På grensa mellom Burkina Faso og Benin sto jeg og tromma nervøst med fingrene på brystkassa. Offiseren bak skranken bladde fortsatt gjennom passet mitt. Passet som manglet bevis på at jeg lovmessig hadde forlatt Burkina Faso. Han stanset opp på sida som inneholdt den stusslige blekkskriver-utskriften som skulle forestille et visum til Benin. Uttrykksløs betraktet han det i to sekunder. Deretter et lite nikk. Lyden av stempelet, ska-tchikka, ble etterfulgt av et lakonisk “Bienvenue au Bénin.”
Jeg fikk passet i lanken. Noe fortumlet snudde jeg på hælen og strenet hurtig ut av bygget. Jeg smilte et mistroisk smil. Offiseren gadd såvidt å sjekke om jeg i det hele tatt hadde visum til Benin! Så et utgangsstempel fra Burkina Faso var åpenbart det siste han tenkte på. Utenfor møtte jeg blikket til den grønne harlekinmannen som sto og lente seg mot bilen. “Okey?” spurte han. “Yes?” stotret jeg, og klødde meg i hodet. Han åpnet bildøra. “Let’s go.”
Vi kjørte dypere inn i et fullstendig mørklagt Benin. Det var i og for seg et passende førsteinntrykk. Voodoo forbindes gjerne med mørke, og dette fenomenet har sitt opphav i Benin. Med slavehandelen ble voodooen overført til Haiti, de omkringliggende øyene og det amerikanske fastlandet. Flesteparten av befolkningen i Benin praktiserer fortsatt voodoo, og siden 1992 har “vodun” vært anerkjent som en av de offisielle religionene i landet.
Etter en times tid ble de to medpassasjerene mine sluppet av i en landsby, og det ble bare meg og sjåføren igjen. Han gjespet. Da vi kom til neste landsby stanset han og forlot bilen. Jeg tittet på kartet og anslo vi var omlag en drøy times kjøring unna Natitingou, bilturens mål. Strupen var knusktørr etter strabasene ved grensen, så jeg helte i meg den siste vannposen i stridssekken. Sjåføren returnerte, åpnet bakluka og tok ut bagasjen min. Betenkt gikk jeg ut av bilen. Harlekinmannen introduserte en lang og hengslete kar, og forklarte at dette var han som skulle ta meg til Natitingou nå. Javel, tenkte jeg, og formidlet at jeg ikke hadde noen intensjon om å betale for en ny sjåfør siden jeg allerede hadde gjort opp for turen helt fram. Det var han forsåvidt enig i, han hadde egenhendig betalt den nye sjåføren for det siste strekket. Jeg trakk på skuldrene og sa ok. Og med det var den grønne harlekinmannen borte.
Om den nye sjåføren ikke var hengslete, så var i hvert fall bilen det! Det var en gammel og nedstøvet, mørkebrun sedan som vi sammen måtte dytte og trillstarte for hver gang den stoppet. Og dét viste seg å bli relativt hyppig under ferden mot Natitingou. Sjåføren hadde mange små ærender i landsbyene underveis. Jeg var imidlertid glad for pausene. De åpnet for at jeg stedvis kunne trekke pusten. Turen hadde nemlig fått en nervepirrende utvikling. Vi suste gjennom mørket i en forrykende fart. I en bil uten fjæringer eller velfungerende frontlykter. Sjåføren lyktes sånn passe med å kjøre sikksakk mellom hullene i asfalten. Det var som et støvelspark i baken hver gang vi traff ei grop. Heldigvis gikk det marginalt bedre å svinge unna silhuettene av mennesker som stadig og plutselig dukket opp i veibanen rett foran oss.
Jeg var mildt sagt lykkelig da den blå prikken på mobilkartet viste at vi hadde kommet oss helskinnet fram til Natitingou. Uten at verken vi eller fotgjengere var ihjelkjørt. Bilen skrenset inn på en parkeringsplass for bushtaxier og mopeder. Uten å stoppe motoren bekreftet sjåføren at vi var ajour med betalingen, og jeg bakset meg ut av dødsmaskinen så fort jeg kunne. Umiddelbart forsvant den tilbake inn i natta så steinspruten sto.
En unggutt på moped skysset meg de siste to-tre kilometerne til hotellet jeg hadde booket for natta. Hotel Bellevue lå i en liten åsside, og mitt første møte med etablissementet var en noe foruroligende statue ved starten av stien. Jeg resonnerte meg fram til at hotellet kjørte et slags voodoo-tema og at statuen skulle forestille en zombie, men det var sannelig ikke godt å si.
I enden av stien lå et stort rundt bygg, innrammet av en like rund terrasse. Der ble jeg mottatt av hotellverten, en hvit mann i sekstiårene med et snev av kolonial karakter. Jeg fikk sjekke inn og betale, og verten tilkalte portneren som skulle vise meg til rommet. En gammel, lutrygget, svart mann i grå klær kom bærende på noen svære greiner. Jeg tok følge med mannen over gårdsplassen og han viste meg til en klynge med små, runde hytter. Jeg fant fram til den som var min for natta, og låste meg inn. Hytta var enkelt bygd og innredet, men inneholdt alt jeg trengte. Og akkurat nå var det jeg trengte mest et bad med en dusj.
Hovedstaden i Benin heter Porto Novo. Men den største byen og det økonomiske senteret er Cotonou. Byen ligger ved kysten helt sør i landet, og det er også her de forskjellige ambassadene holder til. Dermed var dette neste destinasjon for meg. For noen tiår siden gikk det tog på mesteparten av strekningen dit, men i disse dager måtte man atter belage seg på buss. Jeg spurte hotelleieren om dette da jeg returnerte til terrassen for å spise middag. Han fortalte at det bare gikk én buss om dagen fra Natitingou til Cotonou, klokka sju i morgen tidlig fra utkanten av byen.
Jeg kjente at jeg ble skuffet. Jeg hadde håpet å sove litt ut her, samt se mer av Natitingou før jeg ilte videre. Mannen tolket ansiktsuttrykket mitt, og sa jeg ikke trengte å bekymre meg. “Vi vekker deg i morgen klokka seks”. Så kom middagen. Den ble inntatt sammen med et par flasker Benincise-øl for å markere at jeg hadde nådd et nytt land. Krisereisens trettifemte i rekken! Til slutt viet jeg et par wifi-timer til logistikk og myggstikk, før klokka såvidt passerte midnatt og jeg kom meg i seng.
Jeg ble vekket av en forsiktig banking på ytterdøra. Fullstendig bedøvd karret jeg til meg mobiltelefonen. Den viste 04:52. Hva i alle dager var dette? “Alt for tidlig!” brummet jeg. Det ble helt stille, utover lyden av skritt som forlot hytta. Jeg veltet meg over i senga og var umiddelbart tilbake i drømmeland. Det føltes som sekunder, men en drøy time etterpå var den beskjedne bankingen tilbake. Denne gangen akkompagnert av en insisterende stemme: “Monsieur. Du mister bussen din. Klokka er nesten sju.” Igjen myste jeg på telefonen og gryntet. Den viste 05:45, det var da faen til mas. Men, greit. Jeg kan alltids stå opp nå, jeg. “Kommer straks!” ropte jeg, og sjanglet inn på det lille baderommet. Idet det kalde vannet traff ansiktet mitt gikk det opp et lys. Jeg løp tilbake og heiv meg over telefonen. Jeg gikk rett inn i innstillingene og skyndte meg å endre tidssone fra Burkina Faso til Benin. Klokka viste nå 06:50! Helvete, for en komplett idiot!
Jeg fikk ryddet sammen sakene mine i rekordfart, men hadde ikke tid til å montere sammen sekkene. Med en på hver skulder la jeg på sprang ut døra og løp nesten ned portneren som sto utenfor og ventet på at jeg skulle ta til fornuft. “Vi har svært dårlig tid”, sa han før jeg rakk å begynne på unnskyldningene.
Vi halset over gårdsplassen og opp mot hovedhuset. Det satt en eldre kvinne på terrassen. Hun myste strengt mot meg idet vi hastet forbi. “Vent”, skrek hun plutselig og vi stoppet helt opp. “Har du betalt for rommet?!” Jeg ble fortumlet. “Jo, det skulle jeg mene”, stammet jeg. Øynene hennes smalnet. “Hvor er kvitteringen din?”Jeg sjekket lommene. “Jeg tror ikke jeg fikk noen kvittering…” Hun henvendte seg til portneren og utvekslet noen franske fraser. Han nikket, og tuslet krokrygget inn i hovedhuset. Jeg antok at han var blitt nødt til å vekke mannen fra i går for bekreftelse på at jeg hadde betalt.
I mellomtida så kvinnen sitt snitt til å kjefte litt ekstra på meg. Hvorfor kom jeg ikke med en gang portneren vekket meg? Hvorfor hadde jeg ikke trodd på ham? Hva feilet det meg? Det nyttet ikke å unnskylde seg. Jeg var et håpløst tilfelle, det kunne jeg forsåvidt være enig i. Minuttene gikk. Sekkene skled sørgmodig ned fra skuldrene, jeg innså at jeg aldri kom til å rekke den bussen. Portneren kom etterhvert tilbake og kunne bekrefte overfor kvinnen at alt var betalt for. “Skynd dere nå!” kommanderte hun.
Den gamle mannen grep den største sekken, og satte opp farten langs stien ned fra hotellet. Overrasket bykset jeg etter, lettere beklemt av at han insisterte på å bære. Han hinket ut av hotellhagen, ut på veien ned åssiden og mumlet “Zémidjan, zémidjan…” Nedi bakken fikk vi kontakt med en gutt på moped. Portneren lempet storsekken min på bensintanken og snakket hastig med mopedisten. Så gestikulerte han meg opp og bak på sykkelen. Jeg fikk i all fart stukket til ham noe driks, antageligvis alt for lite i forhold til det han fortjente. Mopeden ga gass og vi satte avgårde nedover gata i en diger støvsky. Det var tydeligvis kommunisert at vi hadde det svært travelt.
Sykkelen akselererte til en imponerende fart idet vi kom ned på hovedveien ut av Natitingou, men det føltes sannelig som om minuttene gjorde det samme. Klokka var nok blitt sju for lenge siden, og ettersom vi tilsynelatende skulle et stykke ut av byen ville denne turen sannsynligvis være helt bortkasta. Men så kunne jeg skimte langsida av en hvit buss langt der fremme, svingende ut på den samme landeveien som vi befant oss på.
Mopeden nådde om mulig enda høyere fart i et forsøk på å avskjære doningen. En gruppe menn kom løpende ut i veien foran bussen, og satte i å rope og skrike i vår retning mens de vinket oss mot seg! Kom igjen, kom igjen! Da mopeden bråbremset midt inne i folkemengden ble jeg regelrett revet av setet. Mennene kastet sekken inn i bagasjeluka, og jeg fikk såvidt betalt mopedisten før jeg nærmest ble båret inn i bussen. Før jeg fikk summet meg var jeg plassert i et sete nest forrest, og jeg hadde kjøpt billett av konduktøren. Plutselig var jeg visst underveis mot Cotonou.
Jeg sank sammen i bussetet, pustet lettet ut og småflirte. Så ble det altså et helsikes stress i dag også. Enn at jeg kunne glemme den nye tidssonen. En tidssone som ved nærmere ettertanke viste seg å være den samme som i Norge! Var det slik at jeg nå hadde reist jorda rundt? Uten å fly? Det var jo det? Jeg måtte kanskje komme meg hjem før jeg kunne påstå det. Men ved å rekke denne bussen var jeg godt på vei. Om det ikke skjedde noe dramatisk på strekningen, kunne jeg unne meg en skikkelig fridag hele neste dag i Cotonou. Da var det uansett søndag, og ambassadestengt.
Landskapet ble bare frodigere og frodigere jo lenger sør vi kom, og snart var veien flankert av jungel på begge sider. Jeg begynte å legge av meg buss-nevrotisismen, turte å gå utendørs på de lengre stoppene for å kjøpe bananer og trekantposer med vann, eller røyke en sigarett. På et av stoppene fant jeg overraskende nok et åpent nett, og fikk lastet ned litt info om Cotonou. Det var veldig varmt. Luftfuktigheten hadde blitt atskillig tettere.
Klokka seks på kvelden var vi fremme, elleve timer etter den viltre avreisen fra Natitingou. Bussterminalen lå like ved Place de l’Étoile Rouge. En svær rundkjøring som omkranset en forseggjort park som igjen omkranset et høyt monument plassert på en rød, stjerneformet plattform. Jeg stilte meg i utkanten for å speide etter drosje.
Jeg hadde tatt til meg litt av den nedlastede lærdommen i løpet av bussturen. Et kulturelt kjennemerke for Benin, og i hvert fall for Cotonou, var mopeddrosjen. Her kalles mopeddrosje rett og slett for en zém. Det er kortversjonen av zémidjan, som er et ord på fon, det lokale språket som flesteparten i Benin snakker i tillegg til fransk. Zémidjan betyr “få meg dit fort”. Var det noe mopedisten i Natitingou hadde bevist, så var det at de var i stand til nettopp dét.
En slik zém svingte inn foran meg. Sjåføren i den gule vesten spurte “Eya a?” Med den klumpete sekken på ryggen klamret jeg meg fast til setet, og vi strøk gjennom Cotonous gater. Med en håndfull feilkjøringer, et par fryktinngytende humper og litt småkrangling om prisen fant vi frem til overnattingsstedet mitt. Nok en gang hadde jeg funnet losji i et ambassadeområde. Plaketten på muren foran villahuset leste “B&B Chez Rita”, jeg entret porten og strenet inn i den steinlagte forgården. En rasende hund skremte vettet av meg.
Madammen i huset, Rita ventelig, var en eldre svart dame med parykk. Hun fikk raskt skikk på det bjeffende beistet, og småskjelven henviste jeg til min onlinebooking for to netter. Hun viste meg opp til rommet mitt i andre etasje. Det var et fint og hjemmekoselig sted med gjennomgående god standard. Jeg var uansett umåtelig fornøyd med å være framme, og glad for å slippe å stresse med busser og visum neste dag.
Før jeg tok kvelden rakk jeg å spise middag på “Bangkok Terrasse” som lå et par kvartaler unna. En restaurant i Afrika med thailandske retter servert av kinesiske eiere til et klientell som hovedsakelig var fra India. Til slutt fikk jeg meldt litt med Sofie, og jeg la ikke skjul på at jeg var rimelig stolt over å ha tilbakelagt 3260 afrikanske kilometre på én uke. Jeg ble kalt maskin, og kunne knegge tilfreds over sammenligningen idet jeg krabbet inn under myggnettingen og sporenstreks mistet bevisstheten.
Det ble søndag. Palmesøndag av alle dager! Det var kjærkomment å endelig kunne ligge lenge. Da jeg omsider karret meg opp ble jeg servert en sen frokost av en beskjeden tenåring på takterassen utenfor rommet. Det var fantastisk med litt feriefølelse, og jeg funderte på hvordan jeg best skulle utnytte dagen. Kanskje jeg burde begynne med å gå meg en tur? Jeg kastet et blikk over murkanten. På gårdsplassen nedenfor sirklet den morske hunden rundt og stirret olmt opp mot meg. Jeg besluttet å vente litt med den turen. Kanskje heller se litt nærmere på de videre reiseplanene?
Jeg var svært spent på Krisereisens neste land. Afrikas kjempe. Landet med kontinentets høyeste innbyggertall og den desidert største økonomien. Rikt på naturresurser, men dypt preget av korrupsjon og konflikt. Jeg forbandt vel landet først og fremst med eposten som titt og ofte tikket inn med forskjellige forretningstilbud derfra. Nå gledet jeg meg til et nytt og mer nyansert bilde av det digre og mangfoldige landet. Neste stopp: Nigeria!
Først måtte visum naturligvis innvilges, og så snart ambassaden åpnet neste dag ville jeg være på plass. Søknaden var i praksis allerede halvveis behandlet. For de nigerianske myndighetene hadde nylig endret hele søknadsprosessen, og mesteparten måtte nå gjøres online. Dette var antageligvis et grep for å minske tilløp til korrupsjon ved utenriksstasjonene. Visumavgiften måtte også betales på nett, med bankkort. Det føltes litt spesielt å legge inn kortdata på en nigeriansk webside, men etter å ha lest meg gjennom forum og blogger viste det seg å være den eneste måten. Det var påfallende at visumavgiften var ganske dyr for nesten alle land, bortsett fra Norge, der den bare var på 30 kroner. Jeg leste meg også opp på hva slags dokumenter og vedlegg man trengte, og møysommelig fikk jeg klargjort alt og følte meg svært godt forberedt. Det hele fremsto egentlig ganske greit. Med søknaden halvveis innvilget var nok oppmøtet på ambassaden mer som en formalitet å regne.
Hvis alt klaffet i morgen, så ville visumet sikkert være klart rimelig umiddelbart. Senest tirsdag. Samme dag ville jeg sannsynligvis klare å busse de beskjedne 120 kilometerne fra Cotonou til Lagos, Nigerias største by og tidligere hovedstad. Det gikk greit å finne info på nettet om bussene videre derfra. Jeg så meg ut en rute via Benin City (ja, Nigeria har en by med samme navn som nabolandet), Port Harcourt og Calabar. Fra Calabar ville jeg få et kjærkomment avbrekk fra all denne bussinga. Der ble det anledning til å ta ferge til neste land på lista. Stor stas! Dette landet krevde selvsagt også innreisevisum. Så før jeg kunne forlate Lagos, måtte jeg avlegge et besøk på den kamerunske ambassaden. Kamerun! Wow! Det ville bli en milepæl!
Jeg var oppspilt og ivrig. Jeg storkoser meg når jeg får finplanlegge reisen videre slik som dette, det er en stor del av magien ved hele prosjektet. Timene har en tendens til å fordampe i denne transen. Det ble langt utpå ettermiddagen før jeg fikk revet meg løs fra potensielle transportruter, overnattingssteder og severdigheter. Jeg fikk handvaska ambassadeskjorta, hengt den til tørk, og tok meg en sigarett ute på takterrassen. Jeg så at hunden var innelåst i buret sitt. Da var vel tida kanskje moden for en nærmere titt på Cotonou.
Sola var på vei ned, nabolaget badet i gull. Lufta var varm og fuktig. Sirissene var i ferd med å avløse måkene i det bestandige bylydbildet. Mot sør kunne jeg såvidt skimte Guineagulfen mellom bygningene. Det var et trivelig gjensyn med Atlanterhavet etter åtte dagers innenlandsreise. Store bølger slo inn mot stranda, ei strandlinje som går langs hele kysten av Benin. Fra Togo til Nigeria. Slavekysten ble dette kalt i gamle dager. Av åpenbare grunner. Fra havna Ouidah fire mil unna, ble over en million slaver deportert gjennom en periode på et par hundre år. For så godt som alle og enhver var denne strandlinja det siste de fikk se av hjemlandet og Afrika.
Jeg nådde et bysentrum, og strakk litt ekstra hals i søken etter et spennende middagssted. Jeg ble umiddelbart forført av de kitchy neonpalmene til et utested i hjørnet av et stort kryss. Neonpalmesøndag, hvorfor ikke? Det viste seg imidlertid å være en iskrembar, noe jeg strengt tatt burde burde skjønt siden navnet på virksomheten var “Le Festival des Glaces”. Lysten på iskrem til middag var ikke til stede, så jeg fortsatte søket lenger ned i gata og endte opp på pizzeriaen Le Livingstone. Der kunne de skilte med “pizza norvegienne” i menyen. Ingrediensen som gjorde pizzaen norsk var røkelaks. Servitrisene fniste av at jeg fotograferte menyen. Jeg følte jeg måtte forklare at det var JEG som var norvégien, uten at de ble spesielt overveldet over det.
Etter pizzamiddag og en liten runde sightseeing i nabolaget, fikk jeg praiet en zém til å kjøre meg hjem. Vi var kommet omtrent halvveis da den stoppet i veikanten ved siden av en ung jente som sto bak et bredt trebord. Bordet var dekket av glassflasker i alle størrelser og fasonger, samtlige fylt med en brunlig væske. Mopedisten ga jenta noen pengesedler, og fikk en Jack Daniels-flaske i retur. Hele innholdet ble tømt rett i bensintanken. Jeg kunne glisende konstatere at jeg fikk oppleve en genuin beninsk bensinstasjon! Vel hjemme var det var dags å runde av palmesøndagen. Morgendagen markerte starten på det som i påsketradisjonen kalles “Den stille uke”. Forhåpentligvis ville den ikke bli alt for stille, jeg var klar for videre framdrift etter en rolig men kjærkommen fridag.
Godt opplagt og svært optimistisk møtte jeg mandagsmorgenen. Alt av søknadsdokumenter, kvitteringer og vedlegg hadde jeg samlet på en minnepinne. Dette skulle jeg få skrevet ut på en printshop jeg hadde sett meg ut like ved ambassaden. Jeg strøk hvitskjorta med det bittelille reisestrykejernet mitt, og var så klar som jeg kunne bli. Utålmodig etter å komme i gang bestemte jeg meg for å ta beina fatt, siden jeg hadde god tid og ambassaden bare lå snaue tre kilometer unna.
Jeg hadde ikke gått mange kvartalene før jeg innså at jeg hadde tatt en uklok beslutning. I den fuktige og intense varmen svettet jeg umiddelbart ned den nyvaskede og nystrøkte skjorta. Det fikk bare stå til. Like ved iskrembarkrysset fant jeg printshopen, som i praksis var to containere stuet sammen i en liten bakgård. Det satt en kvinne inne i den ene. Vi famlet litt med både teknologi og språk, men til slutt fikk hun overlevert alt jeg trengte av papirutskrifter.
Den nigerianske ambassaden var en stor, hvit og litt intimiderende bygning omgitt av høye murer. Over den brede, grønne porten sto det NIGERIA HOUSE med store bokstaver. I porthuset ved siden av ble jeg møtt av en dørvakt som sa jeg var for tidlig ute, og ba meg komme tilbake om en halvtime. I søken etter skygge gikk jeg tilbake langs muren, rundet hjørnet og stilte meg helt inntil veggen i ly for sola som sto og dirret på toppen av himmelen. Jeg brukte ventetida på en provisorisk selfie-photoshoot.
Mens jeg sto og poserte og svettet ned ambassadeskjorta ytterligere, registrerte jeg en bevegelse i sidesynet. En ung kar med røde solbriller krysset nonchalant gata bortenfor. Med blondt, krøllete hår og lyst skjegg så han ikke mindre europeisk ut enn meg. Jeg antok vi begge var ute i samme ærend, dette var sikkert en fyr jeg ville se igjen inne på ambassaden.
Da halvtimen var over gikk jeg tilbake til dørvakten. Han loset meg gjennom en sikkerhetssluse, gjennom hagen og inn i et lite anneks som fungerte som kontor. Vi var fem personer inne i det lille rommet. Et ungt par fra midtøsten, en afrikaner, solbrillemannen og meg. Gjennom vinduet så jeg to funksjonærer krysse plenen fra hovedbygget. Den ene en eldre, rund mann ikledd en stor og fargerik skjorte. Den andre en ung, slank mann fullstendig kledt i svart. De entret kontoret og begynte å prate på engelsk. Fra første øyeblikk ble det tydelig at dette ikke kom til å bli en hyggelig affære. De var aggressive i tonen, nærmest ropte i munnen på hverandre etterhvert som de startet kryssforhøret av de fremmøtte.
Solbrillemannen var førstemann ut, og overleverte passet og søknadspapirene sine til mennene. Den eldste spurte om hvilke intensjoner han hadde i Nigeria. Mannen forklarte at han var på var på reise gjennom Afrika, og at han nå trengte turistvisum til Nigeria. “Og etter Nigeria?” ville gammelfunksjonæren vite. “Kamerun” var svaret. Den svartkledde bladde i papirene, og spurte strengt: “Where is your itinerary?” Solbrillemannen pekte og forklarte. Reiseruten lå jo der, vedlagt. “Complete itinerary!” nærmest ropte den svartkledte tilbake. Men den var jo komplett? Begge funksjonærene snakket samtidig, høylytt og pågående. Det var umulig å forstå hva som ble sagt. Jeg kunne se at solbrillemannen ble dypt irritert over behandlingen, og begynte å heve stemmen tilbake.
For å de-eskalere situasjonen tok jeg mot til meg, og brøt inn. “Sirs, excuse me…” Jeg henvendte meg til solbrillemannen. “Jeg tror at det de etterspør er en fullstendig reiserute for hele din reise, gjennom hele kontinentet.” Den unge funksjonæren satte umiddelbart de svarte øynene sine i meg. “Og du! Hva med deg?! Hva er det du er ute etter?!” freste han. “Well”, sa jeg med et forsiktig smil, “Jeg er ute i akkurat samme ærend. Jeg reiser også gjennom Nigeria til Kamerun.” Mannen satte i å le og himlet med øynene. Han ristet oppgitt på hodet før han forlangte å se papirene mine. Han ble ikke nevneverdig imponert over at jeg hadde alle reiserutene på stell.
De var generelt irritert på at vi begge hadde forhåndsutfylt visumsøknaden og betalt avgiften online. Hvem var det som hadde fortalt oss at vi skulle gjøre det?! Vi burde ha kommet på ambassaden og forhørt oss med dem først. De skulle saktens fortelle oss hvordan prosessen skulle forløpe. Den svartkledte tok en kort pause i tordentalen. “Now”, sa han. ”Dere sier at dere akter å reise til Kamerun etter Nigeria. Men da er det store spørsmålet: Hvor er visumet til Kamerun?!”
Også der hadde vi samme tilsvar. Visumet til Kamerun, det skulle vi søke på i Lagos når vi kom dit. “Nei, nei, nei!” Det kunne fuksjonærene aldeles ikke godta. Det var essensielt å fremlegge et håndfast bevis på at vi hadde til hensikt å forlate Nigeria, før de kunne utstede nigeriansk visum. Vi forsøkte å kverulere, men ble bryskt avvist. Faktisk kunne vi bare forlate kontoret med en eneste gang, og ikke komme tilbake før vi hadde innreisepapirer til Kamerun. Så henvendte de seg til de øvrige storøyde gjestene i rommet, og overså våre videre protester. Seansen var over for vår del.
Ute på fortauet slamret porten igjen bak oss med et brak. Begge to utbrøt et høylytt “fuuuuuuck” i kor. Hva var det der for noe?! Hvordan i all verden skulle vi få tak i visum til Kamerun når landet ikke har representasjon her i Benin? Var dette bevisst fra funksjonærene? Hva kunne vi gjøre? Måtte man dra til Togo, nabolandet i vest? For de har vel en kamerunsk ambassade der? Eller? Da trengs det også visum dit først! OG nytt visum til Benin for å kunne komme tilbake hit! “Fuuuuck!”
Plutselig sto dørvakten midt i mellom oss, med en svart notatblokk i handa. Han åpnet den og lette gjennom håndskrevne navn og numre. Han kunne fortelle at Kamerun hadde en slags ambassadør her i Cotonou, og vi kunne få kontaktinformasjonen. Vi nølte ikke, og noterte nummeret på hver vår telefon. Dørvakten forsvant, og vi stirret overrasket på hverandre. “Jøss”. Solbrillemannen hadde et forslag. Vi kunne ringe nummeret fra et kontor som lå like ved. Han hadde en kompis som jobbet der. “Jøss”, utbrøt jeg igjen.
Det falt seg naturlig å introdusere seg for hverandre idet vi tuslet rundt selfie-hjørnet, og videre langs grusveien mot sentrum. Solbrillemannen het Ramses og var i slutten av tjueåra. Han var fra Sveits, og i likhet med meg var han på en lang reise. Han skulle krysse mesteparten av Afrika med egen bil, og var i ferd med å kjøre fra Marokko i nord til Sør-Afrika i sør. Han tok seg adskillig bedre tid enn meg, og skulle bruke et helt år på Afrika alene. Der jeg hadde vært i Afrika i ni dager, hadde han nå vært her i tre måneder. Og der jeg hadde tatt den diagonale innenlandsruta fra Senegal til Benin med Mali og Burkina Faso i midten, hadde han kjørt langs kysten og krysset en imponerende rekke med land. Marokko, Sør-Sahara, Mauritania, Senegal, Gambia, Guinea, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten, Ghana og Togo. Han måtte medgi at han var litt sliten av det konstante visumbyråkratiet underveis. Men dette tok virkelig kaka, så langt.
Vi passerte et banner merket med “Ministère de l’Agriculture” og gikk opp trappene til en bygning av offentlig karakter. Jeg ble introdusert for Ramses’ jevngamle kompis, som også kom fra Sveits. Han befant seg i Benin for å jobbe med forskjellige landbruksprosjekter i regionen. Vi fortalte om ambassadeepisoden, flirte litt av det intense kryssforhøret, og ba om å få låne telefonen siden det plutselig hadde dukket opp et nummer fra en mystisk bok. Ramses tok regi. Han tok plass bak skrivebordet og slo nummeret på kontortelefonen.
En halvtime senere befant vi oss på iskrembaren Le Festival des Glaces. Ventende på en viss monsieur Alain, mannen som hadde svart på telefonen. Jeg hadde omsider bidratt noe til prosessen ved å vite av møtestedet som ble foreslått. Etterhvert kom en middelaldrende herre spradende gjennom restauranten. Han visste tydeligvis hvem han skulle se etter og kom rett mot oss. Fremtoningen hans var ikke spesielt mystisk. Han var en alminnelig utseende mann, kledt i uformelle men pene klær. Vi hilste på hverandre og satte oss rundt et bord helt i enden av rommet. Vi forklarte situasjonen.
Monsieur Alain nikket gjenkjennende til vår beretning. Han ville hjelpe oss. Han kunne dra til Kameruns ambassade i Lagos og ordne med visum. Totalprisen for denne tjenesten kom på 100 000 vestafrikanske franc. Omlag 1 500 kroner. Hver. Ingen ubetydelig sum. Kunne vi betale halvparten først? “Nei”, svarte han. Det var ikke åpent for diskusjon. Hvor raskt kunne dette ordnes? Vel, det var jo en omstendelig prosess. Det ville nok ta hele arbeidsuka. Han anslo at vi kunne få visumpapirene på fredag. Kanskje torsdag.
1 500 kr var en ganske høy pris, men ikke fullstendig urimelig. Visumavgiften alene var jo nesten halvparten av summen. Jeg var desto mer skuffet over hvor lang tid det skulle ta. Men om vi skulle lete etter andre alternativer nå ville vi potensielt kaste bort enda mere tid. I tillegg stilte monsieur Alain godt forberedt, og hadde med seg de kamerunske visumsøknadspapirene. Vi bestemte oss for å slå til, og begynte å fylle ut skjemaene.
Vi hadde imidlertid ikke tilstrekkelig med kontanter for handa, så jeg sprang ut og over gata for å gjøre et minibankuttak. Ramses spurte om jeg kunne legge ut inntil videre, noe som var uproblematisk – bortsett fra at minibanken protesterte. Den nektet å utbetale større summer, så jeg måtte gjøre mange små og separate uttak på to forskjellige terminaler med to forskjellige kort. Mens jeg sto der og praktes, slo plutselig en paranoid tanke ned i hodet mitt. Enn om dette var en eneste stor kjempesvindel? Med et sammensatt og komplekst persongalleri? Ambassadefolka! Dørvakten! Monsieur Alain! Ramses! Til og med kompisen hans fra landbruksdepartementet! En utrolig utspekulert måte å loppe meg for både pass og penger, og dette var sikkert bare begynnelsen!
En litt vel omstendelig modus operandi, kanskje?
Jeg fikk uansett ikke til å ta ut mer penger, så jeg returnerte til iskrembaren med francs for omlag 2 500 kroner. Ramses hadde likevel tilstrekkelig med kontanter på seg til at vi kunne betale hele summen (hmmm, besynderlig). Før vi overleverte pengene ville Ramses ha et par forsikringer. Først måtte det opprettes en fungerende forbindelse mellom ham og monsieur Alain på kommunikasjonsplattformen Whatsapp. Det gikk fint, det plinget i begge telefonene på bordet. Så fikk vi lov til å ta bilde av passet til monsieur Alain. Nå hadde vi kontroll på alle hans personlige detaljer om saken skulle ta feil vending. Det begynte mer og mer å ligne en troverdig og trygg handel. Gitt at jeg ikke forfulgte konspirasjonstanken fra i sted.
Før monsieur Alain dro tillot vi oss å presse ham litt ekstra på tid. Han fikk et lurt smil, og foreslo en bonus på 10 000 franc fra hver av oss om han klarte å levere før torsdag. Forslaget framkalte latter, dette var jo et tydelig tegn på at det lot seg gjøre å ordne saken raskere enn antydet. Det fikk gjerne være verdt et par ekstra hundrelapper, så vi godtok tilbudet. Og med det forsvant “den kamerunske representanten”, og vi var tre tusen kroner og to pass fattigere. Vi så på hverandre og trakk på skuldrene. Alt var i monsieur Alains hender nå. Hva kunne vi gjøre? Det var uomtvistelig åpenbart hva vi måtte gjøre. Vi var fullstendig nødt til drikke masse øl.
Ramses visste av en fin strandbar litt utenfor sentrum, det syntes jeg hørtes fabelaktig ut. Første behov var likevel å ikke se så formell ut. Vi fikk kapret hver vår zém, og svingte hurtig innom Chez Rita. Jeg byttet ambassadehabitten med en bekledning tilpasset strandliv og øl. I samme slengen forklarte jeg Rita at jeg ble nødt til å booke et par netter til.
Vi gjorde en tilsvarende omkledningsstopp der Ramses holdt til, huset til kompisen fra landbruksdepartementet. Derfra fortsatte vi vestover langs Cotonous strender. De siste kilometerne gikk gjennom løs sand, og vi var konstant på nippet til å velte i det bølgende underlaget. Men til slutt hadde vi basket oss helt frem til Club des Rois, og fikk benket oss ned i strandbaren med hver vår iskalde Benincise.
Det ble fort tydelig at vi trivdes i hverandres selskap. Vi hadde begge flerfoldige historier å fortelle fra våre respektive reiser. Ramses fortalte om da han kjørte seg fast i Sahara, og ble reddet av et illsint mauritansk politi. Av nyere anekdoter kunne jeg legge ut om dobesøket i Mali. Våre afrikareiser hadde flere likhetstrekk. Vi forsøkte begge å nå Sør-Afrika uten å fly. De store ulikhetene lå i metode og tempo. Ramses syntes jeg beveget meg alt for hurtig gjennom kontinentet til å kunne ta inn over meg noe som helst. Jeg var forsåvidt enig, men følte jeg likevel kunne skilte med mange og intense opplevelser etter bare halvannen uke med kollektivtransport. Jeg skulle såklart gjerne tatt meg bedre tid, men så er det jo sånn at konsept og prinsipp trumfer alt.
Tomflaskene multipliserte seg etterhvert som timene gikk. Foran oss var sola i ferd med å ferdigstille sitt dagsverk, og dukket langsomt ned i den forgylte Guineagulfen. Før den forsvant hadde vi inngått en avtale. Vi hadde besluttet å slå følge gjennom Nigeria. Eller snarere: Ramses skulle kjøre og jeg skulle sitte på. Til Calabar i østre Nigeria, hvorfra jeg ville ta ferga til Kamerun. Vi ble nødt til å inngå et lite kompromiss. Ramses måtte bevege seg noe raskere enn han var vant med, og jeg gikk med på å ta det ørlite grann roligere. Vi mistenkte begge at Nigeria kunne bli et heftig møte på mange måter, og det hadde nok mye for seg å reise i tospann. Og så ville det helt sikkert bli veldig moro!
Det mørknet raskt omkring oss, og strandbaren var helt uten belysning. Vi fikk sikret oss to stykk zémidjan, og satte kursen tilbake til sentrum for å finne middag. Balansen hadde blitt en del forringet siden forrige tur, og etterhvert som vi kavet oss gjennom den løse sandgrunnen ble det til at kroppen fikk mer nærkontakt med det umulige underlaget. På bar bakke gikk det adskillig bedre, vi var raskt fremme ved Ramses’ tilholdssted. Der ble det anledning til å ta en nærmere titt på transportmiddelet som skulle ta oss gjennom Nigeria. Bilen var en beige Mitsubishi L100 van. Lettere ombygd og utstyrt med all slags hjelpemidler og redskaper for en Afrikaekspedisjon. Det var kanskje ikke Mitsubishis siste modell, og noe nedstøvet og bulkete bar bilen preg av et autentisk møte med Afrika. Men jeg hadde kjempetrua. “Dette blir legendarisk” snøvlet jeg entusiastisk.
Vi labbet noen kvartaler bortenfor for å møte kompisen til Ramses i en avsides gate med flere langbord, barer og boder som tilberedte grillmat. Jeg kjøpte en pakke røyk av lokalt merke, og det smakte råtten myr. Helt jævlig. Men streetfood til middag var topp, og med tilgang til en hel del mere øl ble formen etterhvert veldig fin. I et veldig flyktig tidsvindu av fornuft fikk jeg imidlertid takket for meg. Jeg tok farvel og en zém hjem.
Jeg våknet opp til en moderat bakrus og bestemte meg for å vie tirsdagen til kontorarbeid. Det ble med første halvdel om ikke annet. Utpå ettermiddagen fikk jeg melding fra Ramses og stakk ut for å møte ham på taket av et nærliggende hotell. Det vanket selvfølgelig et par pils i dag også. Vi satt og så utover byen og lagunen, og pratet om tilværelsen. En gryende bekymring var at påska nå var nært forestående, typisk nok ville ambassadene sikkert stenge ned over høytida. Vi kunne risikere å bli Beninfast ganske lenge, og kunne bare håpe og tro at monsieur Alain var gira på å innkassere bonusen sin. Vi kunne enes om at han neppe var en kamerunsk ambassadør. Snarere en tradisjonell fixer. I denne sammenhengen passa det bra å konfrontere Ramses med opplegget han kjørte. Naturligvis med et glimt i øyet. “Jeg må si jeg er imponert over all energien du og gjengen din investerer i å bondefange meg. Dette begynner å bli litt av en long con.” Han måtte leende innrømme at svindelen begynte å bli vel langtekkelig og ulønnsom.
Idet vi forlot hotellet for å dra inn til sentrum, gikk mobiltelefonen min i svart og nektet å respondere. Jeg fikk bange anelser, men håpet i det lengste at den bare hadde ladet ut. Etter restaurantmiddagen og en liten håndfull øl senere var det greit å gi seg før det utartet, og jeg tok meg tilbake til gjestgiveriet.
Hunden var blitt fortrolig med meg som gjest, og logret lykkelig når jeg kom gående gjennom porten. Jeg forklarte madame Rita og tenåringsgutten at jeg nok en gang måtte utvide oppholdet. Én natt til etter denne. Muligens to. Forhåpentligvis ikke fler. På rommet måtte jeg betuttet innse at den stakkars mobilen hadde avgått med døden. Men så hadde den sannelig fått kjørt seg de siste månedene.
Onsdags morgen. Det var åpenbart at jeg momentant måtte ut og finne meg ny telefon. En Krisereise uten er rett og slett ikke gjennomførbar. Dette ble raskt aksentuert da jeg i min søken etter telefonutsalg gikk meg bort i gatene. Jeg befant meg plutselig på et digert og kaotisk mobilbruktmarked, og ble bortimot overfalt av overivrige selgere av slitte og gamle modeller. Jeg kunne ikke ta sjansen på brukttelefon, og fikk til slutt famlet meg fram til en offisiell Samsung-butikk. Det svei riktignok en hel del å måtte punge ut nesten 3 000 kroner for en ny modell. Budsjettet for Beninoppholdet var nå så til de grader sprengt. Forhandleren var i hvert fall godt fornøyd, og foreslo at jeg skulle komme tilbake til Cotonou og handle neste gang jeg trengte ny telefon.
Tilbake på Chez Rita hadde jeg akkurat fått satt opp nytelefonen idet Ramses meldte meg. Kamerun var klart! Wooow! Det var bare å hive seg rundt, raske med seg alt av søknadspapirer til Nigeria og finne seg en zém med det samme. “Le Festival des Glaces – ta meg dit fort!”
Jeg og Ramses ankom iskrembaren samtidig, og kort tid etter slentret også monsieur Alain inn døra med en brun konvolutt i hånda. Han hadde et lurt oppsyn når vi satte oss rundt det som hadde blitt vårt stambord. Han vendte på konvolutten og helte ut de to passene våre. Opprømt bladde vi oss frem til hvert vårt kamerunske turistvisum. Monsieur Alain leverte som lovet! Han gliste, og nølte ikke med å minne oss på bonusavtalen vi hadde inngått tidligere. Vi lo og betalte gladelig de ekstra tre hundre kronene. Han ba oss slette bildene av passet hans, deretter trykket vi hender og takket for tjenesten.
Vi praktisk talt løp til Nigeria House. Vi viftet håpefullt med pass og kamerunsk visum til dørvakten i porthuset, og han plukket opp telefonen. Snart befant vi oss atter i annekset med den eldste av ambassadefunksjonærene. Stemninga var ganske annerledes fra forrige gang. Søknadspapirene ble sindig prosessert og funksjonæren hadde ingen videre spørsmål. Etter gjennomgangen ble vi bedt om å vente på gata utenfor, og mannen forsvant inn i hovedbygget med passene våre. Det virket lovende, men vi turte ikke juble riktig ennå.
Utenfor møtte vi en ung, tysk motorsyklist som også hadde tenkt å søke visum. Vi måtte bare smile overbærende og fortelle om utfordringene vi hadde møtt der inne. Han fikk kontaktdetaljene til monsieur Alain i tilfelle han skulle oppleve tilsvarende tverrhet. Dørvakten vinket oss tilbake inn i portrommet. Der fikk vi overlevert passene, begge to oppgradert med hvert sitt nigerianske visum! Vi jublet! Med morgendagen møter vi Nigeria!
“Drar han endelig nå?” Tenåringsgutten så spørrende på Ramses, som hadde parkert i oppkjørselen til Chez Rita og ventet på meg idet jeg sjekket ut og betalte. Det var skjærtorsdags morgen, klokka var åtte. Ja, nå skulle han endelig dra. Endelig var dagen kommet. Jeg lempet sekken inn i bilen, og vi var klare. Jeg rakk å knipse et bilde til sosiale medier før vi forlot pensjonat og internett. “Påskelabyrinten” gikk sannsynligvis sin seiersgang på NRK Radio hjemme i Norge for tida. Bildeteksten ble følgelig “Kor ska vi reis hen, da?”
I og med at vi hadde ordnet visum til Kamerun, var det ikke lenger nødvendig å dra inn til et kaotisk Lagos. Det var sikkert en spennende by, men også potensielt tidkrevende og vanskelig med bil. Nå når vi endelig kunne kjøre fritt inn i Nigeria hadde vi desto mer lyst til å komme et stykke på vei enn å stoppe opp like over grensa. Egentlig burde vi ikke kjøre i retning Lagos i det hele tatt. Grenseovergangen mellom Cotonou og Lagos er alltid veldig travel. Mange nigerianere drar til Benin for å kjøpe billigere bruktbil. Da har grensa en tendens til å forstoppe seg i kø og bilbyråkrati, og det kan ta timesvis å krysse. Vi hadde derfor sett oss ut en adskillig mindre grenseovergang litt lenger nord.
Vi kjørte ut av Cotonou. Det blåste en sval vind inn gjennom bilvinduet. Jeg kjente på komforten og den nye frihetsfølelsen ved å være bilpassasjer. Jeg kunne definitivt se fordelene med dette, målt opp mot en klam og overfylt buss. Bilstereoen spilte deilige hits fra sytti-, åtti- og nittitallet. Entusiasmen nådde nye høyder da Iggy Pop dukket opp med den perfekte aproposlåta: “The Passenger”.
Vi tok av nordover og kjørte motorveien rett gjennom hovedstaden Porto Novo. Jeg tok rollen som kartleser og sekretær. På dashbordet lå en reisehåndbok til Nigeria. Jeg bladde litt i denne, og sammenlignet hotellforslag fra boka med de som var oppført i Maps ME-appen. Det burde gå greit å finne overnatting i Nigeria.
Etter tre timer stoppet vi i den lille byen Ketou. Ramses fikk tolldokumentene for bilen stemplet her. På en slags veikro spiste vi en enkel stuing til lunch, og diskuterte dagens endelige mål. Det så ut til at vi burde kunne klare å komme oss til Abeokuta før dagen var omme. Kanskje lenger om framdriften fortsatt var god.
En halvtimes kjøring senere nådde vi grensebyen Ilara. Det var dags å ta farvel med Benin. Det hadde definitivt vært trivelige dager i landet, om enn noen flere enn først forespeilet. Vi stoppet foran en simpel veibom. I påvente av at de beninske grensevaktene skulle stemple oss ut, byttet vi til oss litt nigerianske naira fra en omstreifende pengeveksler. Vekslingsraten hans var temmelig dårlig så det ble med bare litt lommepenger inntil videre.
Bak bommen ble Ilara litt mer forvirrende. Det var ikke godt å si om vi var i Nigeria eller ingenmannsland. Det var ingen fysisk barriere der, og vi måtte kjøre på kryss og tvers rundt i byen før vi fant den nigerianske immigrasjonsbygningen. Den lå helt i enden en blindvei. En firefelts motorblindvei faktisk, som framsto helt ny, ubrukt og ganske så malplassert.
Inne på politistasjonen var det uvanlig jovial stemning. De to grensevaktene var blide, nysgjerrige og trivelige. Vi pratet som gamle kjente om Nigeria, om reisen, og om bilen. De bekreftet at alt med visum var i orden, og stemplet oss inn i landet. Den ene offiseren dultet flirende borti den andre da han bladde seg gjennom mitt pass. Det var det stusslige Beninvisumet som ble gjenstand for fnising. Forøvrig syntes de vi burde ha forlenget varigheten på Nigeriavisumet, da én måned framsto som alt for kort. Jeg tenkte med meg selv at tre dagers varighet, som i praksis ikke engang betyr én natt… Det er kort varighet. Ramses forsikret dem om at det ikke ville bli problematisk. Om noen få dager ville vi være i Kamerun. Bilen utenfor ville ta oss dit raskt.
Vi benket oss ned i bilsetet, med alt av stempel og styr på stell. Vi trakk pusten. Vi var klare! Klare for Afrikas store, svarte kjempe! Ramses vrengte bilstereoen på full guffe. Gitarintroen til Dire Straits “Sultans of Swing” ljomet ut av de åpne vinduene idet vi braste inn i Nigeria.
