkene sine ut av veien. Alle ropte og hoiet mens de viftet med armene, tydelig opprørte. I forfjamselsen fortsatte Ramses ferden rett fram ut av landsbyen, samtidig som vi begge med keitete håndgester forsøkte å formidle vår dypeste beklagelse til innbyggerne.
Videre inn i jungelen ble veien redusert til en krøttersti, og det ble trangt mellom trestammene. Det var bare så vidt bilen fikk plass på det aller siste strekket før stien endte opp som en løkke i en skoglysning. Her ble vi tatt imot av en hengslete ung mann i caps og en fillete grønn t-skjorte bærende på en machete.
Vi ble loset videre til fots, forbi et par gamle landrovere. Forbi store trebord fullstendig dekt av bananer, og tilslutt sto vi midt inne i en enestående jungelcamp. Militære metallbokser sto utplassert overalt. Det store fellesområdet med kjøkken og sittegrupper var under tak, men uten vegger. Machete-karen pekte og forklarte. Alt elektrisk var drevet av solceller. Han snakket om de lokale utfordringene organisasjonen hadde, og spurte hvilke vansker vi hadde hatt i Nigeria så langt. Det ble raskt påfallende hvor mye han likte å bruke ordet “terrible”.
Det raslet fra stien, og plutselig var organisasjonens andre hovedperson, Peter Jenkins, i blant oss. Kledd i khaki fra topp til tå. Strenende ut av jungelen som en annen Dr. Livingstone. Han hadde en snodig og sarkastisk autoritet. Men vi var velkomne, og ble anbefalt å besøke reservatets beboere først som sist. Terrible tok macheten fatt og ledet oss rett inn i det salige villnisset. Etterhvert stoppet vi foran en enorm innhegning, som huset en koloni av fantastisk utseende aper.
Øynene satt tett i de smale fjesene. Fjes som så ut som de var hugget ut i glinsende svart ibenholt. Kroppen var dekt av gråbrun pels, rompa lyste i blålilla valører. Dette var drillapen. En art jeg ærlig talt ikke kjente fra før.
En drill er en primat som er nært beslektet med bavian og mandrill. På åttitallet trodde man arten var utdødd, men i virkeligheten fantes et lite fåtall i regionene Cross River i Nigeria og Sanaga i Kamerun. Men de var kontinuerlig jaktet på. Bønder anså dem som skadedyr, samt at drillen også var ettertraktet som “bushmeat”. Hele deres leveområde var på god vei til å ødelegges fullstendig.
Hadde det ikke vært for Liza Gadsby og Peter Jenkins hadde de sikkert vært helt borte nå. Med Pandrillus fikk de reddet og bevart den sterkt utrydningstruede drillen. Først på ranchen i Calabar, senere i et adskillig større og mer naturlig habitat ved Afi Mountain. Etterhvert innbefattet prosjektet også sjimpanser og annet dyreliv som deler leveområdet her i hjertet av Afrika, et sted med eksepsjonelt høyt primatmangfold.
Vi betraktet de fascinerende drillapene løpe omkring en god stund. Deretter tok vi på nytt turen gjennom skogen for å besøke sjimpansene. Men de var vanskelig å få øye på da de holdt seg godt skjult inne i den tette tropeskogen. Terrible foreslo å gjøre et nytt forsøk litt senere, under matingen.
Til slutt gikk turen opp i trærne. I en såkalt “canopy walkway”, høythengende hengebroer. Vi vaklet rundt mellom tretoppene, men lyktes dessverre ikke å se de pussige rødøre-apene som holdt til her.
Etter rundturen fikk vi anledning til å prate mer med Peter Jenkins. Jeg vil ikke si han var gretten, men kanskje noe kynisk og desillusjonert. Litt bitter. Det kunne ikke være lett å drive naturvernarbeid her i Nigeria. Korrupsjonen var så omfattende. Og med de senere årene hadde organisasjonen fått helt nye utfordringer med kinesiske utbyggere, som bedrev det Jenkins karakteriserte som mafiavirksomhet.
Jenkins var uansett nysgjerrig på hvordan vi reiste gjennom Afrika. Så det ble til at vi alle tre gikk for å inspisere bilen. Han ristet på hodet da Ramses fortalte om bilbatteriet. Dette måtte han sporenstreks ordne opp i. Å havarere i Nigeria kunne få adskillig større følger enn vi kunne forestille oss. Ramses fortalte videre om koblingen han hadde gjort til solcellepanelet. Jenkins strakk seg på tå for å se nærmere på panelene på taket. Han fnyste: “Hvis det er solcellepanelene som er avgjørende for om du får start på bilen, så kan de ikke se slik ut!” Han snudde seg og pekte på meg: “Du! Gå og hent ei vaskebøtte!”
Dermed sto jeg der og skurte de skitne solcellepanelene med såpevann. Noe Ramses tilsynelatende fant svært underholdende: “Når du først er i gang, vinduene ser også ut til å trenge en vask”.
Vi troppet på nytt opp ved innhegningene til sjimpansene da det var tid for mating. I store flokker kom apene settende ut av jungelen så snart frukt og bananer ble kastet inn over de høye gjerdene. Lyden av oppstandelse og rivalisering var både voldsom og uhyggelig. Terrible ba oss om å holde avstand. Sjimpansene var langt fra fornøyd med å ha oss som middagsselskap. Det flagret steiner, greiner og dritt i vår retning hvis vi beveget oss nærmere i håp om å knipse et nærbilde.
For de to oppspilte gjestene nærmet det seg også tid for mating. Aller først anbefalte Jenkins en tur til dusjen i bushen for en annerledes badeopplevelse. Jeg slo til, og lette meg fram til den høye trekonstruksjonen som besto av et tårn, en trapp og en tønne. Primitivt, men svært forfriskende. Dusjen var riktignok vendt vekk fra leirområdet, men jungelen selv, med hele sitt mangfold, hadde fri innsikt til herlighetene.
Mørket hadde senket seg over campen da jeg og Ramses inntok middagen vi selv hadde lyktes tilberede i utekjøkkenet. Vi slurpet i oss nudler og grønnsaker, samt inhalerte enorme mengder parmesan. Etter måltidet fikk vi selskap av Terrible og flere av reservatets ansatte rundt det store bordet, og vi fikk en uforglemmelig, sosial og trivelig seanse sammen. Like fullt ble det oppbruddsstemning allerede klokka ni. Ramses skulle benytte seg av sovefasilitetene i bilen sin, mens jeg fikk lov å være hytteturist. Terrible viste meg til gjestehytta, som lå omlag femti meter unna leiren.
Selv om den så helt fenomenal ut, var hytta i praksis bare et enkelt rammeverk av trebjelker surret inn i myggnetting. Klasket ned midt i jungelen. Her skulle jeg altså forsøke å sove til alle faunaens lyder. Til en aural coctail av rasling, tasling, hvesing og perifere hyl.
Av en eller annen grunn sov jeg meg gjennom hele opplevelsen som en stein. Det var helt uvirkelig å våkne fullstendig uthvilt i det lille, åpne skuret, før sola hadde rukket å klatre opp over Afi Mountain. Å høre det enorme dyremangfoldet starte dagen sin. Jeg fant fram til leiren og forsynte meg med kaffe. Der ble jeg sittende og lytte på sangen til jenta som ryddet kjøkkenet. Det var et øyeblikk som var så fint at det nesten ble komisk i sin perfeksjon.
Etterhvert dukket også Ramses opp med bustete hår. Vi betalte og takket for oss, og tok fatt på den kronglete veien ut av jungelen. To timer seinere var vi tilbake i Ikom og spiste brunsj i en avkjørsel som ledet videre inn mot Kamerun. Like etterpå ble vi for hundrede gang stoppet av nok en bevæpna men gladlynt soldat, som lurte spent på hva vi hadde tatt med oss til han.
Dumlekaramellene hadde på mystisk vis forsvunnet i løpet av turen ut av jungelen, så Ramses måtte meddele at vi beklageligvis var helt tomme for gaver. Soldaten gliste bredt og pekte resolutt på rullen med toalettpapir som lå foran oss på dashboardet. “GI MI SHIT PAPER” ropte han, og presiserte at i Nigeria, her kaller man dopapir for det. Shit paper! Og for å utdype ytterligere la han til: “I WAN GO SHIT!”
Kjørelengden fra den dotrengte veivakten til den kamerunske grensa var bare 25 km, så det tok ikke lang tid før vi var framme i grensebyen Ekok. Hele området framsto som en gigantisk byggeplass. Her var det åpenbart store endringer på gang. Det luktet nylagt asfalt av den bokstavelig rykende ferske firefelts-motorveien. Gigantiske haller og bygninger var i ferd med å bli flunkende nye grensefasiliteter. En bataljon av gule hjelmer jobbet på fundamentene av ei massiv ny bro.
Dette var ikke noe vi fikk glede av. Vi måtte kjøre inn på en gjørmete sidevei så full av hull at den nesten ikke var framkommelig. Denne førte oss ned en dalside, hvor vi tok del i en massiv bilkø. Helt i bunnen av dalen rant Cross River, elva som markerte skillet mellom Nigeria og Kamerun.
Krysningen av denne gamle grenseposten viste seg å være en omstendelig affære. Jeg var forsåvidt vant til å vente lenge ved grenser, men syntes dette begynte å ligne ny rekord. Dette kunne vi takke bilen for. Med bil må man gjerne vente en hel dag før man får slippe til over grensa.
Fem timer tok det før grensevaktene hadde prosessert alt av dokumenter, og lot oss legge ut på den smale, gamle jernbrua over Cross River. Med eventyrlige Nigeria bak oss, var det Kamerun som lokket oss over på den andre sida. Den rustbrune brua markerte mer enn et skille mellom nasjoner. For meg var dette også en helt egen Krisereise-markør. Her var rett og slett kapittelet Vest Afrika tilbakelagt! Jeg hadde overlevd landeveien gjennom fem formidable land: Senegal, Mali, Burkina, Faso, Benin og Nigeria.
Nå var det Sentral-Afrika som sto for tur.
Jeg kunne brølt “bring it on”. Men jeg visste godt at akkurat det kom nok denne regionen tidsnok til å gjøre.